Monthly Archives: oktober 2007

Welcome to my World

Taxi for B.A. Beckström, eller kunsten å danse på furu - Edmund Austigard… sier både Jim Reeves og B.A. Becktröm, og inviterer leseren inn over furugulvet. Men tråkk varsomt, for furugulv er ingen spøk.

Eller så er det akkurat det det er! For jeg ler så tårene triller til tider. Denne boka gir meg assosiasjoner til bøker som Erlend Loes Doppler, til Kjell Askildsens Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten, til Johan Harstads Buzz Aldrin… og flere jeg sikkert kommer på sånn etter hvert. For den minner meg om noe, samtidig som det hele føles friskt og nytt.

Oppmerksomme lesere av denne bloggen kan ikke ha unngått å ha fått med seg at jeg likte debutboka til Edmund Austigard: Krinsereglane. Likte den veldig godt til og med, og da blir man ekstra spent på «den vanskelige andreboka». Det er nesten som om man kniper øynene sammen og håper det skal gå bra, men man tror det egentlig ikke. Så man leser med anspente, hevede skuldre og humøret innstilt på skuffelse, bare sånn for å være på den sikre siden. Det kan jo ikke gå bra… eller kan det faktisk det?

Jeg oppdager til min store lettelse at jeg stadig senker skuldrene, stadig åpner øynene mer og stadig korrigerer humøret mot pluss. Relax, dette går bra. Jeg lener meg derfor trygt tilbake i min imaginære taxi og nyter denne roadmovien av en bok videre.

For dette svinger det av. Bokstavelig talt. Her er ikke bare køntristemmen til Jimmer’n fra vestsida av Atlanteren sterkt til stede i teksten, det er sannelig også Halalmusikk fra østlige breddegrader.

Historien er spekket med underfundig humor, sylkvasse observasjoner, lune skråblikk og … noe stort sårt noe. Ekkoet av et tapt liv. Forspilte muligheter. Og det er vel derfor jeg virkelig klarer le av dette, fordi alle disse litt infantile påhittene har denne klangbunnen av noe som aldri ble til. Den tilsynelatende lettheten over krumspringene og alle innfallene finnes bare på overflata. Det er noe mer i denne teksten…

Og det er det jeg skal finne ut av nå. Håper jeg.

2 kommentarer

Filed under Lesegodis, Midt i boka

Å snakke med det du liker

Let's talk about love...

Dagens lille snasne sitat er sitert etter husken, dagen derpå.

Det er derfor ikke sikkert det er 100% ordrett. Men altså, det får våge seg – jeg synes det var såpass godt sagt at jeg – selv i fare for å feilsitere bittelitt – bare måtte ha det med her i bloggen.
 
 

«Å skrive er en dialog med det du liker.»  
 (Frode Grytten til Hans Olav Brenner i Bokprogrammet, 30.10.07)

 
Bokprogrammet i går kveld handlet om noveller og var det siste i høstens serie på åtte. De ligger på NRK web-tv for de av dere som kanskje ikke har fått med dere alle sammen på direkten.

Legg igjen en kommentar

Filed under Snasne sitater

Livet er ikke sort-hvitt, men grått, grått, grått.

Gå aldri fra meg - Kazuo Ishiguro

Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro var en bok jeg var veldig spent på. For det var en bok jeg både har blitt anbefalt og advart mot. Og det er sant og si ikke så ofte jeg får såpass motstridende forhåndsinntrykk av en og samme bok.

Bøker som evner å bli noens yndlingsbok og andres hatobjekt synes jeg er interessant i seg selv, som fenomen. Det der med at samme bok evner å mobilisere så ulike – og ikke minst sterke – følelser.

Det er egentlig vanskelig å si så mye om handlingen i Gå aldri fra meg uten samtidig å spolere boka. For dette er en enigmatisk og tilbakeholden bok, der leseren tvinges til å sette sammen brikker i et puslespill av fortid og framtid for å få ting til å passe – og for å fatte hva det hele egentlig dreier seg om.

