Monthly Archives: august 2007

Den insisterende boka

Noe som stadig forundrer meg, er visse bøkers evne til å insistere på å bli lest. Har ikke dere andre også merket dette snodige fenomenet? Eller er det bare i min verden det stadig opptrer, mon tro? Disse aktive bøkene man nesten ikke klarer å unngå.

Altså, man har sin liste over interessante bøker, bøker man planlegger å få tid til å lese, bøker man har hørt mye godt om, bøker man av en eller annen grunn har blitt nysgjerrig på. Lista er lang, og tida er knapp. Man foretar et utvalg. Vurderer ulike bøker opp mot hverandre, bestemmer seg for hvilke man vil bruke tida på. Og man leser seg nedover og tror man har kontrollen. Ja, for det er bare en illusjon. Man har ikke kontroll. Det er høyere makter der ute i bokverdenen. Krefter som spiller en stakkars planleser stadige puss. For midt oppe i dette planlagte, veloverveide dukker altså dette insisterende fenomenet opp. Denne ene overaktive boka som begynner å gjøre seg gjeldende. Som insisterer seg på en.

Stadig vekk dukker en og samme bok opp i bevisstheten. Stadig vekk tvinges tankene og oppmerksomheten mot denne boka. Omtale i en avis. Et radioprogram som framhever den samme boka. Et forfatterportrett i en avis eller et ukeblad. Et bokbad. En anbefaling på biblioteket. En venninne som stadig nevner den samme boka. Naboen har lest den. Dama i frisørstolen ved siden av deg leser den. En blogger har innlegg om den. En bokhandleransatt dytter den på deg… Point taken, vil jeg tro. En og samme bok altså. Om og om igjen.

Det som jeg faktisk synes er underlig, er at jeg sånn i utgangspunktet overhodet ikke var interessert i nettopp denne boka, men etter massiv repetisjon og påvirkning, befinner jeg meg altså selv midt i samme bok. Stadig vekk. Nysgjerrig lesende for å finne ut hva dette fenomenet er. Den har altså klart det. Klart å insistere seg inn. Snike i lesekøen.

Og det er et fenomen jeg stadig vekk rammes av. Den insisterende boka.

Akkurat nå er det to aktive bøker i min sfære:

Øya - Victoria HislopØya av Victoria Hislop og

Boktyven - Markus Zusak Boktyven av Markus Zusak.

Ingen av dem er mitt førstevalg. Men jeg har nå skjønt – klok av skade – at jeg sikkert kommer til å lese dem begge. Om ikke så lenge.

De framstår som insisterende bøker, og jeg lurer på om jeg er skikkelig lurt eller beint fram heldig. Er dette markedskreftenes spill eller er det energien til den gode bok som insisterer seg på? Og sikkert fordi jeg er usikker, kommer jeg til å lese dem begge. Jeg vil tro det.

Advertisements

9 kommentarer

Filed under Irriterende - hva?, Selvopplevd

Bokbad på WebTV

 De fleste har sikkert fått med seg dette allerede, men det er bare et så strålende tilbud for oss bokormer, at jeg ikke kan la være å nevne det her på bloggen.

Onsdag 29. august klokken 20.00 begynner høstens Bokbad i regi av Bokklubben. Direkte fra Rockefeller i Oslo.

For oss som ikke bor i Oslo og har mulighet for å delta «live», kan man også heldigvis se happeningen direktesendt på Bokklubben WebTV som vanlig. Disse bokbadene bruker jeg å få med meg, og har hatt stor glede av tidligere sendinger. Rekker man ikke direktesendinga, bruker Bokklubbene å legge ut sendingene på sine sider slik at man kan se dem når man har tid, sånn i etterkant en gang.

I morgen handler det om Anne B. Ragde og hennes siste roman i Neshov-triologien – Ligge i grønne enger, samt Henrik Langeland og hans Francis Meyers lidenskap. Sistnevnte er jeg midt inne i og nikoser meg. Den er virkelig aldeles praktfull. Ligge i grønne enger ligger klar til å leses direkte etter Francis Meyers lidenskap. Jeg vet ikke hvor rettferdig det vil bli mot Anne B. Ragde, men det får våge seg. Jeg kan jo ikke ha lest de to første i Neshov-triologien og så ikke få med meg avslutningen av historien. Det går jo bare ikke.

En sterk anbefaling til onsdagsunderholdning dette, altså, for dette bruker være stas. Enjoy!

3 kommentarer

Filed under På tv

Ei ordlaus bøn i KK

Ei ordlaus bønDet er ikke ofte jeg kjøper «Norges største kvinneblad» – KK. Det er ikke ofte jeg kjøper ukeblader. Punktum. Og hver gang jeg kjøper dem – selv om det altså går vinter og votter mellom hver gang, angrer jeg nesten umiddelbart. Bortkastede penger. Bortkastet tid. Utropstegn.

