Midt i krinsen

Krinsereglane - Edmund AustigardLivet er hektisk. I alle fall for meg, akkurat nå. Hvilket ikke tillater så store jafs av boka jeg er midt inne i av gangen. Og det er synd når man er midt i en bok som Krinsereglane av Edmund Austigard. For dette er en bok med god tid. En bok man også bør ha godt med tid til.

Den renner nemlig over av lune morsomheter, underfundige tanker og uventede betraktninger. Dette er en bok som gir god plass til livets små hendelser. Og som bruker mange ord på nettopp det – å utbrodere detaljene i et lite samfunn. Et slags mikrokosmos der det meste sirkler om nettopp hva som skjer i denne miniverdenen. En liten verden i den store verdenen. Hvor alt blir satt i perspektiv, og man skjønner at det er viktig å gripe det store i det lille for å forstå det store livet. Det er nesten så jeg kan forstå hovedpersonen i boka når han får varmgang(!) i hodet. Noen tanker er på sett og vis for store og for mange til å gripe.

Jeg har tatt meg i å le flere ganger, som sagt, men også å stusse over ord. For dette er en roman med mange «særord». Jeg vet ikke om jeg vil gå så langt som å si at den er skrevet på et arkaisk nynorsk, men i alle fall vil jeg påstå at det er mange ord her som ikke akkurat er frekvente for en bokmålsbruker. Det har hendt jeg først har stusset og så fått en aha-opplevelse sånn litt etter hvert. Og ledd av meg selv. Dobbelt humorpoeng altså. Det hele er sjarmerende og ikke minst: veldig godt skrevet.

Glitrende godt skrevet, selv om historien står litt stille til tider. Jeg synes det. Det blir litt vel rolig – og jeg kjenner meg stadig litt utålmodig i lesinga mi. Hvilket bringer meg tilbake til begynnelsen, kanskje er det mitt liv som er for hektisk akkurat nå til å matche denne boka. Kanskje er det derfor den virker litt treig å lese?

Eller, tenker jeg, er det nettopp stillstanden som formidles på en så glitrende måte at jeg føler på kroppen hvordan livet var før… på 1920-tallet. Før vi fikk alt dette peset inn i livene våre. Alt dette som skal gå fort. Alt dette som haster. Kanskje er dette den sunneste boka jeg har lest på lenge? En som får 2007-livet til å stoppe litt opp. Som får meg til å ta meg tid til å tenke på små ting. En bok som bremser.

Mens jeg leser videre og tenker på saken, skal dere få et lite sitat fra boka – et lite fyndord. Ett av mange. Nyt!

Dagen etter enda i eit hekkan, som dei seier om ei ugreie som ikkje tek til takke med å vere ugreie, men må utvikle seg eit hakk vidare i feil retning.

Advertisements

11 kommentarer

Filed under Lesegodis, Midt i boka

11 responses to “Midt i krinsen

  1. Hei!
    En ukjent bok for meg, men du skriver så godt om bøkene du leser, har lest og vil lese, at det gir meg lyst til å lese flere av dem. Lykke til med resten av boka og neste bok.

  2. leselama

    Åh, tusen takk for varme ord, Vibeke! 🙂 Nå blei jeg glad, gitt! 😀

  3. Ble veldig nysgjerrig på denne boka nå, samtidig som jeg kjenner at jeg også blir utålmodig – uten å ha lest den. Veldig flott formidlet. Og jeg må nok ta en dykkert inn i denne boka, for det er en fascinerende bragd å gjøre stillstand interessant

    😀

    Forresten, hva syntes du om «En ettermiddag om høsten» etter at du ble ferdig med den? Jeg måtte jo lese den etter innlegget ditt om den, og syntes først det gikk veldig langsomt. Men så ble det en viss driv og plutselig var jeg ferdig. Synes i grunnen den var veldig bra.

  4. Hmmm… Har både hørt om og sett denne boka og det ser jo i første omgang ut som nok en bygderoman fra … akkurat … bygda. Men har nok hatt en mistanke om at boka har noe mer… Forfatteren er født i 1964 i følge Deichmans base som sikkert er til å stole på, og er i begynnelsen av 40-åra – altså ikke helt utgammel…

    Har lurt på om jeg skulle la denne boka stå på lista over bøker jeg skulle ønske jeg fikk tid til å lese og nå er den en sterkere kandidat enn noensinne!

  5. leselama

    Jill: Takk! 🙂

    «En ettermiddag om høsten» var først og fremst en litt annerledes bok. Denne litt naive, kanskje, beskrivelsen av en unntakstilstand, stadig nye mennesker og «gåter» som ble presentert uten løsninger. Bare spørsmål. Stadig nye ting å lure på. Undres over og plages av.

    Jeg er enig i at slutten var hakket bedre enn begynnelsen av boka. Det var mer driv der, flere aktører, flere gåter. Men jeg vet ikke helt…
    Jeg tror potensialet i dette prosjektet er større enn Mirjam Kristiansen fikk helt til. Jeg sitter igjen med en følelse av at denne boka kunne blitt riktig fin, men at det manglet noe. Uten at jeg helt kan definere hva dette «noe» er. Jeg likte nok boka bare sånn passe, tror jeg. 😉

    Eli: Jo, det hersker ingen tvil om at dette er og blir en bygderoman. På godt og vondt. Men kanskje allikevel mest på godt. For det er ting her som er utrolig godt sett og fortalt.

