Folk er rare – på biblioteket

Bibliotekarer - verdens mest hjelpsomme menneskerDet er mange rare mennesker som ferdes på biblioteket. Meg selv inklusive, vil jeg tro. Men noen ganger er noen rarere enn andre. Og det kan være ganske underholdende, faktisk. 

Altså, det skal leveres inn og lånes ut, og man står jo i disse køene. Oppdragent ventende, uansett hva som befinner seg før og etter en i køen. Det er ikke til å unngå at man overhører ett og annet. Som i dag. Den godt voksne dama foran meg i køen spurte bibliotekaren bak skranken:

– Ja, du, jeg lurte på, jeg, om du hadde bøker på film?

– Bøker på film?

– Ja, altså – bøker som finnes som bok og bøker som finnes som film… Samme bok og film, altså.

– Åh, du mener filmatiserte bøker. Jodda, selvsagt har vi det. Hvilken tenkte du på?

– Ingen spesielt, så lenge den filmen finnes som bok her i biblioteket også.

– Jaha… du skal kanskje både lese boka og se filmen da? Samtidig?

Bibliotekaren smilte forekommende og nysgjerrig. Fornemmelsen av et spennende litterært prosjekt i emning begynte å ta form i biblotekarhodet, kunne jeg ane.

– Nei! Nei!, svarte så lånedama forskrekket. Det er jo akkurat det jeg ikke skal! Jeg orker ikke lese boka. Jeg vil bare se den. Bokfilmen altså. Har du noen?

Her gjorde bibliotekaren en stopp i samtalen og kastet et langt blikk på den ferme dama. Liksom målte henne opp og ned. Som om hun ville forsikre seg om at dette var virkelig.

– Joo… men… du har altså ingen preferanser over hodet? Du, unnskyld, men kan jeg få spørre; hvorfor må det også være en bok her da, når det er filmen du egentlig er interessert i?

Bibliotekarblikket skar skrått oppover mot dama utenfor skranken, lett undrende og med hevede øyenbryn over lesebrillene. Det var som å se på et personifisert spørsmålstegn. Lånedama sukket diskret og tok sats, siden hun sikkert skjønte at det ikke var noen vei utenom forklaring, om hun skulle få den hjelpen hun trengte:

– Jo, altså, jeg er med i en sånn derre lesesirkel vettu. Og der skal vi jo lese bøker hele tida. Ja, og for å være helt ærlig så har jeg gått lei av den evinnelige lesinga, ja, vi driver jo ikke med annet. Og siden det nå er min tur til å velge bok, ja, så tenkte jeg at jeg kunne velge en jeg kunne se på film – og så kunne de andre lese alt de orket. Derfor må det være både film og bok av samme greia.

Hun pustet nærmest lettet ut som om hun hadde innrømmet en stor synd. Og la på et usikkert smil i retning av bibliotekaren. Bibliotekaren så først himmelfallen ut, for så å nesten ikke kunne klare å si noe på grunn av latterkrampa som bare grep om seg.

– Ha, ha, ha…. den var sa-sa-sannelig go-go-go’ duh!! Nei, og nei og nei og nei…

Etter en aldri så liten overvinnelse, fikk hun behersket seg nok til å spørre:

– Hvorfor i himmelens navn er du med i en lesesirkel da – om du ikke liker å lese?!

Lånedama kikket litt betuttet på den lattermilde bibliotekaren og sa:

– Jammen, det er jo så koselig med sånne treff. Vin og stearinlys og god mat… og… og… ja, så høres det veldig stilig ut å være med i en sånn derre lesesirkel. Det ER jo veldig populært da! ALLE er jo med i sånne?! Ikke sant? Det er jo litt stilig å kunne si at «den har vi vært gjennom i lesesirkelen min»…

Stemmen ebbet ut og bibliotekaren nikket og nikket og nikket og nikket… Uten et ord til. På lenge.

Reklamer

9 kommentarer

Filed under Selvopplevd

9 responses to “Folk er rare – på biblioteket

  1. Juhu, utrolig bra! Humrer ennå for meg selv her

    😀

  2. 😀 Latterdøra på vid veg her i vest og!

  3. Haha – for en bra historie! Lenge leve fasaden :mrgreen:

  4. Elisabeth Ice Cream

    åååhååååå som jeg ler OG som jeg kjenner meg igjen! Jeg har bare ett ord før jeg laller: Kostelig!

  5. *le*

    Men som bibliotekar må jeg si jeg er forundert over at hun bak skranken (kanskje det var en fullmektig? Vet at det ofte er fullmektiger, og ikke bibliotekarer, bak skranken, i hvert fall i Oslo) ikke foreslo en lydbok. Dét ville jeg ha gjort. 🙂

  6. Det kan jo godt være de ble enige om en lydbok etterhvert, for bibliotekaren/fullmektigen (jeg aner ikke hva den korrekte tittelen hennes var, for jeg kan ikke noe om bibliotekvesenets hierarki, så jeg har ganske feilaktig – har jeg nå forstått – gått ut fra at alle som er der faktisk er bibliotekarer…) og den ferme dama forsvant bortover mot hyllene der både filmene og lydbøkene står.

    Vips ble det min tur, og vips kom det et nytt hjelpsomt menneske ilende til min assistanse. Hvilket bekrefter min teori om at folk som jobber på bibliotek har et ekstra service-gen! De er jo bare så velvillige. Og når man tenker på alt de havner borti av rare mennesker, ja så er det intet mindre enn beundringsverdig. 🙂

  7. Jo, det er ganske mange underlige mennesker som bruker biblioteket, det er nok en av de tingene jeg savner ved å jobbe på folkebibliotek. Og hjelpe brukerene er igrunnen noe av det morsomste ved jobben, synes jeg. 😉

  8. Dette var hysterisk morsomt!!

  9. leselama

    Ja, gjett om det var gøy å ha ørene på stilk til dette, Jorid! 😀

    Og så kan jeg ikke la være å lure på hvilken «bokfilm» hun til slutt valgte ut for lesesirkelen sin…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s