Livet etter Harry

NitristSelv om jeg allerede er flere titalls sider inn i Ian McEwans Om forlatelse, klarer jeg ikke helt å slippe stemninga fra Jo Nesbøs Snømannen. Det er akkurat som om det er et etterslep av den boka, som ringer i meg. Et slags vakum etter Harry Hole.

Kanskje det også det er derfor at Om forlatelse virker så omstendig. Så alt for ordrik, spekket med skildringer av omgivelser jeg ikke helt (ikke ennå i alle fall) ser hensikten med. En slags adjektivfortelling, tenker jeg. Og lurer på hvorfor jeg må vite alt dette. Ta del i alle disse detaljene. 

Når det er sagt, i rettferdighetens navn, dette er bare begynnelsen på boka. Det er klart jeg uttaler meg for tidlig, men jeg håper den girer om, akselererer litt i det minste. Men det er dypt urettferdig mot Ian McEwan, det er det. Dårlig timing for enhver bok å bli lest av meg rett etter Snømannen. Uflaks, sa Severin Suveren.

For sannheten er nok at jeg savner Harry Hole. Sårt og inderlig. Hele kule Harry, med feil og mangler. Savner denne godhjerta slabbedasken av en politimann uten snev av autoritetsangst. Savner den tilbakelente ensomme ulven med det geniale hodet. Denne styggpene mannen midt i livet. Savner en fiktiv person?! Så menn! Hva gir du meg?

Det er sikkert ikke mulig. Sikkert ikke helt normalt. Men det får så være. For det er sant. Harry Hole har en karisma og en tilstedeværelse som få litterære personer er forunt. I alle fall er det svært få litterære personer som jeg får slike vibber av. Hadde ikke Harry vært laget av fantasi, papir og bokstaver så hadde jeg beint fram kalt ham sexy.

Og jeg prøver å tenke tilbake om det er andre litterære personer som er like sexy som Harry, men jeg kommer ikke på noen som kan måle seg med ham. Akkurat nå er det Harry først og Harry sist. Og det er jo klart, det er jo akkurat slik det er med forelskelser, de overskygger det meste.

Nei, livet etter Harry er jammen ikke lett!

Advertisements

2 kommentarer

Filed under Lesegodis, Midt i boka, Selvopplevd

2 responses to “Livet etter Harry

  1. Det du skriver om litterære hovedpersoner minner meg litt om noe jeg leste av Gaarder. Det handlet om en forfatter som nærmest var redd for sin egen hovedperson, da den hadde gått hen og blitt helt levende. Altså, det var som om hovedpersonen førte tastaturet til forfatteren, og forfatteren visste plutselig ikke lenger hvem som hadde kontrollen – han eller hovedpersonen.

    Den kan ikke være bare bare å få til såpass solide karakterbeskrivelser. Men det virker som Hole er en sånn en. 🙂

  2. leselama

    Ja, det var nesten som om jeg trodde han var «for real»! 😉

    Veldig godt gjort av Jo Nesbø, selvsagt – og frustrerende for meg, i og med at jeg aldri virkelig får vite om Harry Hole virkelig ER så hot som jeg innbiller meg…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s