Stemningen er drømmende og hemmelighetsfull, melankolsk og underlig. Men det er kanskje denne spesielle stemningen, som Kazuo Ishiguro så mesterlig evner å skape, som gjør denne boka til noe ekstra. Til noe mer enn en lettlest fortelling om et internatliv på den engelske landsbygda. For det var det jeg var sikker på at det var, sånn til å begynne med. En Harry Potter-historie med mystiske ingredienser og kostskoleintriger.

Akkurat i det jeg skulle til å legge den litt vekk, ja, for jeg må innrømme den kjedet meg litt i starten, så oppdaget jeg at det var umulig. Jeg var motvillig sugd inn i handlingen. Og det tilskriver jeg Kazuo Ishiguros særegne måte å skrive på. Fortellerstemmen er hverdagslig, lavmælt og litt flat. En monotoni som surrer og går, og som ikke utfordrer leseren språklig. Lett og bunnløst, tenker jeg, om måten han gjør det på.

Og akkurat det, lett og bunnløst, oppsummerer også hva boka formidler tematisk. For jeg opplever boka som dualistisk. På den ene siden kan man hevde at dette er en negativ bok. Den kan leses som en pessimistisk framtidsfortelling der meningsløshet, resignasjon og pliktfølelse har lammet menneskene. På den andre siden kan den like godt leses, mener jeg, som en hyllest til den gode barndom, en oppfordring til å ta tak i det som tross alt er godt i livet, til håpet og til takknemligheten over det som til en hver tid er bra.

Når det er sagt, så tror jeg kanskje forfatterens intensjon er at de to tolkningsmulighetene, de to lesemåtene skal gå hånd i hånd. At man skal vippe fra det ene til det andre gjennom lesingen av boka. At man skal kunne se og anerkjenne de to sidene som tilsammen utgjør en helhet vi kaller livet.

Jeg tror Kazuo Ishiguro på mange måter er gråtonenes mester, og dette var uten tvil et fascinerende stykke lesning.

4 kommentarer

Filed under Lesegodis

Helter og idoler

Jeg er tagget av Aina – forfatteren av den knakende gode bokbloggen Flimre som jeg stadig koser meg med.

Oppgaven går, så vidt jeg har forstått, ut på å finne fram til sine litterære helter, samt legge på en liten begrunnelse. Høres kanskje ut til å være lett som en plett, men det var det så visst ikke – tro meg.

Mangt og mye har man selvsagt lest, og mange litterære personer har man møtt opp igjennom. Og fasinasjon over menneskene i bøkenes verden har stadig overmannet en ivrig leser. Det er mange morsomme, fantastiske og utrolige personer som har vokst fram fra boksidene. Mennesker man skulle ønske var til. Mennesker som har satt sine litterære spor.

Men spørsmålet er jo hvilke som ikke bare har satt sine spor, men også inspirert til å være et slags forbilde. For det er vel det helter skal framstå som. Idoler, helter, forbilder – noen å strekke seg etter, noen å beundre. Noen som har egenskaper en selv gjerne skulle hatt, noen som kan inspirere til egen vekst og utvikling.

Jeg har etter litt kjapp tankevirksomhet kommet fram til følgende bukett med sterke og livsglade litterære damer som har gjort noe med tankegangen min fra tidlig alder av:

PollyannaPollyanna

(fra Pollyanna-bøkene av Elanor H. Porter)

Hun gjorde et voldsomt inntrykk på meg som barn ved sitt glade og optimistiske syn på verden. Nær sagt uavhengig av hva som hendte henne. Hun hadde en evne til å snu enhver situasjon til det bedre, utelukkende ved å tenke positive tanker om den, samt ved alltid å gjøre det hun følte var riktig uten å nøle. Det er klart det er litt naivt og småsøtt og sånn, men grunnholdningen må jeg si jeg beundrer. Å velge mellom en positiv eller negativ grunnholdning til livet, så vil jeg også velge den positive. Naivt eller ei.

Nancy DrewNancy Drew

(fra Frøken Detektiv-bøkene av Carolyn Keene)

Uredd, smart, oppfinnsom og logisk. Alltid klar for nye utfordringer og evne til å takle vanskelige situasjoner på strak arm. Dessuten ga hun aldri opp – selv når det så som mørkest ut. Det synes jeg er viktig. Å ikke gi opp. De beste resultater kommer ofte etter litt hardt arbeide. Jeg elsket Nancy Drew. Stort mer er det ikke å si om den saken.

