Monthly Archives: september 2007

Hva i alle dager er Muleum?

Erlend Loe - MuleumJeg har kost meg med Muleum. I den grad man kan kose seg med suicidale ungpiker, selvsagt. For det er en både-og bok dette. Den er både trist og morsom. Både ettertenksom og overfladisk. Både tung og lett – på en gang. Jeg er ærlig talt litt i stuss. Hva er dette for en bok?

Det er setninger her som er så storveis skrevet at man bare gir seg over, samtidig er det setninger som er så klisjéfylte at jeg nesten ikke vet hva jeg skal tro. Og allikevel er det noe som suger leseren inn i denne historien, og holder en der. Denne boka legger man ikke vekk, selv i de mest håpløse partiene. Og når man endelig legger den vekk, sånn når siste side er lest, så sitter man igjen med et slags fåret smil om munnen og tenker: «Hva var dette? Egentlig?»

I så måte blir den tilsynelatende rare tittelen – Muleum – symptomatisk og temmelig talende for hele prosjektet. For hva i alle dager er muleum?

Svaret finnes i boka:

«Ifølge mamma var museum et av de første ordene jeg sa, bare at jeg av en aller annen grunn sa muleum. […] Resten av familien adopterte det ordet. Vi sa aldri museum med mindre det var noen utenforstående til stede. Nå er det bare jeg som kan si muleum og skjønne hva det betyr og vite hvorfor det er et bra ord, men sjarmen med det er borte, eller i hvert fall sterkt redusert, på samme måte som gleden ved mye av det man har delt med andre blir redusert når disse andre faller ned i fly. Jeg kan ikke bruke muleum lenger fordi de jeg brukte det sammen med er borte. Så enkelt er det. Hver eneste dag gjør og sier mennesker ting som forsvinner når de selv forsvinner.»

Erlend Loe – Muleum,  Cappelen 2007, side 167 – 168

Og det svaret er ganske godt. Og enkelt. Og komplisert – på samme tid.

Jeg kjenner at det rører meg. Kanskje fordi vi i vår familie har et lignende ord. Et sånt ord som bare er vårt og som ingen andre enn oss helt vet opprinnelsen til og den fulle betydningen av. Det store ved å være sammen om noe helt eget.

Vårt ord er Bugnad. Det er et mai-ord. En kombinasjon av dugnad og bunad – og som små avleggere rystet sammen til sitt eget. Vårt familieord, mekket en gang i mai. Da løvet spratt, og både dugnad og bunad var ord som var stas for en liten kropp.

Det er kanskje derfor jeg også er svak for tittelen Muleum. Jeg tror jeg fatter hva som ligger i det. Denne merverdien i noe som kan virke litt naivt og snodig for andre.

Og det er kanskje der også selve boka har sin styrke, den sier noe som er litt vanskelig å gripe, men som man allikevel kanskje kan ane. En slags skyggetale. Tror jeg. For med Muleum vet man liksom ikke helt.

9 kommentarer

Filed under Lesegodis, Snasne sitater

Godt råd til folk som ikke leser:


 

Jeg bare nevner det. Så er det sagt, liksom. 😉

11 kommentarer

Filed under Snasne sitater

Pang! En fulltreffer!

Vanære - J.M. CoetzeeEndelig! Bok møter leser, og stjernene blinker. Fanfare og salutter. Glede og tårer. Jeg ønsket meg en riktig god bok, og fikk den.

Jeg har aldri lest en bok som er så tematisk gjennomført som Vanære av J. M. Coetzee. Bunnsolid, stilsikkert gjennomført. Jeg skulle til å si at dette er en god bok, men det tar jeg i meg igjen. Den er ikke det, den er slettes ikke god. Den er vond. Vond å lese, men så godt skrevet at man får lyst til å si at den er god.

Det er også lenge siden jeg har lest en roman som var spennende, uten å være en krimbok eller thriller. Som hadde sterkt driv i seg, uten å være høylydt. Som skaket meg opp, uten å bruke store ord og fakter. Som tilførte meg noe ut over romanteksten, og samtidig skrubbet meg opp innvendig. Som ga og tok – samtidig.

Det er lenge siden jeg har vært så «uttafor» etter å ha lest en bok – og samtidig så fornøyd.

Det eneste jeg lurer på er hvorfor jeg ventet så lenge med å lese denne… Kanskje er det noe med timingen også? Når leser møter bok. Rett bok til rett tid, og magi oppstår.

Jeg har lest et par andre av Coetzee tidligere, uten at jeg  på noen måte har blitt forhekset. Som jeg ble med denne. For denne fortryllet og fortrollet meg. Fanget meg nesten som prinsessen i berget. Ikke rart jeg ikke har klart å løsrive meg fra lesingen i dag.

Jeg var bergtatt. Av boka.

