Monthly Archives: november 2007

Lyserød og grønn prinsesse?

Sankt Georg som dreper dragenDen tidsreisendes kvinne av Audrey Niffenegger er på mange måter en helt utrolig bok. Bokstavelig talt.

Den handler om noe så snodig som en mann – Henry – som reiser i tid. Fascinerende og uforståelig – og så langt en smule forvirrende for leseren.

Men altså, den tidsreisende dukker stadig opp på de underligste steder til de underligste tider – kliss naken.

Og som om ikke det er merkelig nok i seg selv, så klarer denne Henry til og med å reise i tid for å møte en yngre utgave av seg selv!

En 27 år gammel Henry møter derfor en 9 år gammel Henry, og sammen går de på museum. Der lar store-Henry og lille-Henry seg begeistre over et maleri av Sankt Georg som dreper dragen:

«Vi står i kø, kommer inn i museet og går langsomt opp den storslagne hovedtrappen. Vi går inn i galleriene med europeisk kunst og arbeider oss bakover fra 1600-tallets Nederland til 1400-tallets Spania. Sankt Georg står som alltid parat, klar til å spidde dragen med sitt skjøre spyd mens den lyserøde og grønne prinsessen venter blygt i bakgrunnen. Både min yngre versjon og jeg selv elsker den gulmagete dragen av hele vårt hjerte, og vi blir alltid lettet over å oppdage at dette dommedagsmomentet ennå ikke har inntruffet. Henry og jeg står foran Bernardo Martorells maleri i fem minutter, så snur han seg mot meg.»

(Audrey Niffenegger – Den tidsreisendes kvinne, 2007 – side 60)

Lyserøde og grønne prinsesser – og gulmagede drager? Fakta eller fiksjon?

Jeg var skeptisk og mistroisk av å være nylurt av Roy Jacobsens Marions slør, så jeg googlet rimelig uentusiastisk etter de grønne prinsessene – og – eureka! –  fant jammen i meg bildet på nettet.

Du snakker! Prinsessene var grønne på 1400-tallet!

Ja, ja – da skal man jaggu ikke se bort fra at tidsreising er mulig heller…

Advertisements

11 kommentarer

Filed under Lesegodis, Midt i boka, Snasne sitater

Dagens advarsel: betal dine purrebrev!

Purrebrev er ingen spøk! 

Agurknytt med purresmak fra lokalavisa: Det er ingen spøk å låne bøker!

FAKTA: Slik kan det gå

Biblioteket purrer tre ganger, med noen ukers mellomrom. Første gang koster det 35 kroner, neste gang øker summen til 70, siste gang til 105. For barn er satsene lavere. Deretter faktureres bokens verdi. Når denne ikke betales sender kommunens avgiftsavdeling ut betalingspåminnelser pålydende det boken koster pluss påløpte gebyrer. Dette kan variere fra 1.944 kroner til over 2.675 etter 2007-satser.

Får ikke avgiftsavdelingen inn penger for boka, sendes saken til Forliksrådet. Dersom det inngås forlik kan saken ende her. I flere tilfeller uteblir boklåneren. Det fører til at det felles en uteblivelsesdom, og saken med omkostninger overføres til Namsmannen.

Namsmannen vil da jevnlig overvåke hvilken situasjon boklåneren er i, og så snart denne har en lønnet inntekt vil arbeidsgiveren bli pålagt et trekk.

Et lite klipp fra lokalavisa der altså, med sterke anbefalinger om å levere bibliotekbøkene tilbake i tide, ta vare på kvitteringer på innleverte bøker og ikke låne bort verdikortet ditt (les: lånerkortet).  42 boklån fra «mitt» bibliotek endte i forliksrådet i fjor, skal vi tro avisa, så Namsmannen er sikkert ute på spaning.

For ikke å bli overvåket: Levér bøkene dine – nå!

2 kommentarer

Filed under Snasne sitater

Hjerte-smerte-pingleberte

Aiky breaky heartOk. Jeg er i gang med ny bok. En tykk, ny bok. 540+ sider.

