På kafé kan all ting skje

På kafé kan all ting skje!Fordelen med å ha ei snakkesalig venninne, er at ikke bare får man høre litt av hvert og litt av hvert å tenke på, men man får også litt tid til å studere folk rundt seg.

Ja, for denne venninna prater jo sannelig like mye med alle andre også – ikke bare dem hun er sammen med akkurat da – altså meg. For eksempel tar kjøp av kaffe ekstra tid for de snakkesalige, de har jo så mye de skal ha sagt til betjeningen og køen rundt seg for øvrig. Det er sosialt og tidkrevende. Og skaper pauser i samværet for oss som er sammen med henne.

Altså, greia er: hun kjøper kaffe og prater, jeg sitter ved bordet og venter.

Det er da jeg ser ham. Den unge mannen rett foran henne i køen. Han har akkurat fått det han skal, en flaske mineralvann, et krus kaffe og et fat med økologisk gulrotkake. Han er ung, tynn og mørkt kledt. Han virker litt reservert, på grensen til avvisende og sint. Høflig balanserer han forbi meg med de tre tingene sine. Ikke et smil, kun et oppmerksomt blikk som sier: frykt ikke, jeg ser deg, i det han transporterer den varme kaffen sin over hodet mitt. Bak på ryggen – i hoftehøyde har han en sort veske. Den ligner på en postveske og er litt for stor til å manøvrere smidig etter ham mellom kafébordene. Den dulter borti alle han går forbi, men han unnskylder seg ikke. Bare ser at det går bra. At han ikke river ned noe.

Jeg får inntrykk av at dette er en litt sær, ung student kanskje. En sånn som ikke helt vil delta i verden, men skape sin egen. Som på tross av massekulturen rundt ham finner det de andre ikke ser. En som er litt utmeldt. En som sikkert leser høytravende, intellektuelle bøker og diskuterer dem entusiastisk og dypt med likesinnede.

Jeg studerer ham i det han setter seg innerst i kroken på kafeen. Alene ved et bord. Han legger veska si på den ledige stolen like ved. Jeg antar det er for å skape distanse – at han signaliserer at han vil være i fred.

Jeg kjenner at jeg dikter opp en hel historie rundt ham. Båssetter ham. Denne mystiske mørkkledte, nesten sinte unge mannen. Litt kul og designeraktig egentlig. Arkitektstudent kanskje? Eller litteraturstudent? Kanskje jobber han med design?

Dess mer jeg ser, dess sikrere er jeg på at han kommer til å dra opp en utenlandsk avis – Le monde kanskje… eller en veldig smal bok av en for meg ukjent forfatter å lese på mens han spiser den økologiske gulrotkaka si. Jeg er helt, helt klar til å få bekreftet mine antakelser og fordommer da han åpner veska si. Stikker handa nedi og drar opp en bok.

Jeg kjenner at jeg nesten gisper etter luft. Jeg er punktert. Jeg har tatt så svinaktig feil. Lærepenge, lærepenge. Der fikk jeg! Som fortjent. Hah! På kafé kan nemlig all ting skje. Boka han drar opp er: Ligge i grønne enger av Anne B. Ragde!

Sa noen smal bok?!

Advertisements

8 kommentarer

Filed under Selvopplevd

8 responses to “På kafé kan all ting skje

  1. Herlig! Jeg ville tenkt akkurat som deg. Desto morsommere når fordommene IKKE blir bekreftet 🙂 Selv om man blir litt flau også…
    Og jeg kan se for meg hun venninna di også. Eller rettere sagt, jeg kan høre henne…

  2. Kan hende han leser de smale bøkene også. Han kan være en som leser alt mulig. 🙂

    Forøvrig – jeg er også mørkkledt. Lurer på hva du hadde tenkt om meg hvis du så meg på café. 😉

  3. Du skriver så godt! Ser det hele for meg – og kjenner meg veldig godt igjen når det gjelder å plutselig få motbevist sine egne fordommer. Ehm, sine egne forestillinger. 🙂

    Har du forresten lest noe av Ragde?

  4. leselama

    Jorid: Det er stor læring i å møte seg selv i døra! 😉

    Elin: Han kan selvsagt lese alt mulig. Jeg håper jo det. Mørkkledt er jeg selv også stadig. Fyren var ganske stilig han, mystisk og kul. Det var ikke han, men jeg som var dagens latter. Jeg håper det kom tydelig fram. Man kategoriserer og ordner verden etter eget hode… og plutselig er det ikke slik i det hele tatt. Å møte sine egne feilvurderinger er ganske så… lærerikt. Litt ubehagelig, men altså: lærerikt. 😉

    Miriam: Takk! 🙂 Jodda, jeg har lest en del av Ragde – man må jo det. Jeg synes hun har blitt «snillere» med åra. Og kanskje litt «lettere». Hun er god på noveller, synes jeg.

  5. Joda, satt og humret for meg selv. 😉 Men det fikk meg også til å unders på hva andre egentlig tenker om meg på f. eks. café…

  6. Kom på en gammel idé til en bloggpost. Kan jeg linke til denne posten hvis jeg får ut fingeren en gang?

  7. Elin: Ja, man kan saktens lure. 😉 Føler meg ikke helt trygg selv heller – om det er flere sånne som meg der ute. He, he.

    Eli: Selvsagt kan du det! Bare hyggelig vet du! 🙂

  8. Jeg tror det er mange av oss. 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s