Tyskland utenfra og inn

Wladimir Kaminer hevder selv at han er en tysk forfatter fordi han skriver på tysk i Tyskland. Men han er også russer, født i Moskva og innvandret til Tyskland rundt 1990 - og kan derfor betrakte det tyske samfunnet med andre øyne enn de tyske. Det er rimelig forfriskende når nye øyne tar en titt på det bestående.

I et intervju med Vinduet  (Russisk Baloo løs i Berlin av Knut Ameln Hoem) sier han bl.a.:

“I Tyskland blir den litterære dagsorden fortsatt styrt av gamle menn. Martin Walser, Marcel Reich-Ranicki, Günter Grass. Denne gjengen skriver jo selvsagt om tema som interesserer folk på deres egen alder, og stadig mer om barndom. Barndom er som en slags alzheimer i litteraturen. Jo eldre man blir, jo mer skriver man om barndommen.”

Og legger til, litt lengre ned i samme intervju:

“Vi som skriver om samtida spiller ennå, slik jeg ser det, en beskjeden rolle. Men vi er nå her.”

Og det er vel akkurat den samtidslitteraturen vi som ser på Tyskland med utenforblikk, gjerne vil ha mer av.

En bok som sørgelig nok gikk meg hus forbi

Etter nok en smaksprøve av tysk litteratur - denne gangen Russerdisko av Wladimir Kaminer - er jeg bare sånn passelig fornøyd. Og jeg mistenker at jeg selv i stor grad er skyld i at det ikke gikk helt hjem denne gangen.

Ja, ikke fordi jeg ikke var en velvillig og positivt innstilt leser, for det mener jeg virkelig at jeg prøvde å være - men snarere på grunn av det faktum at jeg kan for lite om Tyskland til å få fullt utbytte av disse småhistoriene. Jeg tror nemlig det hjelper veldig å være tysk, eller i det minste ha solid kunnskap om Tyskland for å helt komme på innsiden av disse småstubbene.

Boka er nemlig en samling av snodige historier fra Berlin der det for denne leseren bare av og til glimter til med glimrende humor og burlesk vittighet. Sånn i mellomrommene mellom de lysende historiene, er det rimelig trått og grått for meg. For meg altså - for egentlig tror jeg hele boka er spekket av en særegen form for humor, men at jeg som norsk leser nok ikke får tak i alt sammen. Det føles i alle fall sånn.

Dermed framstår mange av småsnuttene og historiene i denne samlinga som direkte poengløse. Og jeg fikk assosiasjoner til vår egen Erlend Loe. For jeg har følelsen av at Erlend Loes Doppler kanskje hadde lidd samme skjebne i oversatt utgave. Den synes jeg hadde så mange lag og interne poeng at det nok hadde vært vanskelig å overbevise utenlandske lesere om at den virkelig er hylende morsom. Det blir for internt.

Og det er nettopp det jeg har følelsen av at Russerdisko også er. Det er for mange referanser der jeg som norsk leser ikke klarer å gripe, som går meg hus forbi. Og det føles litt synd, for når dette funker for meg, så funker det som bare f. Og de få, lystige gangene er det godt å være Kaminer-leser.

Innholdemessig kretser historiene stort sett om temaet: hvordan mestre hverdagen. Eller hvordan man ikke mestrer den. Akkurat slik som i Doppler. Og for å kunne forstå hva som da er “feil” og “rett” må man jo nødvendigvis kjenne kodene. Og der er altså der jeg kjenner jeg ofte kommer til kort i Russerdisko. Dermed sitter jeg igjen med en underlig følelse av at dette var en god bok som sørgelig nok gikk meg hus forbi.

 

Vår-virr-varr

Jeg er litt ambivalent mht hva jeg egentlig synes om Kristin Vallas Muskat. Og disse motstridende følelsene overfor en og samme fortelling får meg til å vingle.

En ganske kjent vårfølelse fra den gang jeg som ivrig 12-åring sjanglet ut på veien med en skinnende ny, blå og alt for stor sykkel. (Til å vokse i, må vite!) Det føles litt sånn virrete. Og den litt hjelpesløse følelsen av å bli dratt brått fra side til side av krefter man ikke helt har kontroll over.

Kan hende er det nettopp våren som gjør meg mottakelig for svulmende kjærlighetshistorier. For fuglene synger og knoppene skyter. I’m in the mood. Og det er akkurat det som får meg til å tvile litt på meg selv, for denne boka er… ja, for å være helt ærlig så er den litt vel svulstig. Litt sånn som når Ari Behn uttaler seg om noe. Det blir fort litt mye.

Men samtidig er den sjarmerende, romantisk, magisk og relativt godt skrudd sammen. Jeg finner symbolikk og intertekstualitet der, jeg finner kontraster, klangbunn og intelligent sjarme. Den er bittersøt og holder en fortellerteknisk avstand som gjør at jeg får følelsen av at dette er en slags fabel eller en evig historie. Et slags magisk eventyr. Samtidig altså, som det hele er litt vel naivt - dessverre.

