Multitasking med Mummipappa

Mummipappa skal holde seg i barne-tv!Det er det noen kaller det. På fint. Når man gjør flere ting samtidig. Som å strikke og lese lydbok.  Samtidig. Ja, og kanskje også drikke store slurker god te med melk. Tenne levende lys og stenge høsten ute. Kroe seg med lyden av oppleserstemmen og knitringen av strikkepinner.

Jeg har spart denne boka ei stund. Gledet meg til den. Nå, endelig passer det.

Første spor. Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna. Ivar Nørve leser.

Jeg er i gang. Men det flyter dårlig. Det er et eller annet som «lugger» i ørene mine, men jeg vet ikke hva det er. De finske navnene blir dratt ut og nesten karikert. Jeg kjenner jeg liker det lite. Historien like så. Det tar ikke av. Det stamper.

Det som sikkert skulle være morsomt, er ikke annet enn langdrygt. Og oppleserstemmen – det er noe med oppleserstemmen som får ting til å skurre. Hva er det med den stemmen? Hvor har jeg den fra?

Med ett vet jeg hva det er! Det er Mummipappa! Ivar Nørves stemme er Mummipappas stemme. Fra timesvis av barne-tv-titting med mine to små for flere år siden – om og om igjen – er stemmen til Mummipappa for alltid brent inn i mine ører. Og det er noe med kombinasjonen Mummipappa og Kollektivt selvmord som ikke funker.

Sånn rundt cd nr. 3 gir jeg opp. Da har jeg stadig vekk tatt meg i å kikke på klokka (et særs dårlig tegn!), samt hengt meg opp i ordet «opplevelsestomhet». Tenkt for meg selv at det var sannelig betegnende på det hele. Fortellingen, boka, innlevelsen, mummistemmen… opplevelsestomhet.

Altså er det ingen vits i å fortsette. Og det er vel det selvmordskandidatene i boka også følte. Allikevel fortsatte de. Til det kjedsommelige. Det er der jeg må utvise mer handlekraft føler jeg, og trykker «stopp».

Jeg velger å avslutte det hele og overlate boka til biblioteket igjen. Halvlest. Den ga meg ingen stor opplevelse.

Det er trist med bøker som ikke innfrir.

Reklamer

4 kommentarer

Filed under Lesegodis, Midt i boka, Ord med lyd

4 responses to “Multitasking med Mummipappa

  1. Einig!
    Har ofte opplevd det same med lydbøker: Ein opplesar som rett og slett ikkje klarer å få meg til å gløyme at nokon les opp boka for meg.

    Og om boka skulle vere dårleg i tillegg; langdryg, kanskje, eller spekka med dårlege metaforar…? Vel, så blir det endå verre på lydbok.

  2. Viktig å stoppe når en ikke liker en bok, – dumt å bruke mer tid enn nødvendig. Masser av andre bøker som venter.

  3. Kanskje like greit å heller lese den, da? Eller har du gitt helt opp?

  4. leselama

    Jeg har gitt den helt opp, Elin. Den fenget meg ikke slik jeg hadde trodd. Det er nok ikke bare Mumipappas skyld, tror jeg. 😉

    Skal det være morsomt, så må jeg liksom le litt spontant. Ikke bare tenke at: «det der skulle sikkert ha vært gøy» og «forfatteren hadde sikkert tenkt å more noen med den scenen der» og sånn. Det var litt krampeaktig, synes jeg. Eller så har jeg blitt sitronsur og muggen uten humoristisk sans i det siste. For jeg har jo kost meg med «Harens år» av samme forfatter tidligere…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s