Om forlatelse, Ian McEwan, men én holder.

Om forlatelse - Ian McEwanJavel, da var jeg endelig ferdig med Ian McEwans Om forlatelse. En historie om en dramatisk hendelse en sommerdag i 1935 med ringvirkninger for mange personer i tida som kommer, og langt oppover i våre dager. Dette er et familiedrama, en kjærlighetshistorie og samtidig en historie om moralske valg og konsekvenser. Om skyld og soning, om feilgrep og tilgivelse, om fortid og nåtid og om ung og gammel.

Det har tatt usedvanlig lang tid å få lest denne. Ikke fordi det ikke er en god historie, for det er det, i og for seg. Og den er ikke spesielt innviklet eller komplisert heller. Det er bare det at språket er så utrolig omfangsrikt, skildringene så nitidige og mange og beskrivelsene av de fleste detaljer så ordrike, at en leser nesten kan miste motet av mindre. Jeg kjenner jeg blir særdeles utålmodig av Ian McEwans stil. Hvorfor i alle dager kan han ikke stole på at leseren kan dikte med? Stole på at den beste historien oppstår der leseren er aktivt med i leseprosessen. Når historien dannes i hodet til leseren som et samarbeid mellom leser og forfatter, og ikke ensidig oppstår i et ordrikt nett av detaljer overstyrt av forfatteren.

Denne boken er som et overarbeidet maleri som blir grumsete av alt som skal presses inn og perfeksjoneres. Jeg kjenner jeg får flashbacks til skolestilen her. Den typen skolestil man kalte skildringer. Der det viktigste var å beskrive inngående og detaljert, snarere enn ha en handling.

Men så er det jo bare det at denne boka har en handling. Pakket inn i alle ordene et sted. I så mange ord faktisk, at jeg nesten la denne vekk. Og det verste av alt: den er ekstremt fortung. Den mest ordrike delen er merkelig nok den første også. For boka er delt opp i tre historiske hoveddeler og en samtidig sluttbolk. I hver hoveddel presenteres perspektivet til hver av de tre hovedaktørene i boka. Man kommer inn under huden på dem og får en følelse av hvordan den samme hendelsen oppleves ulikt avhengig av ståsted. Og akkurat dette grepet er noe av det jeg likte best ved Om forlatelse. Akkurat det er ganske flott gjort.

Sluttbolken er jeg derimot ikke så begeistret for. Den nøster på sett og vis alle trådene opp og gir leseren svar på «hva som skjedde» – men samtidig sår den også tvil om at svarene den produserer er de riktige. Dermed blir slutten verken det ene eller det andre for meg. Ingen åpen meddiktning og ingen klare svar. Igjen er det for mye av noe. For med ett trår bokas forfatterstemme fram og diskuterer med seg selv – hva er sant, hva er usant, hva er funnet på og hva er både óg. Og jovisst, dette grepet kunne kanskje ha vært stilig, men det blir ikke stilig – det blir bare… for mye. Igjen.

Hvis dette skal være en av Ian McEwans aller beste bøker, tror jeg at jeg har lest nok. Én holder.  

Advertisements

7 kommentarer

Filed under Lesegodis

7 responses to “Om forlatelse, Ian McEwan, men én holder.

  1. Jeg synes du har et poeng. Én holder kanskje. Bøkene er temmelig omstendelige. Regner med at det er tilsikta. Har likevel lest to. Denne og denne :
    http://elislesebabbel.blogspot.com/2006/12/nok-en-julegavebok.html
    Har nettopp oppdaget bloggen din og kommer til å følge med. Liker denne måten å skrive om bøker på. Ikke dumt med liste over dine litterære preferanser heller. Kommer kanskje til å kopiere idéen!

    PS: Hvis man sliter med en bok synes jeg at det er tillatt å gi seg. Gi boka 100 sider før du gir deg som jeg pleier å si til noen av lånera mine! (Det gjelder helst dem jeg kjenner, da!)

  2. Det er en stund siden jeg prøvde meg på McEwan nå, men så vidt jeg husker var mine erfaringer nokså identiske med dine.

  3. m

    Bøkene hans er flinke og fine – og kjedelige.
    Synes jeg da…
    Men hans Amsterdam er god – og supertynn

    Du beskriver godt en McEwan leseopplevelse!

  4. leselama

    Stor enighet om McEwan altså. 😉
    Takk for hyggelige kommentarer alle sammen.

    Eli: Koselig at du fant fram hit! 🙂
    Nå har jeg «rotet litt rundt» på bloggen din også, og kommet til at jeg mer enn gjerne besøker den igjen. Friskt og rett på – det er stas. Og selvsagt: kopier gjerne idéen med yndlingsbøker. Det kommer bare til å bli enda mer interessant for oss som titter innom bloggen din. 🙂

  5. Leste denne boken for ganske lenge siden, og husker i grunnen ikke så mye av den. Men jeg husker at det ikke helt «klaffet» mellom meg og boken, til tross for at det i utgangspunktet var en utmerket bok. Tror jeg følte det omtrent sånn som du beskrev det her. Tenkte jeg skulle prøve meg på den nyeste, «On Chesil Beach», men har ikke kommet så langt ennå…

  6. Ragnhild

    Hei – har aldri svart på en blogg før – men nå må eg – er enig at «Om forlatelse» var ganske langtekkelig – men har et heilt anna forhold til «Lørdag» som kom før «Chesil beach». Prøv den før du avskriver Ian McEwan heilt.

  7. leselama

    Ragnhild: Takk for kommentar – og så hyggelig at jeg fikk være den første bloggen du svarte på da! 🙂

    Faktisk var «Lørdag» den andre boka av Ian McEwan valget sto med da jeg skulle teste ut forfatterskapet. Grunnen til at jeg valgte «Om forlatelse» istedet, var at jeg fikk inntrykk av at «Lørdag» var en slags hyllest til London, og siden jeg ikke er spesielt anglofil, så valgte jeg den andre.

    Men det er interessant at du langt på vei er enig i min lesning av «Om forlatelse», og allikevel anbefaler «Lørdag». Det forteller meg at bøkene hans må være veldig ulike evt. ujamne? Stemmer det?

    Nå fikk du meg uansett til å fundere over hvor mange bøker man bør lese av et forfatterskap for å kunne avskrive det helt… Holder en bok? Holder to? Tre? Hmmm….

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s