Om å sirkle seg inn

Jump to Comments

For én gang skyld har jeg parallellest to bøker. Det er ikke ofte jeg sjonglerer mellom to bøker, men unntaksvis skjer det jo. Vanligvis oppstår slik veksellesing fordi den ene boka ikke helt griper meg, og jeg tyr til andre muligheter mens jeg venter på at den første boka forhåpningsvis skal ta seg opp litt. Ofte gjør den jo ærlig talt ikke det - heller ikke i fortsettelsen, men i dette tilfellet var jeg faktisk så heldig å bli “rent i senk” av to veldig gode bøker samtidig:

André Binks Før jeg glemmer og Carl Frode Tillers Innsirkling.

Og det slår meg igjen at det finnes forbindelser mellom bøker på underlig vis. Som dette med innsirkling. Ikke bare er det selve tittelen på Tillers roman, men hele boka tar jo nettopp for seg dette med å sirkle seg inn på et liv. Andres liv og samtidig sitt eget.

Det samme kan sies å være tematikken i Brinks roman også. Hvordan den eldre mannen i stadige tilbakeblikk sirkler rundt minnene av sine kvinner, sitt liv og sin familie. Og at det er nettopp kretsingen rundt minnene som fører fram til en erkjennelse. En erkjennelsen av hvordan man er den man er på betingelse av at det finnes andre mennesker rundt en. Man er ikke alene i verden, men samtidig er man akkurat det. Alene.

Ingen kan gi et annet menneske alt det trenger her i verden. Vi er som sirkler som griper inn i hverandre. Det finnes simpelthen ikke to sirkler som dekker hverandre helt. Et lite område blir alltid liggende utenfor. Og derfor leter man fortvilet videre etter den delen som ikke er dekket. [...] Tenk hvor kjedelig det ville være å finne noen som passet perfekt: ingenting igjen å lete etter, eller lengte og vansmekte etter, ingen kunst, ingen musikk, ingen litteratur, ingenting.

                                 André Brink: Før jeg glemmer, Aschehoug, 2005 – s. 285

 En tanke verdt!

3 Kommentarer

Filed under Midt i boka, Snasne sitater