This better be good, tenker jeg, og tar litt sats. Den er anbefalt av bokbloggere jeg har stor respekt for og gjerne leser, så jeg har gledet meg til denne. Virkelig.

På forsiden står det: «Romantisk og raffinert, en bestselger med intelligens og originalt stempel.» Sitat av Per Haddal, Aftenposten.

Fin-fint, tenker jeg videre, Per Haddal er ikke den som bruker fare med ubegrunnet smiger. Jeg senker skuldrene og kjenner at jeg gleder meg. Tykke, gode bøker er stas!

Så detter øynene litt lengre ned på coveret:

«… en herlig leseopplevelse… Fortellingen rører ved leserens hjerte.» Sitat av May Grethe Lerum, VG.

Jeg kjenner det synker litt i meg. For May Grethe Lerum er ikke «min forfatter». Og VG er ikke «min avis». Kall meg gjerne forutinntatt, men jeg orker ikke 540 sider med klisjélitteratur. Ikke i novembermørket. Ikke i tåkehavet. Ikke nå. Jeg trenger noe som løfter meg. Noe som går «mot magisk»…

Men jeg tar sats igjen, kjenner jeg har Per Haddal og bokbloggerne i ryggen, blar om og starter. Om enn litt nølende de første setningene, men så står det:

«Hvorfor blir kjærlighet forsterket av fravær?»

Akkurat det står det. Og jeg kjenner det rykke i hjerterøttene mine. Allerede på første side. Jeg er virkelig ei pingleberte.

Tankene går umiddelbart til ett av de vakreste kjærlighetsdiktene jeg vet om – Tor Jonssons «Når du er borte». Dere kjenner det sikkert alle sammen, men det kan ikke leses for ofte, så her er det:

Når du er borte
 

Nærast er du når du er borte.

Noko blir borte når du er nær.

Dette kallar eg kjærleik –

Eg veit ikkje kva det er.
 

Før var kveldane fylte

av susing frå vind og foss.

No ligg ein bortgøymd tone,

og dirrar imellom oss.

                                           (Tor Jonsson – «Når du er borte» – Dikt i samling, 1987.)
 
Det diktet er gråtegodt. Og det håper jeg denne boka er også!

10 kommentarer

Filed under Lesegodis, Midt i boka, Poesiti'

Rundlurt

Noen ganger når man leser finner man referanser til kunstverk, geografiske steder, andre bøker eller filmer i boka som man gjerne har lyst til å finne ut mer av. Det er noe ved disse tingene som trigger nysgjerrigheten min, og som ofte ikke gir meg ro før jeg vet mer om dem.

Noen ganger viser disse referansene seg å være virkelige, andre ganger fiktive. Og i noen bøker er fakta og fiksjon salig blandet på en slik måte at man nesten ikke klarer skille de to. Det er selvsagt flott gjort fra forfatterens side, men kan være særdeles frustrerende også for en stakkars leser som opplever at hun har gått «fem på». Noe jeg tror jeg har gjort nå.

I Marions slør var det nemlig et par ting jeg hadde lyst til å finne ut mer av.

The mother of God of KazanFor det første er det et ikon som stadig dukker opp.

Det blir kalt «The mother of god of Kazan» – og jeg trodde ærlig talt at dette ikke var reelt. I mine ører hørtes dette ut som tittelen på en fantasyfilm eller et dårlig dataspill. Noe sånt som tenåringene her i huset stadig sysselsetter seg med.

Men det skulle vise seg at jeg tok styggelig feil. Bildebeviset over her er mer enn tydelig…

For det andre, så var det en film jeg fikk utrolig lyst til å se. Et Oscar-behengt mesterverk som førte folk langt inn i sin egen vidunderlige verden i etterkant. I følge romanteksten i alle fall. Den heter Småen, Lolita og en konge og er laget av Tim Rapartzon… om den finnes da. Det er det jeg i tviler på nå. Jeg tror jeg er «lurt» – igjen. Sannelig tror jeg ikke det.

