Idol vs. B.A. Beckström

Edmund Austigards romanperson B.A. Beckström har en gang i verden tatt beslutningen om å leve som et gjennomsnittsmenneske. I alle fall så nær opptil gjennomsnittsidealet som råd er, i det han virkelig og med overlegg etterstreber å ikke skille seg ut på noe som helst slags vis. Og han har god tilgang til data om nøyaktig hvem gjennomsnittsmennesket er, siden han gjennom 70 år har arbeidet ved Statistisk Sentralbyrå.

Se meg, se meg, se meg!Jeg finner kontrasten mellom B.A. Beckströms innbitte motstand mot oppmerksomhet og våre dagers mediasugne unge fornøyelig. Mens det blant Idoldeltakerne f.eks. er om å gjøre å synes mest og ha mest mulig rampelys skinnende på seg, vil B.A. Beckström helst gå i ett med tapetet. Han vil usynliggjøre sin eksistens, han er en skyggenes mann.

Og det på tross av at han selv ikke kaster skygge. Ja, det er helt sant! B.A. Beckström er gutten uten skygge. Den danske stat synes det er så til de grader bekymringsverdig at de har utstedt et eget ID-kort for ham. Eller for illusjonen B.A. Beckström, som de kaller den skyggeløse. Og de grunngir det slik:

«Objektet som ber dette kortet og påstår at han er ein person med namnet B.A. Beckström, er identisk med objektet som er avbilda på dette kortets framside. Objektet har som kjenneteikn at det ikkje lager skugge. Den kongelege danske stat kan ikkje påvise at det i seg sjølv er straffbart, men det er besynderleg. Og det er bekymringsverdig all den tid det for styresmaktene er totalt uvisst kva eit skuggelaust objekt kan finne på. Det kan også reisast tvil om dette ID-kortet er eit ID-kort, all den tid eit objekt uten skugge kan oppfattast som ein illusjon. Ein illusjon kan ikkje identifiserast.»

(Fra Taxi for B.A. Beckström – eller kunsten å danse på furu av Edmund Austigard, side 120.)

Han setter over hodet ingen spor etter seg. Verken i snø eller på furugulv. I alle fall ikke til å begynne med.

Om å sette avtrykk eller ei.Og denne mangelen på spor er jo en fantastisk idé å putte inn i en roman om en mann som etterstreber det absolutt anonyme. Det er klart han ikke vil sette spor, men samtidig er det jo nettopp mangelen på spor som får han til å stikke seg ut. Det er ironisk og morsomt.

Jeg kjenner jeg fryder meg ved denne leken med sjangerene. Hvordan elementene fra både sosialrealismen og den magiske realismen blir blandet sammen til en humrende smørje av en roman med surrealistiske innslag.

Selvsagt går det ikke an å leve som et gjennomsnittsmenneske. Selvsagt gjør det ikke det. Og det oppdager jo også B.A. Beckström, sånn etter hvert. Det bare tok han nesten hele livet å innse det.

Og det er et tankekors, dette tidsaspektet her. Jeg tenker på hvordan mange av oss lever våre liv etter en slags opplest og vedtatt norm eller sannhet vi en gang har bestemt oss for, for kanskje å – alt for seint – finne ut at det hele var veldig, veldig bortkastet? For sant å si så tror jeg det finnes flere B.A. Becktröm’er der ute, om enn i mildere grad enn vår venn fra fiksjonen.

Jeg kjenner jeg fryser litt på ryggen av den tanken.

Reklamer

5 kommentarer

Filed under Lesegodis, Midt i boka

5 responses to “Idol vs. B.A. Beckström

  1. Å, den ideen likte jeg! En skyggeløs mann…

  2. leselama

    Ja, ikke sant?! 🙂 Får en til å tenke på Gabriel Garcia Marquez liksom. Det er i det hele tatt mye snacks i denne boka.

  3. Minner meg litt om hovedpersonen i John Crowleys bok «Little, Big». Han heter Smoky Barnable, og er mer eller mindre usynlig for folk helt frem til han gifter seg med den sprudlende Daily Alice Drinkwater. En nydelig, episk fantasy-historie.

    Ellers enig i det du sier. Mange lar seg nok i vel stor grad styre av samfunnets normer. Og det er jo kjedelig i de tilfeller der man egentlig ikke passer inn i dem.

  4. Takk for boktips, Flopsy! John Crowley er helt ukjent for meg, men det gjør jo det hele enda mer spennende å titte nærmere på. 🙂

  5. Jeg garanterer ikke at du liker den altså, den er litt spesiell. Men på en veldig fin måte, synes jeg. Fantasy får jo ikke så mye oppmerksomhet, så det er ikke så rart at du ikke har hørt om Crowley.

    «Little Big» kom forøvrig så langt tilbake som i 1981. Litt mer info her: http://en.wikipedia.org/wiki/Little%2C_Big

    Spennende å høre hva du synes, dersom du leser den!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s