Monthly Archives: desember 2007

Og de nominerte er…

Årets bokperler?Ja, da kan vi lese på NRKs nettsider at de nominerte romanene til P2-lytternes Romanpris er klare.

Selv har jeg ikke lest noen av disse romanene, men Carl Frode Tillers Innsirkling sto i det minste på leselista mi. Det var da alltids noe…

De nominerte romanene er:

Carl Frode Tiller: Innsirkling
Heidi Marie Kriznik: Borte en vinter
Stig Sæterbakken: Usynlige hender
Beate Grimsrud: Søvnens lekkasje
Erik Bakken Olafsen: Turisten
Izzet Celasin: Svart himmel, svart hav

Jeg må si jeg var litt overrasket over å i det minste ikke se en eneste av dem jeg trodde var noenlunde «sikre» for en nominasjon, men det burde jeg kanskje ikke bli? Juryer har jo ofte vist seg å være uforutsigbare, og det er vel også litt av sjarmen med slike kåringer.

Noen som har lest noen av disse og som mener noe? Hvem skal vi heie på i år?

Advertisements

12 kommentarer

Filed under Lesegodis

Hässelby – en feil klode

Hässelby - Johan HarstadJeg har nettopp avsluttet Hässelby av Johan Harstad. En merkelig, underlig, sammensatt bok – som jeg likte veldig, VELDIG godt.

Her finnes det referanser til det aller, aller meste – rørt sammen til en velfungerende enhet om alt det ikke-fungerende med samfunnet, med kloden, med idealer, med håp og tro, med fortida og framtida.

Man skulle anta at dette kunne bli i overkant dystert, men det er jammen ikke det heller. Det er på mange måter lekent, lett, smilende – og samtidig sårt. Uendelig sårt. Men fint. Det vipper hele tiden her. Balanserer fin-fint mellom det melankolske, det feige, det morsomme, det håpløse, det elleville, det underlige…

Johan Harstad er virkelig gråtonenes mester. Det har jeg ment før, og det mener jeg igjen. Han skriver i uendelige nyanser av grått – som denne gangen går fra lysegrått til mørkegrått utover i boka. For det mørkner mot slutten. Om det ikke beint fram går i svart, da. For lystig blir det ikke.

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si, annet enn at jeg virkelig har kost meg med denne. Ni-lest og undret meg. Prøvd å gripe den. Men alt smetter unna, akkurat når det skal forstås. Det blir rart, fremmed og underlig. Alt det velkjente blir underliggjort. Form og innhold smelter sammen i opplevelsen av stadig større fremmedgjøring. Det er skremmende, foruroligende og irriterende. Og på grensen til genialt funnet på og utført. Om noen fremdeles skulle være i tvil: jeg digger denne boka!

Bak i hodet mitt surrer og går et dikt. (Jeg fryder meg når en tekst leder meg rett inn i erindringen av en annen, slik jeg opplever det her!) Et velkjent dikt som oppsummerer essensen i denne boka for meg. For denne boka er nesten mer av en opplevelse og en følelse enn en historie.

Diktet heter «Jeg ser» og er skrevet av Sigbjørn Obstfelder (Digte, 1893):

Jeg ser

Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.
 
Dette er altså verden.
Dette er altså klodernes hjem.
 
En regndråbe!
 
Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.
 
Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.
 
De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte.
 
Jeg ser på de velklædte herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.
 
Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt…

Underlig vidunderlig!

15 kommentarer

Filed under Lesegodis, Poesiti'

Albert og pappa

Albert og pappaFor tida leser jeg Hässelby av Johan Harstad. Og jeg nikoser meg.

Harstads litterære univers er underfundig leselykke. Det er rart, sårt, realistisk, ømt og rett på fortalt.

Jeg har faktisk aldri likt Albert Åberg bedre enn nå – og det på tross av at han akkurat har demontert sin pappa:

Hver eneste pappa tror han er udødelig. Og hvert eneste barn skjønner før eller senere at han ikke er det.

(Johan Harstad – Hässelby, Gyldendal 2007, side 171)

2 kommentarer

Filed under Lesegodis, Midt i boka, Snasne sitater

Leselampa

Leselampa i aksjon!Jeg tørker ennå lattertårer etter et besøk på bloggen til Flopsy, Lighthouse on driftwood.

Flopsys mamma har døpt meg om til Leselampa! Det er bare så vidunderlig logisk og knisende morsomt at jeg synes flere burde få med seg dette. Takk søte Flopsy-mamma for dagens opptur! Jeg skinner og lyser ennå av latter.

2 kommentarer

Filed under Diverse

Morderengel i adventstid

Himmelstormeren - Cecilie EngerI det forrige innlegget mitt var jeg inne på lesing som gjenkjennelse. Jeg funderer på om ikke det er en sammenheng mellom gjenkjennelse og det å like en bok. Å kjenne seg igjen i en følelse, i et landskap, i en tid, i et forhold, i en person… – i hva som helst, bare det rører noe i en som en kan nikke gjenkjennende til. Noe en kan kjenne på, og fornøyd slå fast at jammen klarte ikke forfatteren å sette ord på det.

