Knutemor

Jump to Comments

På søttitallet, da jeg gikk på barneskolen, var vi velsignet med - i tillegg til den harde kjerne av disiplinerte, godt voksne oppdragere som sverget til pugging som metode – unge, alternative lærere som gikk motsatt vei. Faktisk gikk det så langt i motsatt pedagogisk vei, at absolutt alt skulle lekes inn, og bøker var, for enkelte ekstra ivrige tilhengere av den frie opplæring, bannlyst. 

Det var i disse orange og brune søttitallsdagene at jeg fikk min overdose av leken knutemor. Vi løste opp både den ene og den andre knuten ved hjelp av denne beint fram magisk, forløsende leken. Menneskeknuten kunne brukes til å finne fram til kjernen i tilsynelatende alle problemer. Sjenert-knuten, skravle-i-timen-knuten, kjede-seg-knuten, ha-for-mye-spring-i-beina-knuten… Kort sagt: var det et problem, så dukket knutemor opp. I de dager virket den på absolutt alt. “Knutemor!”, ropte vi – og hjelpen kom.

Jeg fikk litt av den samme følelsen av å være ønsket av fellesskapet som lekens utvalgte knutemor da jeg leste Gunnhild Øyehaugs novellesamling Knutar nå akkurat. En slags følelse av å være tilkalt av novellene -for å hjelpe dem til å realisere seg. Følelsen av å tilnærme seg noe innviklet, prøve å se hva som skjuler seg inne i kaoset – og så sakte dra og dytte for å få knuten til å løse seg opp. Lesermedvirkning i sterkere grad enn på lenge var påkrevd.

Novellesamlinga er nemlig en herlig, liten overdose problemer som er der for å løses opp, forskes i og kjennes på av leseren. Her finner man de underligste hemninger og sinnstemninger, snodige lidelser og rare dyr. Bokstavelig talt. Den ulykkelige og misfornøyde hjorten i skogsbrynet, for eksempel, den som… nei, man kan jo ikke si stort om den for ikke å røpe noe.

Det er jo problemet med “noveller” som er så korte at enkelte av dem ikke en gang dekker en enkelt bokside. Kan hende er betegnelsen novellesamling en smule misvisende, for dette er egentlig en tekstsamling – strengt tatt. En av tekstene er såpass eksperimentell at selv om den går over flere sider, knapt kan kalles novelle.

Men skitt au, akkurat som på søttitallet skal man ikke være så nøye på å sette ting i bås - det hele er fint, fornøyelig og forunderlig. Og det er en meget hyggelig stund leseren har mens hun vikler opp disse litterære knutene. Det kan absolutt anbefales å bli bokas neste knutemor.

5 Kommentarer

Filed under Lesegodis, Selvopplevd