Som det står:
“Det var alt, folkens – ingen flere krumspring eller rariteter – berre rein og glatt furu så langt auget kan sjå…”
(Edmund Austigard – Taxi for B.A. Beckström – eller kunsten å danse på furu, side 247)
Boka er slutt.
Og jeg er sannelig ikke sikker på hva som passer å lese etter denne oppturen av en taxitur-bok. Noe helt vanlig kan det jo bare ikke bli. Om rekkefølge er viktig da, i lesingen av bøker. Og jeg tror nesten det.
8 Kommentarer
november 1, 2007 at 9:11 pm
Du leser så mye underlige greier du
Jeg klarer aldri å kaste meg over alle de nye romanene. Pleier å vente til de dukker opp på biblioteket. Og ofte tar det lang tid da også før jeg plukker opp en bok. Og da kan jo boka være utgått på dato forlengst
november 1, 2007 at 9:21 pm
Leste bare overskriften og fryktet først at Leselama var slutt. Takk og lov, det var bare boken!
Jeg kjenner forresten ingen som har en like lang 2007-leseliste som det du har. Respekt!
november 2, 2007 at 10:20 am
Så heldig jeg er som har denne leseopplevelsen til gode, tenker jeg nå
Dessuten er jeg veldig spent på hva DU skal lese nå…
november 2, 2007 at 10:55 am
Må ikkje skremme oss slik, leselama!!
november 2, 2007 at 11:04 am
Må seie som Vibeke: Så bra at det ikkje var bloggen som var slutt!
Eg er forresten heilt samd i at rekkefølgje har mykje å seie. Min nye vri er å vente nokre dagar/ei vekes tid før eg startar på ny bok dersom eg har hatt ein stor opptur. Elles vert det for urettferdig overfor den nye boka.
november 2, 2007 at 8:38 pm
Jeg fikk et øyeblikk hjertet i halsen her… Skremme oss slik, da. Glad du ikke slutter å blogge.
november 3, 2007 at 1:40 am
Gulp! Du kan kunsten å velge overskrift.
Og så var det “bare” ei bok. Puh.
Nå er jeg spent, havner den på hjertebok-lista eller?
november 3, 2007 at 2:54 pm
Oi, så mange kommentarer! Takk, damer!!
Jeg går ingen steder – jeg blir.
Men akkurat de derre “famous last words” i B.A. Beckström-boka fikk meg til å tenke på alle disse tegnefilmsnuttene jeg så på som liten. Der det alltid var en slags feiende flott slutthilsen med “That’s all folks!”. Tjo-ho!
Jeg synes alltid det var trist når ting var over, men det var et lite plaster på såret å få en så spektakulær avskjed. Litt likt slutten på boka her også.
Om denne boka ikke havner rett inn i hjertebok-lista mi, så er den i alle fall en sterk “runner up” – sammen med en haug andre veldig gode bøker.