Livet er ikke sort-hvitt, men grått, grått, grått.

Gå aldri fra meg - Kazuo Ishiguro

Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro var en bok jeg var veldig spent på. For det var en bok jeg både har blitt anbefalt og advart mot. Og det er sant og si ikke så ofte jeg får såpass motstridende forhåndsinntrykk av en og samme bok.

Bøker som evner å bli noens yndlingsbok og andres hatobjekt synes jeg er interessant i seg selv, som fenomen. Det der med at samme bok evner å mobilisere så ulike – og ikke minst sterke – følelser.

Det er egentlig vanskelig å si så mye om handlingen i Gå aldri fra meg uten samtidig å spolere boka. For dette er en enigmatisk og tilbakeholden bok, der leseren tvinges til å sette sammen brikker i et puslespill av fortid og framtid for å få ting til å passe – og for å fatte hva det hele egentlig dreier seg om.

Stemningen er drømmende og hemmelighetsfull, melankolsk og underlig. Men det er kanskje denne spesielle stemningen, som Kazuo Ishiguro så mesterlig evner å skape, som gjør denne boka til noe ekstra. Til noe mer enn en lettlest fortelling om et internatliv på den engelske landsbygda. For det var det jeg var sikker på at det var, sånn til å begynne med. En Harry Potter-historie med mystiske ingredienser og kostskoleintriger.

Akkurat i det jeg skulle til å legge den litt vekk, ja, for jeg må innrømme den kjedet meg litt i starten, så oppdaget jeg at det var umulig. Jeg var motvillig sugd inn i handlingen. Og det tilskriver jeg Kazuo Ishiguros særegne måte å skrive på. Fortellerstemmen er hverdagslig, lavmælt og litt flat. En monotoni som surrer og går, og som ikke utfordrer leseren språklig. Lett og bunnløst, tenker jeg, om måten han gjør det på.

Og akkurat det, lett og bunnløst, oppsummerer også hva boka formidler tematisk. For jeg opplever boka som dualistisk. På den ene siden kan man hevde at dette er en negativ bok. Den kan leses som en pessimistisk framtidsfortelling der meningsløshet, resignasjon og pliktfølelse har lammet menneskene. På den andre siden kan den like godt leses, mener jeg, som en hyllest til den gode barndom, en oppfordring til å ta tak i det som tross alt er godt i livet, til håpet og til takknemligheten over det som til en hver tid er bra.

Når det er sagt, så tror jeg kanskje forfatterens intensjon er at de to tolkningsmulighetene, de to lesemåtene skal gå hånd i hånd. At man skal vippe fra det ene til det andre gjennom lesingen av boka. At man skal kunne se og anerkjenne de to sidene som tilsammen utgjør en helhet vi kaller livet.

Jeg tror Kazuo Ishiguro på mange måter er gråtonenes mester, og dette var uten tvil et fascinerende stykke lesning.

Reklamer

4 kommentarer

Filed under Lesegodis

4 responses to “Livet er ikke sort-hvitt, men grått, grått, grått.

  1. Du er ikke bare en bokleser, men en ypperlig bokomtaler!

  2. leselama

    Koselig at du synes det, tonita. 🙂

    Å oppsummere litt for seg selv slik som bloggformen tillater, etter å ha lest en bok, klargjør ofte også for meg selv hvilken leseopplevelse jeg har hatt. Hva jeg mener og hvorfor. Det blir på sett og vis en bevisstgjøring av leseopplevelsen. I alle fall varer boka litt ut over siste side på den måten.
    I tillegg får man «ristet av seg» en bok og dens stemning før man tar fatt på et nytt litterært univers. Det er egentlig en fin greie å drive med, har jeg kommet til.

  3. Fordi du skriver så bra om bøker har jeg anbefalt deg til en storlesende kollega av meg.

  4. Takk! Du er snill du! 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s