Jeg har kost meg med Muleum. I den grad man kan kose seg med suicidale ungpiker, selvsagt. For det er en både-og bok dette. Den er både trist og morsom. Både ettertenksom og overfladisk. Både tung og lett – på en gang. Jeg er ærlig talt litt i stuss. Hva er dette for en bok?
Det er setninger her som er så storveis skrevet at man bare gir seg over, samtidig er det setninger som er så klisjéfylte at jeg nesten ikke vet hva jeg skal tro. Og allikevel er det noe som suger leseren inn i denne historien, og holder en der. Denne boka legger man ikke vekk, selv i de mest håpløse partiene. Og når man endelig legger den vekk, sånn når siste side er lest, så sitter man igjen med et slags fåret smil om munnen og tenker: «Hva var dette? Egentlig?»
I så måte blir den tilsynelatende rare tittelen – Muleum – symptomatisk og temmelig talende for hele prosjektet. For hva i alle dager er muleum?
Svaret finnes i boka:
«Ifølge mamma var museum et av de første ordene jeg sa, bare at jeg av en aller annen grunn sa muleum. […] Resten av familien adopterte det ordet. Vi sa aldri museum med mindre det var noen utenforstående til stede. Nå er det bare jeg som kan si muleum og skjønne hva det betyr og vite hvorfor det er et bra ord, men sjarmen med det er borte, eller i hvert fall sterkt redusert, på samme måte som gleden ved mye av det man har delt med andre blir redusert når disse andre faller ned i fly. Jeg kan ikke bruke muleum lenger fordi de jeg brukte det sammen med er borte. Så enkelt er det. Hver eneste dag gjør og sier mennesker ting som forsvinner når de selv forsvinner.»
Erlend Loe – Muleum, Cappelen 2007, side 167 – 168
Og det svaret er ganske godt. Og enkelt. Og komplisert – på samme tid.
Jeg kjenner at det rører meg. Kanskje fordi vi i vår familie har et lignende ord. Et sånt ord som bare er vårt og som ingen andre enn oss helt vet opprinnelsen til og den fulle betydningen av. Det store ved å være sammen om noe helt eget.
Vårt ord er Bugnad. Det er et mai-ord. En kombinasjon av dugnad og bunad – og som små avleggere rystet sammen til sitt eget. Vårt familieord, mekket en gang i mai. Da løvet spratt, og både dugnad og bunad var ord som var stas for en liten kropp.
Det er kanskje derfor jeg også er svak for tittelen Muleum. Jeg tror jeg fatter hva som ligger i det. Denne merverdien i noe som kan virke litt naivt og snodig for andre.
Og det er kanskje der også selve boka har sin styrke, den sier noe som er litt vanskelig å gripe, men som man allikevel kanskje kan ane. En slags skyggetale. Tror jeg. For med Muleum vet man liksom ikke helt.