Når presentasjonsmåten av en fortellende tekst avviker fra den kronologiske orden, kaller man det gjerne på «fint» for anakroni. Om man tar utgangspunkt i nåtiden, altså da fortellingen av en hendelsessekvens blir avbrutt for å gi plass til et tidshopp, blir det å gripe tilbake til et tidligere tidspunkt i historien kalt for analepse. Om man derimot velger å hoppe framover i tid, blir dette kalt prolepser. Fine ord på litterære virkemidler, men intet mindre enn kronologiske avvik altså, på godt norsk.
Anakroni er i grunn et litterært grep jeg synes bruker fungere strålende i de fleste litterære sammenhenger. I alle fall når det ikke blir regelrett «overflow» av virkemiddelet. Slik det dessverre ble det i Den tidsreisendes kvinne av Audrey Niffenegger. Overflow, altså. Rene skjære anakroni-onanien, forekommer det meg.
Det var til tider virkelig slitsomt å lese denne boka. Slitsomt fordi man ikke fikk noen flyt i historien ved at man stadig måtte konsentrere seg for å finne ut av «når hvem var hvor, og hva som kom før hva». Og jeg kjente det irriterte meg. Irriterte meg såpass at tankene ikke klarte å samle seg om essensen i boka slik de sikkert burde for å få noe særlig utbytte av den. Effekten for meg ble at denne overdrevne bruken av tidshopp bremset lesingen, framdriften og gleden av en uvanlig kjærlighetshistorie – som på den måten aldri helt tok av. I alle fall ikke for meg. Det frambrakte en avstand til historien som gjorde at jeg aldri helt klarte å identifisere meg med de to elskende. – Og gjenkjennelse er som kjent en god nøkkel til å føle at litteraturen snakker til en.
Alle tidshoppene fikk meg som leser distansert i forhold til historien og gjorde meg rett og slett utålmodig og lei. Jeg opplevde aldri å bli trukket inn i det som nok var tenkt å være magisk ved denne kjærlighetshistorien. Fortellingen om en magisk kjærlighet som skulle beseire både tid og evighet, vil jeg tro. Denne kjærligheten som skulle overleve alt, tåle alt og utholde alt. Litt sånn larger than life med bibelsk glans. Men magien gikk meg hus forbi. Og jeg føler meg i grunn litt snytt. For hos meg råder ingen Hallelujah-stemning etter å ha lest denne. Og det hadde jeg vel håpet at den skulle få til…
Når alt dette er sagt, så skal boka tross alt ha cred for en god idé og en viss sjarmfaktor. Det er gjennomføringen jeg ikke hang med på. Det var for langt, for rotete, for omstendig og for… kjedelig. Og kjærligheten er aldri kjedelig. I alle fall ikke i den kronologiske verden. Den jeg kjenner til.
LESELAMA 
Jeg er glad for at det i det minste finnes ett annet menneske som ikke ble spesielt imponert over denne boken. *Mumle*
Vi får foreta en omskriving av ordtaket: «Sammen er vi sterke». Det får bli: «Sammen er vi vrange» i denne sammenhengen, Anja. 😉
Hm.
Og jeg som hadde overbevist meg selv om at det bare var dårlig timing mellom meg og boken.
Jeg er fortsatt på vippen, føler jeg. Det er rett og slett en bok jeg ikke klarer å bestemme meg for hva er. Folk må nesten lese selv.
Ja, det er alltid et godt råd: les selv! Min mening er bare en blant mange, og jeg vet jo godt at denne boka er det mange lesere som elsker. Nettopp derfor ville jeg også lese den selv. 🙂
Noen ganger er jeg enig i det de fleste synes, andre ganger føler jeg meg tvert-om. Det er jo det som er det snodige ved leseopplevelser også, hvor personlige de ofte er. Og det er denne personlige og høyst subjektive leseopplevelsen jeg ofte føler er interessant å lese om i bokblogger. Selv om jeg heller ikke alltid er enig i den endelige dommen til bloggeren om en aktuell bok. Men det er jo det som skaper liv og røre rundt bøkene da, at det er sterke meninger om dem.
Det har du rett i.
Jeg har det med å være litt skeptisk til bøker som «alle» synes er så bra. Det er så utrolig kjipt å oppdage at man synes den er oppskrytt, synes jeg.
Jeg er av de som syntes Da Vinci-koden var helt grei, men ikke noe særlig mer enn det. Det var i grunnen litt nedtur.
Andre ganger må jeg jo si meg rungende enig. Stieg Larssons bøker er i den kategorien.
Da jeg leste denne visste jeg egentlig ikke noe om den, og kom til den med blanke ark. Og min leseopplevelse var faktisk udelt positivt. Tidshopp ikke noe problem, jeg har da lest scifi før. 😉 Synes dette var en veldig vakker kjærlighetshistorie skrevet på en orginal måte. (Men nå leste jeg den på engelsk og ikke på norsk…)
Helt enig i den anmeldelsen.
Dere som ikke likte boka: Har dere lest den på norsk eller engelsk?
Jeg leste den på norsk, Elin – uten at jeg tror at akkurat språket er det avgjørende her. Det var nok rett og slett selve boka som ikke grep meg. Sånn er det jo noen ganger. 😉
Jeg leste den på engelsk, og ble bergtatt – anbefalt lesning uten tvil.
Interessant! Enten liker folk denne boka veldig, veldig godt – eller også tvert om.
Takk for kommentar, Christin! Det er flott å høre fra begge leire. 🙂
hei jeg heter marta.veldig kul leselama det der! hvor kan jeg få kjøpt en?og hvilken sort er det?er det blanda lama og… noe annet?jeg elsker å lese!!
ooggggg jeg ser etter en søt gutt som elsker å lese !!!!!!!!!!
Takk for det, Marta! 🙂
Leselamaer er dessverre ikke til salgs, så du må nok satse på å være din egen: dame + lesehest = leselama. 😉 Siden du elsker å lese, burde det gå helt fint vil jeg tro.
Lykke til med guttejakta!