Scarlett O'HaraScarlett O’Hara

(fra Tatt av vinden av Margaret Mitchell)

I sannhet en sammensatt kvinne, men du for en fascinerende en! I alle fall er det slik jeg husker henne.

Den mest lidenskapelige romanfigur jeg har vært borti, tror jeg. En som ikke lot ting skje med seg, men som heller var den proaktive. En egenskap jeg beundrer og setter pris på.

Dessuten hadde hun som katten en egen evne til å komme ned på alle fire beina, uansett hvor høyt fallet var.

Det handler som sagt ikke så mye om hvordan man har det, men mer om hvordan man tar det.

13 kommentarer

Filed under Tagget

Noen ganger er det for mye – av alt

Lettelse er stressets dessert

Noen ganger går livet bare litt for fort i svingene. Slik som hos meg de siste dagene.

Fordelen med en stressa periode sånn dann og vann (man har da lest Pollyanna-bøkene, og vet at man skal lete etter lyspunkter ved selv de mørkeste opplevelser i verden!) er at det er så ubeskrivelig deilig i etterkant. Når støvet har lagt seg og nybakte kaker står på bordet. Eller noe sånt.

Apropos stress, så hender det at bøker på sett og vis speiler ens eget liv. Nå ja, ikke helt, selvsagt – og gudskjelov for det. I alle fall når en akkurat har lest Mark Haddons Noe til besvær. For å matche den boka, sånn i privaten, ja, da skal man jaggu anstrenge seg!

Maken til kaosbok er det lenge siden jeg har lest. Og egentlig er jeg såre glad for det. For jeg tror ikke jeg likte den noe særlig. Den var for mye av det meste på den gale måten. Handlingen ble ikke håpløs på den riktige, morsomme måten, sånn som den forrige boka til Mark Haddon. Den herlige boka om hunden og gutten, dere vet.

Noe til besvær - Mark HaddonNoe til besvær er enkel å lese med sine små forte kapitler og likeframme hverdagsspråk. Den manøvrerer seg fram i historien på en dynamisk måte med hurtige synsvinkelskift, og leseren får presentert ulike perspektiv i rask rekkefølge. Klipp, klipp, klipp. Det hele er litt filmaktig, actionfylt og handlingsdrevet. Og så langt egentlig veldig bra. Men det tar ikke av. På tross av at jeg er av dem som gjerne liker litt «håpløse liv» og galgenhumor i bøker.

Selv om boka er  full spektakulære følelsesutbrudd, elleville misforståelser og komiske situasjoner er det på mange måter for mye. For mye blod, oppkast og avføring. For mye barnehagehumor. Og for mye av den lave humoren til at det blir genuint morsomt i lengden. For det er for langt – 400 sider med dette var direkte utmattende. Denne boka trenger en kaoskontroll. Da hadde den kanskje kunnet fungere som roman og lattervekker i min verden.

Det eneste som funker hundre prosent er tittelen – Noe til besvær – for det var den, besværlig altså. Det var godt å kunne legge den vekk og slippe forholde seg til disse romanpersonene mer. Se at støvet legger seg og puste ut.

Noen ganger er det bare for mye – av alt.

10 kommentarer

Filed under Lesegodis, Selvopplevd

Nesten i cat-fight på biblioteket

Fight for your books!Det hveste, nærmest, over skulderen min: «For en forferdelig bok!»

Jeg snudde meg, og kikket på kattedamen som – skulle det vise seg – bare ville advare meg mot en bok hun fant direkte motbydelig. Sterke følelser ute og gikk der altså.

Jeg vet ikke hvorfor sterke følelser trigger meg, men de gjør det. Samtalen mellom oss om boka jeg så på endte ikke (slik kattedamen kanskje gjerne ville sett) i at jeg satt boka på plass i hylla igjen. Den resulterte derimot i at jeg tok boka med meg hjem fra biblioteket. Mer nysgjerrig enn noen gang, selvsagt. På denne boka jeg både har blitt på det sterkeste anbefalt, og nå også utrolig nok sterkt advart mot.

