Grislinger

GrislingerI kjølvannet av kveldens episode av Berlinerpoplene – NRKs dramaserie basert på Anne B. Ragdes roman med samme navn, er arten gris langt fremme i bevisstheten.

Store griser og små griser. Også kalt grisunger. Eller – slik min kreative venninne en gang i verden benevnte fenomenet: grislinger.

Selvsagt var det med hensikt. Denne feilbenevnelsen. Min venninne var ikke dum. Hun var drittlei. Og den hadde sin umiddelbare virkning også – denne «uvitenheten». Grisebonden, som på et diskotek en lørdagskveld på 80-tallet akkurat hadde begått den uhyre feiltakelse av å tro at min urbane venninne kunne være et potensielt gårdskjerringemne til grisegården hans langt oppe på landet, grøss fra isse til fotsåle. Grislinger??!!

Hva han ikke hadde lagt ut om grisestellet der hjemme, vått hylende inn i ørene på min mer og mer tilkneppede venninne. Hun sto til slutt som en stiv påle av kald avvisning med den entusiastiske og gestikulerende grisebonden hengende over seg. Hva hun ikke hadde måttet høre på av fantastiske beretninger om antall og kvalitet, mer eller mindre sannferdige innberetninger om velordnet drift og strålende framtidsutsikter for grisefarmen, vil jeg tro. Men han reklamerte for døve og stadig mer irriterte ører.

For hver utlegning skvulpet dessuten øl’en hans ut i stadig større flekker på min venninnes nøye utstuderte og nennsomt sammensatte uteantrekk. Hun ble ikke akkurat blidere av å bli konstant mer ølvåt. Faktisk så jeg det tok til å blinke svart i øynene på bestevenninna. Hvilket ikke tydet godt for grisebonden.

Og det var omtrent på dette stadiet hun, tirret til handling – på sitt sedvanlige og (i situasjoner som dette) tilsynelatende forekommende, men akk så iskaldt avvisende vis – søtt fortalte griserøkteren at hun ikke helt likte grislinger. Hæh?! Skreik fyren. Ute av stand til å tro sine egne ører. Grislinger! Hylte hun tilbake. Liker ikke grislinger!!

Jeg tror aldri jeg har sett en bonde bli fortere edru. Makan til turn-off altså – ordet grislinger. Et rent selvforsvarsord, har jeg siden tenkt. Noe å ha i bakhånd om grisebøndene etter Berlinerpoplene skulle prøve seg på en aldri så liten vervekampanje igjen på norske dansegulv. På tv i kveld har jeg selv sett at det ikke akkurat er noe å trakte etter, dette med å drive grisefarm. Det var i sannhet en del dritt, møkk og elendighet.

Om noen trenger ordet, er det nå fritt til benyttelse i nødssituasjoner. I disse grisete tider som Norge rammes av både på tv og i litteraturen, kan det jo kanskje være godt å vite at grislinger heter det altså IKKE!

Reklamer

2 kommentarer

Filed under På tv, Selvopplevd

2 responses to “Grislinger

  1. Grislinger var da et fabelaktig ord? Grislinger, grislinger, grislinger. Helt klart dagens ord. Nå er bare utfordringen å få brukt det i en setning…

    Og apropos Berlinerpoplene: De var like dårlig på tv som i bokform.

  2. Ja, ikke sant?! 😉 Grisling er et fabelaktig ord. Noen har dessuten gjort meg oppmerksom på at Grisling = Nasse Nøff – på dansk. Tenk at Nasse Nøff heter Grisling, dah?! Stilig!

    Og apropos Berlinerpoplene, så synes jeg at boka var best. Men slik har jeg det gjerne i valget mellom bok og bilde. Boka vinner stort sett.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s