11 kommentarer

Filed under Lesegodis

Fra Besettelse til Vanære

Som den observante leser av bloggen har merket, har jeg allerede parkert A. S. Byatts Besettelse på sidelinja en liten stund. Sånn vel 300 sider uti den, finner jeg altså ikke helt fram til kjernen, magien og fortryllelsen av denne boka. Den leselykken jeg har hørt andre har hatt på sin vei gjennom denne boka. Jeg opplever den derimot som særdeles langtekkelig og lite givende på alle områder.

Jeg hadde planer om å lese den ut, men akkurat nå er jeg grundig lei. Så vi får se. Som plaster på såret, har jeg allerede beveget meg inn i vanæren. Den av J.M. Coetzee. Og den holder i alle fall det tittelen lover: her er det vanære så det holder. Ingen tvil om det.

Jeg vil tro jeg kommer tilbake til Vanære i et seinere innlegg, men ikke nå. For det som opptar meg akkurat nå, er hvordan man som leser møter en bok.

Ulike lesebriller farger bokaHvilke lesebriller man tar på seg, så og si. Det filteret man uvergelig har med seg til å se og forstå boka gjennom. Jeg tenker på tidligere erfaringer, personlighet, innstillinger, forventninger og sikkert også evne. All denne ballasten som boka skal filtreres gjennom for å treffe leseren eller også bli forkastet. Hva leseren selv farger boka med.

For det hersker vel ingen tvil om at det er leseren som realiserer boka. Får den til å leve eller å dø. Leseren er enerådende i så måte. Det er i leseøyeblikket vi avgjør om vi får kontakt med den historien forfatteren av boka ønsker å formidle eller ei – og om den blomstrer eller ikke.

Kald, hard og ugjennomtrengeligAlle bøker er som kjent ikke for alle. Heldigvis. Det faktum produserer nemlig variasjon, spenning og diskusjon om og rundt bøker. Selv slutter jeg ikke å forundre meg over magien når rett bok møter rett leser. Og det motsatte selvsagt; hvordan jeg som sympatisk leser og med velvillig innstilling, allikevel kan oppleve at en bok oppfører seg som en kald stein i møte med meg.

4 kommentarer

Filed under Lesegodis, Midt i boka

Om overflødig litteratur

Varg Veum - Bitre BlomsterI dagens Aftenposten, i kulturseksjonen, kan man kose seg med en «Østlandsk Veum uten akevitt». Det kalles nemlig intervjuet med Trond Espen Seim og Bjørn Floberg i forbindelse med premiéren på den nye Varg Veum-filmen, Bitre Blomster.

Og jeg koste meg fælt også, sånn helt til jeg kom til denne delen av intervjuet. Da ble det bare rart.

– Hvilket forhold hadde dere selv til Staalensens Varg Veum-bøker før dere fikk filmmanuskriptene i hendene?

– Jeg har ikke et forhold til kriminallitteratur i det hele tatt. Det er overflødig litteratur, sier Floberg.

– I motsetning til Bjørn har jeg ikke noe forhold til ordentlig litteratur, men jeg leser masse krim, sier Seim, og er på det punktet kollegaveteranen overlegen.

(Aftenposten – lørdag 22. september 2007, Kultur, side 7)

Så vet vi det altså. Om vi lurte. Krim er overflødig litteratur. Krim er ikke ordentlig litteratur. Men film kan det tydeligvis bli. Og penger kan man tydeligvis også ha lov til å tjene på det.

Leselama sier: Hmmmm…..

15 kommentarer

Filed under Filmti', Snasne sitater

Plutselig kom sommeren tilbake!

Data og sånn er en forunderlig ting til tider. Midt på heiteste sommeren skreiv jeg dette innlegget. Og postet det. Trodde jeg. Men ingen ting skjedde – før i dag. Da sto det plutselig der i kladdeboka på bloggen igjen. Under overskriften: Post #71.

Post #71?! DET har jeg aldri kalt dette, det er nå sikkert, men likefullt er det jeg som har skrevet det. Og trodd det var tapt til en av verdensvevens mange luner. WordPress har hatt omfattende service på bloggen, såpass har jeg skjønt. Og vips sto det der igjen. Jeg lurer på hvor det har vært i mellomtida?

Uansett – nå fikk jeg skikkelig sommerfølelse her igjen, sur høstvind til tross. Utgått på dato, selvsagt, men for moro skyld – her er det:

Kjøpe, kjøpe, kjøpeDet har vært markedsdag i sommerbyen. Kveldsåpne butikker, underholdning på hvert gatehjørne, bilfritt sentrum, matboder og kunsthåndverk. For ikke å glemme: tilbud på tilbud. For gjemt bak folkemassen, kosen, støyen og viraken, er det meningen at handelsstanden skal sitte igjen med et saftig overskudd. Hvilket de selvsagt gjorde også i år, takket være værgudene. På mirakuløst vis er det alltid fint vær på byens årlige markedsdag. Det er ikke til å fatte og begripe.