    Forfatteren har lagt inn en slags rammefortelling fra USA, men den er så gjennomsiktig og så lite klar at det er som om den ikke er der helt. Nesten bare antydes. Som på coveret, der båten går mot vest og menneskene blir stående i sin krets, i sitt samfunn igjen på brygga, i bygda. I verden – og samtidig utenfor den.

    Jeg har tenkt at det er for å få inn perspektivet av det store i denne bygdefortellinga. At forfatteren kontrasterer denne bitte lille bygdas tilsynelatende store problemer ved å antyde en større verden utenfor historien.
    Ennå har jeg ikke lest slutten, så jeg vet ikke om det kommer til noe mer i denne utenforfortellinga, eller om den rett og slett er satt der som nettopp kontrast.

    Forfatteren er ifølge omslaget helt riktig født i 1964 – og skriver friskt og ungt. Det er korte setninger og humoristiske betraktninger. Jeg synes språket er fin-fint!

  6. Jeg leste denne boka da den kom ut og likte den veldig godt, til tross for at den er temmelig langsom. Jeg tror det var humoren i den som gjorde at jeg ble så begeistret for den, jeg satt stadig vekk der og humret for meg selv :). Og det blir jo ikke akkurat mindre imponerende når man tenker på at det er en debutroman… Og i høst kommer Austigard med en ny roman.

  7. leselama

    Enig, Jorid, det er stor humor i denne boka. Jeg humrer stadig vekk jeg også. Lun latter. Sånt er stas!

    Kommer Austigard med ny roman?! Hm. Nå ble jeg sannelig ustyrtelig nysgjerrig. Vet du hva den handler om? Fortsettelse på «Krinsereglane», eller noe helt annet?

  8. Har venta litt på innlegget ditt om Krinsereglane, veit du, og no er eg svært nøgd. Du skriv så bra om boka! Og så nær opp til mi oppleving av henne som du er! Eg sat og og smålo, kosa meg med språket og humoren. Dessutan var det interessant historisk, sidan handlinga er lagt til Årdal, som seinare er blitt ein av kraftkommunane i landet, og dermed (viss vi let fiksjon og røynd blandast ei lita stund) må dei jo til slutt ha blitt samde om korleis dei skulle dele desse fallrettane som dei kranglar om. Og sidan eg er både nynorskbrukar og rogalending, gjenkjende eg det du tenkjer på som arkaisk nynorsk som gamle dialektord (tidstypiske vil eg tru), og kosa meg over dei. Men trass i dette, gjorde den totalt uvesentlege rammeforteljinga, og det at det trass alt går litt for seigt framover, at terningen min (vi driv med terningkast i lesesirkelen vår, ser du) ikkje hamna høgare enn på ein sterk firar.

    Lesesirkelen vår har fem medlemmar, og eg var den einaste som hadde kosa meg under lesinga. Fire terningar hamna på ein einar. Og eitt av medlemmene meinte dessutan at ho, dersom terningen hadde tillete det, lett hadde gjeve -1!

  9. leselama

    Så morsomt, Tove, at vi har tilnærmelsesvis lik oppfatning av denne boka. 🙂 Jeg tror også jeg ville havnet på en sterk firer om jeg måtte sette terningkast på den – av samme årsaker som deg. Allikevel er en sterk firer en flott «dom» for en debutant! Jeg håper «den vanskelige andreboka» blir minst like god.

    Det du sier om lesesirkelen din er interessant. Jeg har lenge selv tenkt på å bli med i en lesesirkel, men opplever at mange som driver med lesesirkler leser bøker jeg ikke er så veldig hippen på å lese. Og motsatt naturligvis. Problemet er altså å finne noen som i alle fall langt på vei er interessert i å lese også bøker utenfor sin «komfortsone» – og dette vil naturligvis gjelde like mye meg.

    Jeg ønsker ikke bare å delta i en lesesirkel for å lese bøker alle andre synes er fine. Jeg kunne godt tenke meg at man tøyde seg litt lenger og fant mer utfordrende bøker i en slik setting. Kanskje hjelpe hverandre litt til å finne nye lesegleder og utfordringer. Men… hittil har det vært dårlig med kandidater i min nærhet som er interessert i en slik lesesirkel gitt. 😉

  10. Den nye romanen til Austigard heter «Taxi for B.A. Beckstrøm – eller kunsten å danse på furu». Forlaget beskriver den slik: «Her fortel Edmund Austigard om 92 år gamle B.A. Beckstrøm. Den gamle mannen blir rykt ut av sitt vante tilvære når små detaljar i livet hans blir endra, som at han ein dag oppdagar slitasje i det furugolvet som han alltid har trødd så forsiktig på. Det eine fører det andre med seg, og Beckstrøm bestemmer seg for å ta den turen han har utsett i femti år.»
    Virker vel egentlig ganske lovende…

  11. He, he. Ja, det får’n sannelig si: ganske lovende. Så absolutt. Jeg lo allerede etter bare beskrivelsen. Slitasje i furugolvet?! Du snakker! 😉
    Takk, Jorid!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s