Altså – «dobbelt lurt» av Roy Jacobsen, er jeg glad for at jeg kjenner Årvoll/Bjerke-området godt nok til å vite at de realistiske stedsskildringene i boka faktisk stemmer. DET i det minste er fakta. Takk og lov.

Og så tror jeg at jeg er mer enn glad for at massemorderen i boka faktisk også er fiktiv. I det minste håper jeg det…?

For sikker blir man aldri – med romaner.

2 kommentarer

Filed under Lesegodis

Tilslørt hybrid

Tilslørt blikkJeg vet ikke hvorfor, men jeg liker «innvandrerromaner» veldig godt.

Torgrim Eggens Hilal for eksempel. Og Meg Mullins Teppehandleren. Og Et øye rødt av Jonas Hassen Khemiri. For å nevne noen veldig ulike varianter av den smale, men akk så interessante sjangeren innvandrerroman. For det ER interessant å lese om et samfunn man trodde man kjente fra innsiden, fra utsiden – og på det viset se det på nytt.

Det er både fascinerende og besnærende med litteratur som evner å pirke litt borti ens egne etterhvert så inngrodde oppfatninger av virkeligheten – og ikke minst: fordommer. Fordommer man kanskje ikke var seg selv bevisst en gang, men som man gjennom litteraturen blir stilt overfor som i et speil, og får et riktig godt og ubehagelig bilde av. Like it or not.

Kanskje er det også derfor jeg koste meg med Roy Jacobsens Marions slør? Eller kanskje er det fordi jeg allerede liker Roy Jacobsen svinegodt etter Seierherrene og ikke minst den lille perlen Hoggerne? Eller så er det også kombinasjonen av godt håndverk og fengende tematikk. I alle fall synes jeg Roy Jacobsen evner å fornye seg selv på glimrende vis.

Om han klarer å fornye krimsjangeren like godt, er jeg mer usikker på. For Marions slør er en slags hybridroman. En samtidsroman tilslørt som krim – eller motsatt. Det er sannelig ikke helt godt å vite. For det ER en krim. Og det ER en samtidsroman. Men det er noe diffust over det. Tilslørt – for å bruke Roy Jacobsens egen metafor.

Marions slør - Roy JacobsenHistorien er også hyllet inn i stadige nye, ulne lag av usikkerhet. Leseren opplever å stadig endre oppfatning av hvem som er «de slemme» og «de snille» i en slik grad at man til slutt er usikker på alt – også på seg selv. Og det er dette som er både genialt og utmattende med denne romanen.

Genialt fordi det sår en usikkerhet om skråsikkerheten hos leseren. Og det er flott. Vi trenger alle å reflektere litt mer over hva som er rett og galt her i verden – og ikke minst trenger man å revurdere sine egne oppfatninger sånn innimellom. Utmattende fordi den stadige usikkerheten skaper en irritasjon og en lengsel mot en løsning. Et endelig svar. En fasit. Som leser forventer man det etter sjangerkonvensjonene til en krim. Men det er kanskje ikke alltid at fasiten finnes? I alle fall ikke i livet – og da heller ikke i litteraturen.

Altså blir man både fornøyd og misfornøyd med denne boka. Og det tror jeg er akkurat som det skal være.

Det tvisynet er ganske sikkert intendert fra Roy Jacobsens side. For dette er en bok som tematiserer sort og hvitt – både når det kommer til hudfarge så vel som meninger og oppfatninger. Dette er tvil og tro om hverandre. Og det er slitsomt fint.

3 kommentarer

Filed under Lesegodis

Lille hjelper

Lille hjelperEtter å ha lest Joyce Carol Oates Svart jente/hvit pike sitter jeg igjen med mange tanker, funderinger og assosiasjoner. 

Og for meg er det i seg selv et kjennetegn på en god bok. Dere vet, disse bøkene som fortsetter å poppe opp i bevisstheten  i mange ulike situasjoner lenge etter de er ferdiglest. De bøkene man stadig drar inn i diskusjoner og sammenligner andre bøker med. De gode bøkene.