Nå er ikke dette bare en kjærlighetshistorie, men også en fortelling om det å utvikle seg som menneske. Om å vokse seg inn i den man skal bli. Kjærligheten lutrer, uansett hvilken ham den ikler seg. Og i unge, umodne Klara Jørgensens tilfelle har hun to valg: en sort mann fra fjellene og en hvit mann fra sjøen. Spørsmålet er hvem hun velger og hvorfor - og ikke minst, hvordan hun lever med valget.

Tittelen Muskat opplever jeg som vesentlig i denne romanen. Dette krydderet - ofte sett på som et afrodisiakum - og som her må forstås som selve bildet på kjærligheten. I den ene mannens hage vokser det til alt overmål et muskattre… Kan det bli klarere, Klara? 

Når det er sagt, er jo muskat også en potensiell gift og et rusmiddel, så kan hende er det akkurat det som avgjør saken.

Jeg kjenner at det er flere lag i denne boken enn hva som blir bragt til skue sånn i første omgang - og det er jo gjerne et kvalitetsstempel. Det er mye å ta tak i for den som vil analysere teksten og avdekke virkemidlene - og slikt begeistrer meg gjerne. Når det er sagt, så koker det hele egentlig ned til dette personlige og mer udefinerbare: Likte jeg boka?

Tja. Både og.

 

Gud, melkekjertler og bedriftstannleger

“Moren min skal få forstørret brystene sine. Jeg synes det er helt utrolig at hun vil gjøre noe slikt. Frivillig øke sin kvinnelighet. Det gjør meg kvalm, men hun gløder på en helt tåpelig måte, noe som antyder at hun er midt i en åndelig opplevelse. Min egen religion skal ha sitt utspring i sjelen min, ikke i melkekjertlene. Jeg har alltid hatt mistanke om at hun var overflatisk og tom, men av en eller annen grunn er hun nødt til å ta en plastisk operasjon og bruke tusenvis av dollar for å få bekreftet dette og for å tilbe sin nye Gud. Han heter Warren og er bedriftstannlege, hva nå det måtte være.”

                                          (Camilla Gibb, Ord uten lyd, Cappelen 2002, side 88 - 89)

Et løvetannbarn forteller

Ord uten lyd er en historie der det som fortelles i hovedsak sies mellom linjene. Det er som om det er stillheten og det usagte som forteller den egentlige historien. Det som ikke kan uttales. Det uten lyd. Det som bare må forstås, men som samtidig ikke er mulig å fatte.

For det er ting som ikke er mulig å begripe - og hva gjør man så med det? Hva blir det av alt det man ikke forstår?

Denne oppvekstskildringen - og senere sykdomsskildringen - er egentlig en tragisk skildring av et barn i oppløsning, men den er ikke bare det. For selv om denne historien sannelig er uhyre trist og skrekkelig og på alle vis forferdelig, så er det også sprudlende morsomt og dyktig levende fortalt. Spesielt i første halvdel av boka, der jeg riktig koste meg. Etterhvert som historien vokser fram, blir den mer av en ordinær sykdomshistorie - og den blir også mer vanlig i sin form og mindre fascinerende fortalt.

Historien har etter min mening ingen stigning - den flater heller ut mot slutten mot en ganske så tam avrunding. Til tross for den noe skuffende slutten, er første halvdel av boka så flott at det holder i massevis til at jeg allikevel totalt sett synes Ord uten lyd var en riktig god leseopplevelse.

Den makter å ta seg fram på stam line mellom latter og fortvilelse, uten å snuble. Det i seg selv gir leseren en underlig følelse. For når er det greit å le og når skal man det ikke? 

Selv følte jeg stadig at jeg ble hengende midt mellom et sted, underlig fornøyd og grepet av fortellingen - hårfint balanserende mellom gråt og latter.

(En mer omfattende bokomtale finner du her.)

 

Hensikten med bøker

“Hensikten med bøker er å bli revet med“

(Attråens rett av André Brink, Aschehoug, 2001, side 48. )

Nok et godt sitat fra denne strålende boka til Brink. Og jeg fant ut at det i grunn kan være en god rettesnor når man skal lese bøker. Blir jeg ikke revet med, er det ingen hensikt å lese akkurat den boka. Da er det sikkert noe galt med “timingen”. Leser og bok befinner seg ikke på akkurat samme bølgelengde for tida.

Etter noenogførti sider ut i Der vi engang gikk av Kjell Westö - og gjentatte forsøk på å la meg begeistre, kom jeg til å tenke på Brinks uttalelse og la boka vekk.

Jeg ble ikke revet med.

Det var ikke denne boka jeg skulle lese nå. Selv om jeg altså har fått den skrekkelig anbefalt.

 

Håp er en ting med fjær

“Håp er en ting med fjær”, står det i André Brinks Attråens rett. Og litt lengre ut i boka utvider han påstanden med: “Håpet er evig, så lenge fjærene holder”.