Kjøpefesten til side, så er det noe sydlandsk over slike markedsdager. I alle fall siden været også alltid er fint. Og fint vær betyr salgsboder under åpen himmel. Svære langbord dekket med bøker på salg. Det er bare å ta for seg. Og det er bare å beherske seg. For man kan ikke kjøpe alle, selv om det er billig. For billig er det, og med slike priser gjør det tilnærmet fysisk vondt å velge. Så vondt at man kjøper mer enn man skal, fordi man ikke orker velge. Det er for vondt å la noen ligge igjen. Til den prisen…

Og man betaler så det svir, og får digre handleposer fylt med bøker i hendene. Bokposer som man også får vondt av: nå i skuldrene. Men det går. Det må gå. For hjem skal de. 

ZzzzzzommerdyneMan sleper og drasser og haler og svetter, mens man nesten (bare nesten!) ser misunnelig bort på dem som heller har valgt å kjøpe noe så lett som sommerdyner på salg. Sommerdyne er en vare som jeg ser er svær og uformelig å drasse på gjennom tett befolkede gater, men det i det minste lett sammenlignet med mine ubeherskede boklass. Det vil jeg bare ha sagt. Å være bokelsker er ikke alltid like lett.

Men det er klart: å være sommerdyneelsker er ikke noe reelt alternativ. Det er ikke det.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bunkrede bøker, Selvopplevd

Tilfeldig?

For lenge siden fikk jeg på det sterkeste anbefalt den amerikanske sørstatsforfatteren Eudora Welty. Anbefalingen ble omhyggelig skrevet ned, og forfatterskapet har ligget på vent til en passende anledning. Det vil si – hun har ventet mens mer insisterende bøker har sneket i lesekøen. Men nå er det nok. Det er på tide å ta kontroll igjen, stagge de insisterende nyutgivelsene og undersøke om det er så mye ved Eudora Welty som den insiterende stemmen forsikret at det var.

Postkasse med boklydEt søk på internett i sakens anledning resulterte i en bestilling fra Nynorsk Antikvariat i Tvedestrand, hvilket igjen, raskt og effektivt, resulterte i boklyd i postkassa. Liflig lyd, det boksmellet. En riktig gromlyd.

Pakken lå der og skinte, i sirlig gråpapir og elegant adresselapp. Alt ved denne forsendelsen var nydelig, forseggjort og omhyggelig. Boka, Optimistens datter, var først pakket inn i silkepapir, så i et helt og relativt nytt eksemplar av Klassekampen. Rundt der igjen et par omganger med papp og så gråpapiret. Innpakkingen var – i all sin enkelhet og robuste materialvalg – aldeles imponerende vakkert utført. Alt var utført med slik omtanke rundt denne boka. Det var som om jeg virkelig pakket opp en skatt. En bokskatt.

Summertime, Edward Hopper

Omslaget på denne boka var enkelt, hvitt (jeg elsker hvite bøker!) og med et lite bilde av et maleri, som skulle vise seg å være Summertime av den amerikanske maleren Edward Hopper (1882 – 1967).

Rom ved havet, rom i byen - Frode GryttenKlassekampens tirsdagsutgave, som Optimistens datter så omsorgsfullt var pakket inn i, lå – tilfeldig eller ei – oppslått på seksjonen «Kultur & Medier». Hovedoppslaget var bøker, så derfor ble det også liggende slik den var pakket ut – oppslått og ventende – på bordet foran meg. Bokomtaler er alltid interessant, selvsagt, men jeg må si jeg skvatt til da jeg fikk tid til å se nøyere etter hvilken bok som var i fokus.

Det var nemlig den siste til Frode Grytten: Rom ved havet, rom i byen. Novellesamlinga som har blitt til ved at Grytten har tatt utgangspunkt i flere ulike Hopper-malerier(!), og skrevet ti noveller ut fra dette. Så vidt jeg har forstått er bildene tatt med i boka, og jeg regner med at dette er en praktbok på alle vis. Grytten har tidligere vist seg strålende på noveller, så her er det ingen grunn til ikke å glede seg vilt og uhemmet, tror jeg.

Hvis dette ikke var tilfeldig, så får jeg bare rette en stor takk til vedkommende på Nynorsk Antikvariat i Tvedestrand. For dobbelt bokglede denne dagen. Først for Eudora Welty, og den omsorgsfulle innpakningen, og så for artikkelen i Klassekampen. Veldig stas!

(Var det derimot tilfeldig… så… vel. Skitt på: stas da også!)

10 kommentarer

Filed under Bunkrede bøker, I postkassa, Lesegodis