Monthly Archives: januar 2008

Hvor mange bøker leser DU i året?

Imponert!Jeg vet ikke hva som er et gjennomsnitt for bokormer generelt, men på Bokprogrammet i går (22.01.08), med tittelen: «Hvorfor lese bøker?», ble vi fortalt at forfatter Jan Kjærstad leser rundt (hold dere fast!) 200 bøker i året.

To hundre?! Det må vel være i overkant effektivt selv for ekstremt leseglade? Uansett:

Jeg er dyktig imponert.

Advertisements

27 kommentarer

Filed under Diverse, På tv

Mysterieboka

Mysterieboka«Årsbeste?»

Spurte jeg venninna mi, sånn like oppunder jul, der vi satt og dinglet i en bar og oppsummerte året som var like ved å gå over i et nytt.

Hun tenkte lenge og vel, men kom ikke på noe umiddelbart og entydig svar på hvilken bok som hadde gjort størst inntrykk i året som gikk. Så hun tok tenkepause. Og jeg mistenkte henne vel for å ha glemt hele spørsmålet.

Men så kom det en sms. Kort og konsis, men akkurat hva jeg trengte:

Årsbeste: «Balansekunst» av Rohinton Mistry

Det er bare å innrømme først som sist, denne hadde jeg ikke en gang hørt om. Selve forfatternavnet – Mistry – høres jo nesten ut som «mystery», så jeg fant ut at jeg rett og slett bare skulle bestille boka og gå i gang med lesinga uten å finne ut så mye mer om den på forhånd. Det kunne jo bli et slags «ut i det blå»-leseprosjekt. Mysterieboka som jeg sikkert ikke kom til å hate i alle fall, siden ei av mine hjertevenninner hadde den som sin årsbeste. Og vi to har ofte og stadig vekk likt de samme bøkene. Det var derfor ikke et særlig risikabelt prosjekt, følte jeg. Altså:

1. Søk, trykk og bestill.Balansekunst - Rohinton Mistry
2. Vent spent på postmannen.
3. Sett i gang lesinga.
 
I skrivende stund er jeg kommet sånn ca 160 sider ut i boka, hvilket bare er en sped begynnelse på denne historien har jeg forstått. Den varer helt til side 770, og ser ut til å være like sammensatt og fargerik som India selv.

Bak på boka står det:

«Balansekunst er en brutal historie, men den er også sterk, fargerik og vakker og bringer India i fokus på enestående vis. Her skildres kastevesenet og kampen for tilværelsen på en så livfull måte at det er nærliggende å trekke linjen tilbake til forfattere som Dickens og Balzac. Balansekunst er blant de sjeldne bøkene som setter varig preg på leseren.»

Så får vi se da – om det stemmer.

2 kommentarer

Filed under Lesegodis, Midt i boka, Selvopplevd

Tyskland?

Tyskland?I et annonsebilag om Tyskland (utgitt av Den tyske ambassaden) fra Aftenposten for et par dager siden fikk forfatteren Ingvar Ambjørnsen oppmerksomhet over to hele sider der han mer eller mindre gir nordmenn det glatte lag over sin egen selvgodhet. Eller kanskje det rette ordet er segselvnokhet – om det er et ord da.

«Det er fortsatt mange fordommer i Norge mot Tyskland og det har irritert meg gjennom mange år… […] Forestillingen om den strenge, litt kjølige og pertentlige tyskeren er utbredt, og der tar man veldig feil. Det ergrer meg voldsomt, jeg tar meg faktisk litt nær av det.»

Det hersker altså ingen tvil om at Ambjørnsen er sår og lei seg på vegne av tysk kulturs utbredelse i Norge, selv om han konkuderer med – etter en god del eder og galle over oss ignorante nordboere – en ørliten tro på framtida:

«Så selv om disse umpa-umpa-pølse-fordommene sitter dypt, er jeg fortsatt optimistisk om forholdet mellom nordmenn og tyskere.»

For det er ikke utelukkende oss nordmenn det er noe feil på – selv om det gjennom artikkelen gjerne ser slik ut – for:

«…tyskerne er ikke flinke nok til å selge seg selv. Og det har med en grunnleggende mangel på selvtillit å gjøre.»

Jaha?

Om jeg ble en smule forvirret over hva artikkelen egentlig skulle formidle, så satte den i alle fall i gang en tankeprosess hos meg. Som igjen kokte ned til følgende spørsmål: 

Hvorfor leser jeg ikke mer tysk samtidslitteratur?

