Noen ganger er det for mye – av alt

Lettelse er stressets dessert

Noen ganger går livet bare litt for fort i svingene. Slik som hos meg de siste dagene.

Fordelen med en stressa periode sånn dann og vann (man har da lest Pollyanna-bøkene, og vet at man skal lete etter lyspunkter ved selv de mørkeste opplevelser i verden!) er at det er så ubeskrivelig deilig i etterkant. Når støvet har lagt seg og nybakte kaker står på bordet. Eller noe sånt.

Apropos stress, så hender det at bøker på sett og vis speiler ens eget liv. Nå ja, ikke helt, selvsagt – og gudskjelov for det. I alle fall når en akkurat har lest Mark Haddons Noe til besvær. For å matche den boka, sånn i privaten, ja, da skal man jaggu anstrenge seg!

Maken til kaosbok er det lenge siden jeg har lest. Og egentlig er jeg såre glad for det. For jeg tror ikke jeg likte den noe særlig. Den var for mye av det meste på den gale måten. Handlingen ble ikke håpløs på den riktige, morsomme måten, sånn som den forrige boka til Mark Haddon. Den herlige boka om hunden og gutten, dere vet.

Noe til besvær - Mark HaddonNoe til besvær er enkel å lese med sine små forte kapitler og likeframme hverdagsspråk. Den manøvrerer seg fram i historien på en dynamisk måte med hurtige synsvinkelskift, og leseren får presentert ulike perspektiv i rask rekkefølge. Klipp, klipp, klipp. Det hele er litt filmaktig, actionfylt og handlingsdrevet. Og så langt egentlig veldig bra. Men det tar ikke av. På tross av at jeg er av dem som gjerne liker litt «håpløse liv» og galgenhumor i bøker.

Selv om boka er  full spektakulære følelsesutbrudd, elleville misforståelser og komiske situasjoner er det på mange måter for mye. For mye blod, oppkast og avføring. For mye barnehagehumor. Og for mye av den lave humoren til at det blir genuint morsomt i lengden. For det er for langt – 400 sider med dette var direkte utmattende. Denne boka trenger en kaoskontroll. Da hadde den kanskje kunnet fungere som roman og lattervekker i min verden.

Det eneste som funker hundre prosent er tittelen – Noe til besvær – for det var den, besværlig altså. Det var godt å kunne legge den vekk og slippe forholde seg til disse romanpersonene mer. Se at støvet legger seg og puste ut.

Noen ganger er det bare for mye – av alt.

Advertisements

10 kommentarer

Filed under Lesegodis, Selvopplevd

10 responses to “Noen ganger er det for mye – av alt

  1. For ein fantastisk femtitalshusmor-illustrasjon du har funne. Haha. Eg har forøvrig også lese Polyanna-bøkene. Skal ikkje kimse av Polyanna 😉

  2. leselama

    Ja, var ikke den søt? 🙂

  3. Denne boka leste jeg også for en tid tilbake, og var heller ikke overbevist. Den er jo for det første aaaalt for lang. Og menneskene er veldig karikerte. Det siste kan forsåvidt fungere, men det gjør det ikke. Så jeg er helt enig i dine vurderinger.

    The Incident with the dog at night time, derimot, se det var en kjempefin bok. Og hadde det ikke vært for den, hadde jeg neppe lest denne.

  4. leselama

    Interessant å høre at det er flere som deler min oppfatning om denne boka, Flopsy. 🙂
    Ellers har jeg inntrykk av at de aller fleste faktisk har likt denne svært godt.

  5. Ja, det lille jeg har sett av anmeldelser har vært positive. Men jeg ble altså skuffet. Det er en skikkelig lettvekter-bok. Litt morsom innimellom (jeg lo litt av George og føflekk-klippingen), men også ganske masete og flåsete. Ikke i nærheten av hans forrige bok.

  6. Interessant. Jeg har «Noe til besvær» på listen min, etter å ha lest positive omtaler. Men nå vender jeg heller nesen mot den andre dere nevner. Finnes den på norsk?

  7. Og forresten, Ser at du har «Historien om Pi» listet under hjertebøker. Kunne du tenke deg å si noe om den, hva du likte og sånn? 🙂

  8. «Den merkelige hendelsen med hunden den natten» heter «The curious incident of the dog in the night-time» på norsk. Anbefales!

    «Historien om Pi» er en sjarmbombe av en historie. Det er en fortryllende bok om en gutt som forliser og utrolig nok overlever i en livbåt sammen med en – av alle ting – bengaltiger.
    Det jeg likte med den var kanskje at den var et slags moderne eventyr eller en slags livsfabel, spekket med små gullkorn og vise skråblikk. Den er positivt annerledes enn mange andre bøker, lett å lese og lett å like. Samtidig gir den leseren mulighet til ettertanke – om man vil. Det er en bok med litt magi i, tror jeg. Jeg liker bøker som er litt magiske sånn innimellom.

  9. Takk. I dag bevilget jeg meg en «luksustime» på biblioteket. En deilig stund i en god stol med ett knippe bøker å lese i. Historien om Pi ble med meg hjem.

  10. leselama

    Luksustime på biblioteket. 🙂 Jeg skjønner helt hva du mener!

    Skal titte etter i bloggen din om det kommer en bokrapport om «Historien om Pi». 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s