Om det ikke oppstår en slik følelse av gjenkjennelse, så tror jeg også at opplevelsen av boka blir relativt flat. Jeg tror det er da leseren har lett for å føle at boka ikke «snakket til en» – at boka ikke engasjerte, at den var bortkastet tid.

For min del var i alle fall ikke romanen Himmelstormeren av Cecilie Enger bortkastet tid. Det var derimot en nydelig leseopplevelse om en meget spennende og kontroversiell historisk person: Ellisif Wessel. Og det er godt og engasjerende gjort. Historiske fakta er elegant flettet inn i romanen uten at det virker «flinkt», påtatt eller kunstig. Det hele glir godt og naturlig av sted. 

Heldigvis er ikke hovedpersonen tolket i hjel heller. Det er en usagthet der, en usikkerhet og en avstand. En distanse i stoffet som fungerer svært godt, og som samtidig gir fortellingen troverdighet. I alle fall i min verden. Jeg liker nemlig dårlig slike historiske romaner som gir seg ut for å være allvitende.

Jeg tar høyde for at min egen gjenkjennelse mht landskapet der størstedelen av fortellingen foregår var stor, og at dette selvsagt kan ha påvirket lesegleden min i positiv retning i dette tilfellet. For det er gøy å nikke gjenkjennende til ting. Det gjør noe med leseopplevelsen, jeg innrømmer det. Allikevel er og blir Himmelstormeren en godt skrevet historisk roman som jeg føler jeg beint fram ble klokere av å ha lest.

Har du lyst til å kikke i Ellisif Wessels eget album – eller riktigere: et album med bilder hun selv tok, limte i et album og ga bort til venner – finner du det her. Det er over hundre år gammelt og et fascinerende tidsbilde fra en glemt tid en plass på jorda som det nesten var umulig å bo på.

4 kommentarer

Filed under Lesegodis

Anakroni-onani

Den tidsreisendes kvinne - Audrey NiffeneggerNår presentasjonsmåten av en fortellende tekst avviker fra den kronologiske orden, kaller man det gjerne på «fint» for anakroni. Om man tar utgangspunkt i nåtiden, altså da fortellingen av en hendelsessekvens blir avbrutt for å gi plass til et tidshopp, blir det å gripe tilbake til et tidligere tidspunkt i historien kalt for analepse. Om man derimot velger å hoppe framover i tid, blir dette kalt prolepser. Fine ord på litterære virkemidler, men intet mindre enn kronologiske avvik altså, på godt norsk.

Anakroni er i grunn et litterært grep jeg synes bruker fungere strålende i de fleste litterære sammenhenger. I alle fall når det ikke blir regelrett «overflow» av virkemiddelet. Slik det dessverre ble det i Den tidsreisendes kvinne av Audrey Niffenegger. Overflow, altså. Rene skjære anakroni-onanien, forekommer det meg.

Det var til tider virkelig slitsomt å lese denne boka. Slitsomt fordi man ikke fikk noen flyt i historien ved at man stadig måtte konsentrere seg for å finne ut av «når hvem var hvor, og hva som kom før hva». Og jeg kjente det irriterte meg. Irriterte meg såpass at tankene ikke klarte å samle seg om essensen i boka slik de sikkert burde for å få noe særlig utbytte av den. Effekten for meg ble at denne overdrevne bruken av tidshopp bremset lesingen, framdriften og gleden av en uvanlig kjærlighetshistorie –  som på den måten aldri helt tok av. I alle fall ikke for meg. Det frambrakte en avstand til historien som gjorde at jeg aldri helt klarte å identifisere meg med de to elskende. – Og gjenkjennelse er som kjent en god nøkkel til å føle at litteraturen snakker til en.

Alle tidshoppene fikk meg som leser distansert i forhold til historien og gjorde meg rett og slett utålmodig og lei. Jeg opplevde aldri å bli trukket inn i det som nok var tenkt å være magisk ved denne kjærlighetshistorien. Fortellingen om en magisk kjærlighet som skulle beseire både tid og evighet, vil jeg tro. Denne kjærligheten som skulle overleve alt, tåle alt og utholde alt. Litt sånn larger than life med bibelsk glans. Men magien gikk meg hus forbi. Og jeg føler meg i grunn litt snytt. For hos meg råder ingen Hallelujah-stemning etter å ha lest denne. Og det hadde jeg vel håpet at den skulle få til…

Når alt dette er sagt, så skal boka tross alt ha cred for en god idé og en viss sjarmfaktor. Det er gjennomføringen jeg ikke hang med på. Det var for langt, for rotete, for omstendig og for… kjedelig. Og kjærligheten er aldri kjedelig. I alle fall ikke i den kronologiske verden. Den jeg kjenner til.

13 kommentarer

Filed under Lesegodis