Jeg måtte smile, men kom ikke unna denne følelsen av at dette hadde han tatt fra ett eller annet kjent sted. Irriterende å gå sånn og tenke at dette burde jeg vite, dette er det noe mer med…

Og så, heldigvis, sa det klikk - for selvsagt er det jo Emily Dickinson han alluderer til. Diktet Hope, som begynner slik:

“Hope is the thing with feathers that perches in the soul, and sings the tune without the words, and never stops at all…”
- Hope av Emily Dickinson

Jeg liker når teksten utvider seg slik og blir større, mer meningstung enn den tilsynelatende egentlig er. Det er et kvalitetstegn. Attråens rett er i det store og hele en veldig god leseopplevelse. Jeg tror så absolutt jeg må ha mer av André Brink, sånn etterhvert.

Spørsmålstegn i margen

De fleste bibliotekbøker jeg leser er rimelig hele, rene og pene. Unntakene finnes jo, men folk er bemerkelsesverdig flinke til ikke å skrible i bøkene. Siden jeg er en skribler selv (i egne bøker, vel og merke!), forundrer det meg ofte at folk har klart å ikke sette spor etter seg i bøkene. Selv er jeg ofte veldig fristet til å streke under gode formuleringer, jeg må si det, men i likhet til de fleste andre virker det som, behersker jeg meg.

En av de forrige leserne av André Brinks Attråens rett, behersket seg ikke. På side 194 er det notert et bitte lite, blått spørsmålstegn ved denne setningen:

Og Charlie Chaplin ble far igjen etter at han var over nitti år.

Så da satt jeg her da, og lurte på hvorfor den forrige leseren lurte på om det stemte at Charlie Chaplin virkelig var viril i en alder av over nitti. Jeg tror ikke jeg hadde stoppet ved akkurat det i teksten sånn av meg selv. Men nå gjorde jeg det.

På grunn av det spørsmålstegnet.

Og på grunn av det spørsmålstegnet har jeg takket være Wikipedia funnet ut at siden Chaplin angivelig var født i 1889 og døde i 1977 - noe som skulle tilsi at han døde 88 år gammel - kan han høyst sannsynlig ikke ha blitt far igjen i en alder av over nitti. Hvis det da ikke er noe André Brink vet som ikke Wikipedia har fått snusen i.

Jeg lurer uansett på hvem den oppmerksomme leseren var.

Attråens rett og fuglenes skjelving

Jeg har i et tidligere innlegg her på bloggen vært svært begeistret for J.M. Coetzees nydelige roman Vanære. Og det skulle snart vise seg at tittelen på André Brinks roman Attråens rett - tittelen som altså traff meg rett i hjertet - nettopp var fra et sitat av Coetzee:

 

Jeg bygger min sak på attråens rett… På den gud som får selv småfugler til å skjelve.

J.M. Coetzee

Om sammenhengen mellom disse to verkene og Brinks allusjon til nettopp Vanære, har jeg funnet en flott artikkel/anmeldelse i Vinduet, “Der småfugl skjelver” av Kristin Skare Orgeret.

Meget lesverdig for de av dere som er interessert i disse bøkene og forfatterne.

Afrika i april

Jeg har lenge hatt André Brink på leselista mi, men der er det riktig så mange gode tips at det av og til tar litt tid før jeg kommer til de enkelte bøkene. Eller så er det tilfeldigheter som gjør det slik at enkelte bøker eller forfattere fra lista liksom hiver seg fram og skriker at NÅ er det sannelig min tur.

Dette innlegget fra bokbloggen Bookhouse girls, var det avgjørende denne gang, med overskriften: Afrika i april. Det måtte bli André Brink.

Så jeg lette opp Brink i hylla på biblioteket og ble umiddelbart nærmest paralysert - for hvilken skulle jeg velge? Hva var det som sto på den lesetipslista mi hjemme igjen da? Hvorfor svikter husken meg så ubeleilig når jeg trenger den som mest?

Selvsagt burde jeg ha tatt med meg den lista. Selvsagt burde jeg det. Vært forberedt og klar og organisert. Men dette bibliotekbesøket var mer av et “jeg-må-se-å-få-levert-de-bøkene-som-er-forfalt”-ærend, samtidig som jeg i farta skulle prøve å raske med meg et par leseopplevelser. Derfor altså, Afrika. Derfor André Brink. Derfor også jernteppet om hvilken av bøkene som var den anbefalte.

Tid som knapp faktor kan ha uventede resultater. Som at jeg ikke hadde tid til å sette meg ned med hele rekka av André Brink-romaner og lese bakpå, men måtte finne ut hvilken av dem jeg skulle raske med meg. Det fikk bli titlene som avgjorde valget:

Hvit tørketid… Utiskt til regn…(Næh… nå er det vår for svingende!) En lenke av stemmer… Prestens mur… (I alle fall ikke den!) Gribbenes land… Ambassadøren… (Her fikk jeg litt Dag Solstad-tvangstanker) Unntakstilstander… (Hadde jo forsåvidt passet perfekt med mitt raske bibliotekbesøk.) En terrorhandling… (Blod og gørr?) Tvert imot… Attråens rett…

DEN! Stilig tittel. Det kriblet i lesenerven av akkurat den tittelen. Attråens rett. Du verden. Jeg kjente jeg nesten var i gang med boka før jeg hadde hørt “pipet” av utlånspistolen engang.

Ergo er det Afrika i april også på meg.