Jeg tenkte først og fremst på Lille hjelper fra Donald-bladene jeg leste som liten da jeg leste denne boka. Den lille medhjelperen til Petter Smart som intelligent og velmenende ilte til assistanse nesten før det var behov for det. For det er nesten slik hovedpersonen i Svart jente/hvit pike gjør. Genna heter hun, og er så velmenende, snill og hyggelig at det nesten er vondt å lese om. I alle fall bærer det rent galt av sted til slutt. Og dermed stilles det indirekte spørsmålet i romanen om hvor snilt er det egentlig å være snill?

Har man krav på vennskap, nærhet, intimitet og lojalitet fordi om man er snill og velmenende? Og hva skjer om noen møter alt det gode med avvisning? Om noen ikke ønsker denne klamme, velmenende omtanken, blir de da automatisk gjort til «den slemme»? Ja, og hvor slemt er det egentlig å ikke ta i mot andres velmenthet? Hvilke sosiale regler omgir vi oss med – og hva skjer om vi bryter de uskrevne regler…

Det er slike spørsmål denne boka reiser. Det er det den «plager» leseren med – midt inne i en drivende fortelling om to mennesker som for en tid i livet mer eller mindre tilfeldig og frivillig blir dyttet tett innpå hverandre.

Blant annet. For denne boka er kompleks. Den er en overdådig bløtkake med saftige lag å dykke ned i. Her tas det opp kompliserte familieforhold, forventingspress, raseproblematikk, ung usikkerhet, idealer, historiske linjer bakover i tid, politikk og tradisjoner. Det er mye på en gang. Og det er veldig amerikansk. Men det er fint. Riktig fælt-fint. Akkurat slik vi lesere vil ha det.

Denne boka må du lese. Nå vet du det.

1 kommentar

Filed under Lesegodis

Multitasking med Mummipappa

Mummipappa skal holde seg i barne-tv!Det er det noen kaller det. På fint. Når man gjør flere ting samtidig. Som å strikke og lese lydbok.  Samtidig. Ja, og kanskje også drikke store slurker god te med melk. Tenne levende lys og stenge høsten ute. Kroe seg med lyden av oppleserstemmen og knitringen av strikkepinner.

Jeg har spart denne boka ei stund. Gledet meg til den. Nå, endelig passer det.

Første spor. Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna. Ivar Nørve leser.

Jeg er i gang. Men det flyter dårlig. Det er et eller annet som «lugger» i ørene mine, men jeg vet ikke hva det er. De finske navnene blir dratt ut og nesten karikert. Jeg kjenner jeg liker det lite. Historien like så. Det tar ikke av. Det stamper.

Det som sikkert skulle være morsomt, er ikke annet enn langdrygt. Og oppleserstemmen – det er noe med oppleserstemmen som får ting til å skurre. Hva er det med den stemmen? Hvor har jeg den fra?

Med ett vet jeg hva det er! Det er Mummipappa! Ivar Nørves stemme er Mummipappas stemme. Fra timesvis av barne-tv-titting med mine to små for flere år siden – om og om igjen – er stemmen til Mummipappa for alltid brent inn i mine ører. Og det er noe med kombinasjonen Mummipappa og Kollektivt selvmord som ikke funker.

Sånn rundt cd nr. 3 gir jeg opp. Da har jeg stadig vekk tatt meg i å kikke på klokka (et særs dårlig tegn!), samt hengt meg opp i ordet «opplevelsestomhet». Tenkt for meg selv at det var sannelig betegnende på det hele. Fortellingen, boka, innlevelsen, mummistemmen… opplevelsestomhet.

Altså er det ingen vits i å fortsette. Og det er vel det selvmordskandidatene i boka også følte. Allikevel fortsatte de. Til det kjedsommelige. Det er der jeg må utvise mer handlekraft føler jeg, og trykker «stopp».

Jeg velger å avslutte det hele og overlate boka til biblioteket igjen. Halvlest. Den ga meg ingen stor opplevelse.

Det er trist med bøker som ikke innfrir.

4 kommentarer

Filed under Lesegodis, Midt i boka, Ord med lyd