Allikevel altså, er det av og til noe som får meg til å hive et av disse glansede bladene ned i handlevogna på impuls. I det jeg tenker at «det er jo så lenge siden sist, kanskje det har skjedd noe…» – selv om jeg innerst inne veit at det har det nok ikke. Det bruker å være akkurat samme gamle leksa – med variasjoner over motefarger og skjørtelengde. Det skjer ikke «noe» med ukeblader. De blir på stedet hvil – stående å surre på en slags imaginær fornyende tomgang.

Men det er klart, man skal aldri si aldri – for akkurat da blir man som regel bevist feil. Og heldigvis for det. For akkurat denne gangen hadde det faktisk skjedd noe! Det var et helt portrettintervju på nynorsk i KK! Og ikke nok med det, det var selveste Jon Fosse det handlet om. Et ganske nært og overraskende lyst portrett av Jon Fosse som slår hull på myten om en mørk og dyster mann.

Det slår også hull på myten om at en forfatter skriver på inspirasjon alene:

– Er du prega av protestantisk arbeidsdisiplin? (Ingvild Kjøde spør Jon Fosse)

– Ja, eg har sterk sjølvdisiplin, og det må du ha når du skal leve utan fast arbeid.

– Du ventar ikkje på inspirasjon?

– Nei, då kan du bli sitjande i ti år. Eg berre set meg ned og byrjar. Inspirasjonen kjem av sjølve skrivinga.

Eit reinska rom, utsikt mot sjøen og ein god Mac er alt han ber om. Og mest mogeleg kvardag og faste rutinar.

– Veit du kva du skal skrive når du set deg ned?

– Aldri. Aldri. Eg tenkjer ikkje ut noko på førehand. Då hadde eg ikkje gidde å skrive. For meg handlar det om å lytte fram teksten. Eg er ikkje særleg kristen, men eg liker å tenkje på det som ei ordlaus bøn.

Fosse tek ein pause, og ein slurk kaldt øl, før han held fram:

– Mange er så opptekne av at dei skal uttrykke seg sjølve gjennom skrivinga, men for meg er det motsett. Eg vil forsvinne. Bli løfta inn i noko anna. Eg vil seie noko om livet, femne det i ei rørsle. Og det er det gode når du skriv, du kjem vekk frå deg sjølv og inn i ein ny dimensjon.

– Korleis kjennest det?

– Det er den største lukka i livet.

(KK 34/2007 – s. 28 – Portrettet: Jon Fosse – Tekst av Ingvild Kjøde)

Forfriskende, er ordet. Både portrettintervjuet, nynorsken og settingen for øvrig. Jeg håper Ingvild Kjøde gjør mange flere slike nynorskstunt i KK. Jeg håper riktig mange gode forfattere som skriver på nynorsk får lys på seg på denne måten. I KK – «Norges største kvinneblad». Jeg tror leserne trenger det. I alle fall trenger bladet det. Sårt. 

Det er lenge siden KK har vært i nærheten av å være verdt pengene, men denne gangen var det faktisk det. Takket være Ingvild Kjøde.

6 kommentarer

Filed under Diverse, Selvopplevd

Leselama på bokbunkring

Å bunkre bøkerLeselama har et lamabarn som går på videregående skole. Første skoleuke brukes til å kjøpe inn bøker etter godkjente lister. Den og ikke den, pass på å få riktig utgave nå og så… må vi ikke ha den der også, ja, og så en ordliste eller to. Og sannelig må vi ha en kalkulator til omkring to tusen kroner også.  Visst må vi det – ingen vei utenom.

Vi står i kø etter kø og gruer oss til å dra kortet. Kniper øynene sammen og stålsetter oss – ja, i alle fall stålsetter jeg meg, lamabarnet ser relativt mye mer ubesværet ut, når sant skal sies – mot den harde dommen: den fryktede totalsummen.

Men før vi kommer så langt, har leselama allerede sporet av. Fått los av tilbud og er på vei bort mot billighaugen av skjønnlitterære bøker. For er køen så hinsides lang som den ser ut til, kan den gjerne få lov til å bli litt lengre mens jeg unner meg et varp eller to. Lamabarnet sukker. Vet av erfaring at dette kommer til å ta litt tid. Men jeg er flink. Overraskende rask og flink. Nøyer meg med en eneste bok: Til musikken av Ketil Bjørnstad. Den er innbundet og koster 40,- kroner. Førti! Det kan kortet tåle i tillegg. Tross alt.

Jeg har hørt mye bra om Til musikken, men ikke kommet meg til å få lest den. Ennå. Men nå haster det tydeligvis. I høst kommer den frittstående oppfølgeren: Elven – og det er jo alltid best å lese bøker som henger sammen i «riktig» rekkefølge.

Det er selvfølgelig en sørgelig unnskyldning for å kjøpe nok en bok, det er det. Men den holder. For meg.