Og svarene må bli – blant annet: fordi jeg ikke vet så mye om det. Fordi jeg ikke hører noe i mediaene om det. Fordi tysk litteratur ikke har vekket min nysgjerrighet. Fordi litteratur fra andre land tar mye mer plass i min bevissthet. Fordi det alltid er så mye jeg skal lese først – før jeg eventuellt får tid og ork til å aktivt selv søke opp for meg ukjente forfattere – også fra land som ligger bare en kort Kielfergetur unna. Jeg må på en eller annen måte få det presentert, bli pirret, bli interessert eller utfordret. Sånn er det faktisk. Derfor undrer jeg:

Hvorfor foreslo ikke Ambjørnsen tysk, oversatt samtidslitteratur for oss i dette intervjuet – om hensikten var økt fokus på tysk kultur i Norge? I kraft av å være forfatter hadde jeg nesten forventet at han skulle ha gjort det i et slikt bilag. Det var vel også derfor jeg heiv meg over artikkelen sånn i utgangspunktet. Så jeg sitter fremdeles igjen med spørsmålet:

Hva er bra fra Tyskand?

14 kommentarer

Filed under Diverse, Lurer på om..., Snasne sitater

Kun spinkel applaus for «Applaus»

Applaus, applaus!Konklusjonen først: Applaus er langt fra så god som Borte en vinter.

Når det er sagt, så var det slettes ikke en dårlig debutroman. Men den bar preg av å være nettopp en debutroman, synes jeg, i langt større grad enn jeg hadde forventet. Det er som om hele boka vil for mye. Som om den skal være for flink, for tydelig i sitt prosjekt, og at det er tenkt litt for mye og følt litt for lite. I alle fall i forhold til Borte en vinter.

For eksempel gjentas mantraet «det man ser og det man oppfatter er høyst to forskjellige ting» til det kjedsommelige. Jeg skal innrømme at jeg begistret streket under akkurat det første gang jeg kom over det i boka. Sånn på side 15 – 16 eller noe deromkring. Siden ble jeg nesten litt irritert over å møte det i alle mulige og umulige situasjoner.

Det ble for overtydelig at det var nettopp dette som var viktig for Kriznik å få fram. At det var dette som var bokas prosjekt, så og si. Det føles som om budskapet ropes og skrikes til meg, ikke bare vises fram. Og det var nettopp denne evnen til å vise fram, uten å bruke høylydte fakter, jeg likte så godt i Borte en vinter.

Kanskje leste jeg Kriznik i feil rekkefølge – det kan godt være at når man leser den beste først, så er fallet litt dypere enn om man fulgte naturlig framdrift i forfatterskapet. Nå er det ikke det at jeg ble så skuffet heller, snarere det at mine forventninger etter Borte en vinter nok var skrudd unaturlig høyt opp. Og Applaus innfridde ikke disse.

Det får så være. Applaus er uansett en søt, liten historie om et far-og-sønn-forhold som ikke alltid er like rosenrødt. Forholdet lir mot slutten, i det faren lider av uhelbredelig kreft, og gjennom sønnen får vi en gjennomgang av farens levde liv. Faren viser seg å være en nokså komplisert person å forholde seg til over tid, og dette blir på mange måter forklart ut fra hendelser i fortida hans. Uten at jeg helt tror på det, merker jeg.

Mina damerrrrr och herrarrrrr....Det engasjerer meg i alle fall ikke like mye som sønnens eget liv og grunnene til at han føler og oppfører seg som han gjør. Engasjerer meg særlig gjør heller ikke dette sirkuslivet som danner bakteppe i historien og sikkert skal forklare og gi dybde til annerledesheten, men det får jeg ta på min egen kappe: sirkus har jeg aldri likt.

Det blir derfor bare spinkel applaus for Applaus fra min side. 

For «den vanskelige andreboka» – Borte en vinter – får hun derimot trampeklapp.

2 kommentarer

Filed under Lesegodis

Om valg og beslutninger

Applaus - Heidi Marie KriznikDet ble Applaus av Heidi Marie Kriznik som ble valgt som neste bok ut etter Haruki Murakamis Kafka på stranden.

Ikke noe dårlig valg, skulle det vise seg. For Applaus handler mye om akkurat valg og beslutninger. Og ikke minst handler den om at «det du ser og oppfatter er to forskjellige ting». Akkurat som magi – og livet ellers.

Den inneholder også direkte referanse til dette vakre diktet av den amerikanske poeten Robert Lee Frost:

The Road Not Taken

Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

                                      Robert Frost: Mountain Interval, 1916

Sånn – der foretok jeg en liten poetisk avstikker fra min sti gjennom Applaus. Nå er det tilbake til boka igjen. Det er heldigvis mer igjen av den.

