Nærhet og avstand

After dark - Haruki MurakamiHaruki Murakami har lenge vært et navn som har svirret rundt meg, men som jeg av en eller annen grunn ikke har tatt tak i. Kanskje fordi jeg personlig ikke oppfatter Japan som land og kulturområde som spesielt spennende eller tiltrekkende? Kanskje fordi jeg har trodd det hele var for preget av utilgjengelig østlig filosofi og tankegang? Jeg vet ikke, men det har i alle fall vært en slags motstand i meg mot å lese ham. Jeg har på sett og vis ikke helt fått meg til å tro at dette kunne være helt i min gate. At den litteraturen var for meg. På tross av stadig anbefalinger og lovord altså. Man er da utilgivelig sta til tider.

Etter besøk i andre blogger rundt om i nettverdenen, fikk jeg endelig bestemt meg for at det faktisk var på tide å lytte etter den insisterende stemmen som sa: Les Murakami! Les Murakami! Motvillig, nesten, ga jeg etter.

After Dark er ingen omfangsrik bok. Ikke i sideantall og ikke i tid. Fortellingen strekker seg lineært framover i tid fra kl 23:56 – 06:52. En by, en natt og noen få mennesker. Lett å holde oversikt altså. Lett å lese var den også, skulle det vise seg. Men var den lett å like?

Svaret må bli tja. For denne boka er annerledes på godt og vondt. Det er noen fortellertekniske grep der jeg ikke helt er sikker på om fungerer hundre prosent. I alle fall ikke for meg. Allikevel er tematikken så strålende at den langt overskygger måten dette innimellom blir fortalt på. Om jeg i beste skoleoppgavestil skulle sammenfatte tematisk hva den handler om, må det bli: nærhet og avstand mellom mennesker. Og nettopp i dette er boka stor. Kjempestor.

La meg illustrere med et eksempel fra boka: Bokas hovedperson, Mari, blir fortalt via en tredjeperson at storesøsteren hennes ønsker et nærere forhold til henne, og hun svarer:

«Nærere forhold, til meg?»

«Ja, hun hadde en følelse av at du bevisst har holdt henne på avstand fra du nådde en viss alder.»

Mari legger hånden lett rundt katten, og kjenner den myke varmen mot håndflaten.

«Men en passende avstand er vel ikke noe hinder for å komme hverandre nær?» sier hun.

«Nei, selvfølgelig ikke,» svarer Takahashi. «Selvfølgelig er det ikke det. Men det er vel kanskje slik at den avstanden noen oppfatter som passende, er altfor stor for andre.»

Haruki Murakami: After Dark, Pax, 2007 – side 104

Og det var i denne siste setningen – det med ulike folks definisjon av hva som var passende avstand at jeg fikk et usedvanlig klart bilde av hvordan mange av årsakene til knirkende forhold mennesker i mellom har oppstått. Spesielt når det kommer til familie, kanskje. Det skal litt til for at den passende avstanden er lik for alle impliserte parter. Og det er klart, da oppstår ubehag, misnøye og konflikter.

Bøker som gir leseren grobunn for egne tanker og et utvidet perspektiv, er gull verdt. Og det opplevde jeg at Murakami klarte å gi meg i After Dark. Jeg tror jeg forstår hvorfor denne forfatteren er på alles lepper, og hvorfor han har fått så stor tilhengerskare. Selv har jeg har i alle fall stor og ekte lyst til å lese mer av ham etter denne lille smakebiten. Det er nå helt, helt sikkert.

For dette var en stor liten bok.

Advertisements

6 kommentarer

Filed under Lesegodis

6 responses to “Nærhet og avstand

  1. Og så har du lest en av de som folk mener ikke er blant de beste ;).

    Murakami debuterte i min leseliste med Norwegian Wood og det er en eksellent bok som fikk meg til å tenke at avstanden mellom Norge og Japan absolutt ikke var så stor som jeg trodde.

    Jeg er veldig glad i Sauejakten og Dans, Dans, Dans også.

  2. leselama

    Ikke blant hans beste… ?! Hah! Så flott da, å ikke ha den beste bak seg, men foran seg! 😀

    Har notért dine anbefalinger, Mihoe. Takk!

  3. Tilbaketråkk: Siste nytt « Sonitus Blogg

  4. Åh, nå ble jeg glad, Murakami-fan som jeg er 🙂

  5. Liv

    Jeg liker Murukami. Jeg har ikke lest After Dark enda, men om du er sulten på mer fra ham, så kan jeg anbefale deg Kafka på Stranden. Den liker jeg. Den er ganske sær og rimelig spesiell, men flott skrevet. Det samme kan jeg si om Norwegian Wood og novellesamlingen The Elephant Vanishes. (:
    Fint med en blogg om bøker. Her vil jeg titte oftere innom.

  6. leselama

    Jorid: Fin-fint å ha gjort noen glad med egen leselykke! 😉

    Liv: Hyggelig at du stakk innom her og at du har lyst til å komme igjen! 🙂 Jeg setter pris på synspunktene dine. «Norwegian Wood» ser ut til å være en mange liker. Kanskje det får være neste bok ut? 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s