7 kommentarer

Filed under Bunkrede bøker, Selvopplevd

Bokprogrammet om Robert Reed Flatjord

Edward Nansen - Robert Reed FlatjordTidligere her på bloggen, i kommentarfeltet til innlegget om  En ettermiddag om høsten av Mirjam Kristensen (Se kommentarene her), ble Robert Reed Flatjords debutroman Edward Nansen nevnt. Derfor var det med både spenning og glede jeg fulgte Bokprogrammet på NrK i går – da de viet sin første sending denne høstsesongen til nettopp Flatjord.

Historien om en debutant, kan man vel kalle programmet, der vi fulgte boka fra manuskript fram til ferdig bok. Nå fikk ikke programmet særlig god kritikk i Aftenposten, men jeg synes allikevel det var et relativt interessant, underholdende og fint program om nettopp det å gi ut en bok. Man fikk også et visst inntrykk av debutanten som en humoristisk og lite selvhøytidelig fyr – og akkurat de egenskapene finner jeg ganske sjarmerende hos en forfatter.

Det jeg beit meg spesielt merke i var at Marta Nordheim fra P2 karakteriserte Flatjords stil som «amerikansk». Og utdypet dette med at det var mer fortelling her, mer av en historie som blir fortalt, enn hva som er vanlig i norsk litteratur. At dette i tillegg kom fra en debutant, synes hun var spesielt spennende virket det som.

Alt i alt øket nok programmet lysten min til å lese Edward Nansen, men jeg var i rettferdighetens navn vennlig innstilt til lesing fra før. Det er mulig andre ikke har samme opplevelse av dette som meg. Uansett blir det morsomt å se hva denne såkalte amerikanske stilen som Marta Nordheim snakket om består av. Og om jeg også oppfatter det slik, og i så fall er enig. Jo – Edward Nansen har så definitivt fått seg en plass i «skal lese» hylla der bunkrede bøker står!

Stor takk til Thomas M. som gjorde meg oppmerksom på boka til å begynne med.

5 kommentarer

Filed under Bunkrede bøker, Lesegodis, På tv

Midt i krinsen – 3

West Ham United

Og DER var Krinsereglane lest ferdig. Krinsen sluttet, bokstavelig talt. Men før jeg legger den helt vekk, avslutter jegSandar IL innleggtriologien om den her på bloggen med et fornøyelig sitat om hvordan man valgte navn på sine to lokale fotballag i Årdal. Kunnskapen om spillet kommer til bygda via en hjemvendt sjømann ved navn Ola Korthus. Han har sett fotball i utlandet, deler folket inn i to lag og bygda er i gang med å sparke den berømmelige lærkula.

Og så namngav han det eine laget West Ham United og det andre Sandar Ballklubb. Det førstnemnde hadde nettopp vunne ein stor siger i England, sjølvaste pokalsigeren hadde dei vunne. Sandar Ballklubb høyrde heime på austsida av Sandefjordsfjorden og var eit leiande lag austpå, hadde Ola høyrt frå eit par kvalfangarar. Nokon referansar til meisterskapar eller anna fann ein rett nok ikkje for dette austlandslaget, men som Ola Korthus sa, ein kvalfangar kan ein stole på. Særleg om han kjem fra Framnes i Sandar. Eller var det Sandefjord? Iallfall blei det slik. Og begge namna blei adopterte og arbeidde inn i daglegtalen vår. (s. 195)

Hva sier man? Tidene forandrer seg. Å være hvalfanger i dag er nok ikke like høyt ansett som det var i mellomkrigstida. Og jeg vet sannelig ikke om det å komme fra Sandefjord borger for ekstra troverdighet lenger heller, når sant skal sies.

Jeg blir sittende å tenke på hvilke lag man ville valgt seg ut i dag? Manchester United og Rosenborg? Kanskje det kanskje.

Legg igjen en kommentar

Filed under Midt i boka, Snasne sitater

Midt i krinsen – 2

Surt og søtt!Det er mye artig livsvisdom i Krinsereglane av Edmund Austigard.

Betraktninger som forklarer en hel del om livet i Årdal og om dem som bor der.

For eksempel blir den lokale vinen holdt fram som et middel til å forstå årdølen – hvordan han lever livet til hverdags og fest: 

For dette var vin laga av søteple og rognebær.
 
– Søt for at han skal minne om gode år, himmel og Gud. Sur for å få tankane attende på normalåra, helvete og Satan sjølv. Søt for at ein skal skjøne at livet etter livet er verdt å arbeide hardt og leve nøysamt for. Sur fordi ingenting veks til himmels av seg sjølv. Søt for å løfte seg ut av kvardagen på stigande rus. Og endeleg sur for ikkje å drukne i drukkenskap.  (s. 230)

Jeg synes dette er helt fabelaktig sett og sagt. Det hele har en slags Duunsk klangbunn, synes jeg. Og det er jammen ikke et lite kompliment å få, Austigard, det skal du vite.
 

2 kommentarer

Filed under Midt i boka, Snasne sitater