2 kommentarer

Filed under Intertekstualitet, Lesegodis, Midt i boka, Poesiti', Snasne sitater

Kråka slipper ikke taket

Kafka betyr kråke på tsjekkiskJeg klarer ikke helt å slippe Kafka på stranden ennå, virker det som. Eller så er det kråka som ikke slipper taket i meg. Snedig skapning den kråka.

Det er uansett som om Murakami-universet surrer og går i meg fremdeles. Derfor har jeg også vanskeligheter med å velge en ny bok.

Jeg velger en… leser et par sider… legger den bort… velger en ny… leser litt… klapper den sammen… ingen ting fenger. Det er som om det ikke finnes noe i min nærhet som gir like stor lyst til å lese som den jeg akkurat avsluttet. Jeg får bare gi det tid.

Imens kan jeg jo dele med dere et lite utdrag fra Kafka på stranden. Et utdrag som på sett og vis setter stemninga for resten av historien:

«Ifølge Aristofanes i Platons Symposion fantes det for veldig lenge siden, i mytologisk tid, tre kjønn,» sier Oshima. «Kjenner du den fortellingen?»

«Nei,» svarer jeg.

«I riktig gamle dager fantes det ikke bare menn og kvinner, men et tredje samkjønn. Alle var satt sammen av det som i dag er to personer: mann-mann, kvinne-kvinne og mann-kvinne. Og lenge levde de ubekymret og tilfreds med tingenes tilstand. Men så kom gudene og kløyvde dem i to, to nøyaktig like deler. Siden har det bare vært menn og kvinner i verden, og de har tilbrakt livet med å virre hit og dit i en evinnelig søken etter sin andre halvdel.»

[…]

«I alle fall. Det jeg ville si, var at det er nokså tøft for mennesket å leve livet alene.»
 

Haruki Murakami: Kafka på stranden, Pax Forlag A/S, 2007 – side 48.

Dette er min favorittfortelling fra den greske mytologien, og det var svært stas å møte den igjen som utgangspunkt for en nydelig roman. Dessuten; Murakamis konklusjon var jo heller ikke av veien.

Det er veldig fint når fortellinger gir dybde til hverandre på denne måten – og noe mer oppstår.

5 kommentarer

Filed under Intertekstualitet, Snasne sitater

Jeg flyter på hekkbølgen av en god bok

Kafka på stranden - Haruki MurakamiJeg har befunnet meg i en salig tilstand av henrykket fascinasjon de siste dager. Jeg har latt Haruki Murakami fortrylle meg med sine parallellhistorier, sitt overnaturlige univers, sine underfundige tanker og sin hyppige intertekstualitet. Det hele har vært en besnærende lesefest, nesten umulig å ta pauser fra. Kafka på stranden er den tredje boka av Murakami jeg leser på relativt kort tid.

Den første Murakami-boka ut var After dark – en snodig liten sak om en kort, men underlig natt i Tokyo. Snodig historie, men den ga så definitivt mersmak.

Andre bok ut fra Murakami for meg var Norwegian Wood. En nydelig fortelling om ganske triste ting, uten at det ble så veldig leit. Jeg elsket stemninga i den boka – den var vár, direkte og vakker. Også den rar og annerledes. Også den ga mersmak.

Nå er altså 575 sider med 15-årige Kafka Tamura forbi. Og jeg kjenner det godt kunne fortsatt og fortsatt dette. Jeg kjenner jeg kunne tålt 575 sider til med dette. Ja, faktisk. Det er nemlig som om historien om Kafka Tamura bare så vidt har startet. Jeg kjenner jeg gjerne skulle ha fulgt Kafka Tamura videre i livet, og at det er vanskelig å gi slipp på ham i tankene.

Det er med andre ord veldig synd det er forbi, for det har vært et magisk univers å oppholde seg i. Så definitivt min Murakami-favoritt – hittil. For selvsagt – denne ga jo også mersmak.

Jeg kommer definitivt til å lese mer Murakami. Jeg må bare ruge litt over denne først. Kose meg med etterdønningene av en meget godt bok. Flyte litt på hekkbølgen i kjølvannet av boka, og kjenne på oppturen av god litteratur.

Jeg har altså hatt stigning i min Murakami-lesning. Hver bok kjennes stadig bedre enn den forrige. Og det finnes heldigvis mange flere bøker av forfatteren igjen å lese. Tør jeg håpe på at det er flere like gode som denne med Murakamis navn på?

2 kommentarer

Filed under Lesegodis