Det er ikke ofte jeg blir direkte advart mot bøker. Ikke i hvesende ordelag i alle fall. Det morer meg. Samtidig er det utrolig fasinerende at det finnes mennesker som er så intense at de ikke bare vil sloss for de bøkene de liker, men også faktisk går så langt som å advare folk mot bøker de ikke kan utstå.

Det kaller jeg et lidenskapelig forhold til bøker.

9 kommentarer

Filed under Selvopplevd

Nærhet og avstand

After dark - Haruki MurakamiHaruki Murakami har lenge vært et navn som har svirret rundt meg, men som jeg av en eller annen grunn ikke har tatt tak i. Kanskje fordi jeg personlig ikke oppfatter Japan som land og kulturområde som spesielt spennende eller tiltrekkende? Kanskje fordi jeg har trodd det hele var for preget av utilgjengelig østlig filosofi og tankegang? Jeg vet ikke, men det har i alle fall vært en slags motstand i meg mot å lese ham. Jeg har på sett og vis ikke helt fått meg til å tro at dette kunne være helt i min gate. At den litteraturen var for meg. På tross av stadig anbefalinger og lovord altså. Man er da utilgivelig sta til tider.

Etter besøk i andre blogger rundt om i nettverdenen, fikk jeg endelig bestemt meg for at det faktisk var på tide å lytte etter den insisterende stemmen som sa: Les Murakami! Les Murakami! Motvillig, nesten, ga jeg etter.

After Dark er ingen omfangsrik bok. Ikke i sideantall og ikke i tid. Fortellingen strekker seg lineært framover i tid fra kl 23:56 – 06:52. En by, en natt og noen få mennesker. Lett å holde oversikt altså. Lett å lese var den også, skulle det vise seg. Men var den lett å like?

Svaret må bli tja. For denne boka er annerledes på godt og vondt. Det er noen fortellertekniske grep der jeg ikke helt er sikker på om fungerer hundre prosent. I alle fall ikke for meg. Allikevel er tematikken så strålende at den langt overskygger måten dette innimellom blir fortalt på. Om jeg i beste skoleoppgavestil skulle sammenfatte tematisk hva den handler om, må det bli: nærhet og avstand mellom mennesker. Og nettopp i dette er boka stor. Kjempestor.

La meg illustrere med et eksempel fra boka: Bokas hovedperson, Mari, blir fortalt via en tredjeperson at storesøsteren hennes ønsker et nærere forhold til henne, og hun svarer:

«Nærere forhold, til meg?»

«Ja, hun hadde en følelse av at du bevisst har holdt henne på avstand fra du nådde en viss alder.»

Mari legger hånden lett rundt katten, og kjenner den myke varmen mot håndflaten.

«Men en passende avstand er vel ikke noe hinder for å komme hverandre nær?» sier hun.

«Nei, selvfølgelig ikke,» svarer Takahashi. «Selvfølgelig er det ikke det. Men det er vel kanskje slik at den avstanden noen oppfatter som passende, er altfor stor for andre.»

Haruki Murakami: After Dark, Pax, 2007 – side 104

Og det var i denne siste setningen – det med ulike folks definisjon av hva som var passende avstand at jeg fikk et usedvanlig klart bilde av hvordan mange av årsakene til knirkende forhold mennesker i mellom har oppstått. Spesielt når det kommer til familie, kanskje. Det skal litt til for at den passende avstanden er lik for alle impliserte parter. Og det er klart, da oppstår ubehag, misnøye og konflikter.

Bøker som gir leseren grobunn for egne tanker og et utvidet perspektiv, er gull verdt. Og det opplevde jeg at Murakami klarte å gi meg i After Dark. Jeg tror jeg forstår hvorfor denne forfatteren er på alles lepper, og hvorfor han har fått så stor tilhengerskare. Selv har jeg har i alle fall stor og ekte lyst til å lese mer av ham etter denne lille smakebiten. Det er nå helt, helt sikkert.

For dette var en stor liten bok.

6 kommentarer

Filed under Lesegodis