Monthly Archives: juli 2007

I anledning hundedagene…

… og i særdeleshet min egen hunds dag. Den ble tre år i dag. Da passer det med et hundedikt. Et av Ragnar Hovland. 

Hurra, hurra!

Katten til Ivar Aasen møter hunden frå Baskerville
 

Dei hadde vel ikkje så mykje

å seie kvarandre akkurat.
 

Det var no også seint på kveld

og begge var trøytte.
 

Og skodda låg tett over heia

så det var vanskeleg å sjå.
 

Mange meiner difor

at dette møtet aldri fann stad.
 

Men katten skreiv mange år seinare

i minneboka si:
 

Han verka som ein spennande kar,

men vi hadde ikkje mykje å seie kvarandre.
 

Advertisements

4 kommentarer

Filed under Diverse, Poesiti'

Alt blir klart og betydelig – når man ser det på film

Everything is IlluminatedI går hadde jeg filmkveld. Det er ikke så ofte jeg ramler over gode filmatiseringer av gode bøker, så jeg føler meg nærmest forpliktet til å reklamere for denne. Vanligvis synes jeg nemlig at boka langt overgår filmatiseringen av den. Spesielt hvis jeg har likt boka. Men altså, i går fikk jeg meg en positiv overraskelse og en særdeles hyggelig opplevelse.

Det var filmen Everything is Illuminated med Elijah Wood i hovedrollen som forfatteren Jonathan Safran Foer. Han som skrev boka med samme navn – eller på norsk: Alt blir klart og betydelig. Alt blir klart og betydelig - Jonathan Safran FoerEn bok jeg riktig koste meg med for en god stund siden. Og det rare er at det var språket som først og fremst fasinerte meg den gangen. Den ukonvensjonelle bruken av det. Overraskelsene i måten å bruke språket på. De rare ordene på de rare stedene. Den gjennomgående humoren i boka som ble leseren til del ved språkoverraskelsene, ved underliggjøringen og ved fantasien.

Og språket er jo ikke så lett å få filmatisert. Trodde jeg. Men de hadde klart å få det med. I alle fall langt på vei. Og de hadde i tillegg klart å formidle denne litt forvirrende og rare historien på en nydelig måte. Selvsagt ikke helt som boka, men jeg skal være «large». Det gikk fint. Det var søtt, salt og syrlig. Det var en godtepose av en film. Om du ikke allerede har sett den (jeg er ekstremt langt etter når det gjelder å se filmer!) så er det i alle fall en anbefaling til en regntung kveld.

9 kommentarer

Filed under Filmti', Lesegodis, Selvopplevd

Livet etter Harry

NitristSelv om jeg allerede er flere titalls sider inn i Ian McEwans Om forlatelse, klarer jeg ikke helt å slippe stemninga fra Jo Nesbøs Snømannen. Det er akkurat som om det er et etterslep av den boka, som ringer i meg. Et slags vakum etter Harry Hole.

Kanskje det også det er derfor at Om forlatelse virker så omstendig. Så alt for ordrik, spekket med skildringer av omgivelser jeg ikke helt (ikke ennå i alle fall) ser hensikten med. En slags adjektivfortelling, tenker jeg. Og lurer på hvorfor jeg må vite alt dette. Ta del i alle disse detaljene. 

Når det er sagt, i rettferdighetens navn, dette er bare begynnelsen på boka. Det er klart jeg uttaler meg for tidlig, men jeg håper den girer om, akselererer litt i det minste. Men det er dypt urettferdig mot Ian McEwan, det er det. Dårlig timing for enhver bok å bli lest av meg rett etter Snømannen. Uflaks, sa Severin Suveren.

For sannheten er nok at jeg savner Harry Hole. Sårt og inderlig. Hele kule Harry, med feil og mangler. Savner denne godhjerta slabbedasken av en politimann uten snev av autoritetsangst. Savner den tilbakelente ensomme ulven med det geniale hodet. Denne styggpene mannen midt i livet. Savner en fiktiv person?! Så menn! Hva gir du meg?

Det er sikkert ikke mulig. Sikkert ikke helt normalt. Men det får så være. For det er sant. Harry Hole har en karisma og en tilstedeværelse som få litterære personer er forunt. I alle fall er det svært få litterære personer som jeg får slike vibber av. Hadde ikke Harry vært laget av fantasi, papir og bokstaver så hadde jeg beint fram kalt ham sexy.

Og jeg prøver å tenke tilbake om det er andre litterære personer som er like sexy som Harry, men jeg kommer ikke på noen som kan måle seg med ham. Akkurat nå er det Harry først og Harry sist. Og det er jo klart, det er jo akkurat slik det er med forelskelser, de overskygger det meste.

Nei, livet etter Harry er jammen ikke lett!

2 kommentarer

Filed under Lesegodis, Midt i boka, Selvopplevd

Med snømenn på alle kanter

Snømannen - Jo NesbøGode krimbøker er det en sann fryd å være midt i. Det er nesten så man ikke kan legge den vekk heller, når man finner en bok med det der rette, gode drivet. Det er nesten så lesingen blir et fysisk behov man utvikler en uimotståelig trang til å tilfredsstille. Hver gang man skal til å legge boka vekk en stakket stund, så tenker man: bare litt til, liiiiitt til…

Og det er selvsagt en god besettelse å være en del av – for en krimelsker som meg. For det betyr at man har funnet en riktig god bok. Og nå har jeg det. Funnet en riktig god krim: Snømannen av Jo Nesbø.

Den største synd man kan gjøre mot en krimbok, er selvsagt å røpe noe av innholdet som kan ødelegge spenningen for en annen leser. Så det skal jeg vokte meg vel for. Men jeg har allikevel tenkt å si noe om innholdet, om enn ikke handlingen, for det er bare et aldeles nydelig poetisk språk i denne boka – sånn innimellom alt det makabre og blodige.

Hør på dette: «Vinden blåste gåsehud på vannflaten.» (s. 281) Ser du det ikke for deg? Er det ikke et nydelig bilde? Som tatt ut fra et dikt, mer enn en krimbok. Og det er jo akkurat det som gjør Jo Nesbø til en av mine absolutt favorittkrimbokforfattere. Om ikke i bestemt form: favoritten. Blant mange gode. Det er noe med evnen til å se og formidle ting. Noe med måten ting blir beskrevet og sagt som gjør han til hakket bedre enn alle andre. For meg.

Jeg tar med en sekvens til, avslutningen av kapittel 11: «Fotsporene gikk fra porten og rett bort til under vinduet hvor hun sto. Som en linje av svarte punktum i det tynne snølaget. En kunstpause før bokstavene. Det gikk ikke noe spor tilbake.» (s. 134) Det er bare så fint sett og sagt. Og på toppen av det hele midt i en drivende god spenningsbok. Det løfter boka – opp, opp, opp.

Ja, om noen skulle være i tvil: jeg nikoser meg – midt i boka. Midt i det litterære novembermørket, med snømenn på alle kanter.

6 kommentarer

Filed under Midt i boka

Dagens ønske

Leselapper

Dette her er små «merkelapper» som er ment til å henge i glidelåshempa på barnetøy slik at ungene lettere kan få dratt glidelåsen opp og ned. Men det er jo klart, man kan jo henge dem hvor det skulle være. Som veskepynt for eksempel. Eller på nøkkelringen. Eller kanskje på et bokmerke?

Om de ikke akkurat er et kjempehjelpemiddel for oss voksne – vi bruker vel sant å si ikke ha problemer med å få opp (eller ned!) glidelåsen sånn til vanlig? -, så inspirerer de jo til lesing og er en liten påminnelse, for dem som trenger det, om at bøker finnes og at det er gøy å lese.

De var uansett morsomme «duppeditter». Ikke minst for oss «store barn» som gjerne vil signalisere vår leseinteresse.

Jeg skulle virkelig ønske slike fantes på norsk. Med norske ordspill og morsomheter. Kanskje finnes de også – bare at jeg ikke har oppdaget det ennå? Hadde jeg vært en markedsperson i noe med bøker, skulle jeg fluksens implementert kostnader til slike i ett eller annet reklamebudsjett. Så absolutt.

Så altså – om noen her i landet skulle tenne på idéen og lage slike, så gi meg beskjed. Jeg blir umiddelbart og entusiastisk kunde!

4 kommentarer

Filed under Diverse

It’s now or never…

It's now or never...
 

elvis opna ei dør og song:

det er no eller aldri

– det vart aldri
 

(Sigbjørn Heie: alle dei små bileta)

2 kommentarer

Filed under Poesiti'

Inspirerende lesning

Skrivefest - Tove NilsenFor ikke lenge siden koste jeg meg med Skrivefest av Tove Nilsen. Det er en slags solskinnsbok om det å lese og skrive. Betegnende nok er den da også gul utenpå, med en frydefullt smilende Tove Nilsen. «Sju henrykkelser» har Tove Nilsen kalt kapitlene i boka – og det stemmer. Hun forteller med entusiasme og engasjement om hvilke bøker som har betydd noe for henne, og hvordan hun har opplevd dem. Hvor hun var, hva hun tenkte, hva hun gjorde.

Det er gøy med entusiastiske lesere. Gøy å høre hvordan de forteller om bøker som har truffet. Hva det er ved bøkene de begeistres av. Det er som å lese en god bokblogg. Når man smittes av entusiasmen i teksten og tenker at – ja, den boka må jeg også få lest. Dette vil jeg ha del av. Denne opplevelsen vil jeg også kjenne!

Og Tove Nilsens Skrivefest er nesten som en slags bokblogg, tenker jeg. Den er umiddelbar og rett fram. Den er uhøytidelig og frisk. Den er utleverende og personlig. Og ikke minst er den ganske morsom. Det er en smilebok. Til å bli i godt humør av. Til å nikke gjenkjennende av. Til å inspireres av.

Månen over Porten - Per PettersonJeg liker bøker om bøker. Enten man kaller det inspirasjonsbøker, sekundærlitteratur eller «en samling litterære og personlige tekster om det å lese litteratur». Sistnevnte sitat er fra Månen over porten av Per Petterson. Også en bok om personlige leseopplevelser og forfatterens forhold til bøker, og om det å bli og være forfatter. Også en bok jeg hadde stor glede av. 

Det mest interessante ved slik litteratur er å få lov å ta del i hvordan andre tenker om nettopp litteratur. Akkurat som på en bokblogg. Om man er helt enig eller ikke, er ikke det vesentligste – det er hvordan man tenker som er det mest fasinerende. Hva det er som begeistrer og hvordan nettopp dette betyr noe i noens liv.

Og om alt det som gjør at man kanskje fatter litt mer av det mysteriet det er – dette med å være menneske.  

2 kommentarer

Filed under Lesegodis