Kun spinkel applaus for «Applaus»

Applaus, applaus!Konklusjonen først: Applaus er langt fra så god som Borte en vinter.

Når det er sagt, så var det slettes ikke en dårlig debutroman. Men den bar preg av å være nettopp en debutroman, synes jeg, i langt større grad enn jeg hadde forventet. Det er som om hele boka vil for mye. Som om den skal være for flink, for tydelig i sitt prosjekt, og at det er tenkt litt for mye og følt litt for lite. I alle fall i forhold til Borte en vinter.

For eksempel gjentas mantraet «det man ser og det man oppfatter er høyst to forskjellige ting» til det kjedsommelige. Jeg skal innrømme at jeg begistret streket under akkurat det første gang jeg kom over det i boka. Sånn på side 15 – 16 eller noe deromkring. Siden ble jeg nesten litt irritert over å møte det i alle mulige og umulige situasjoner.

Det ble for overtydelig at det var nettopp dette som var viktig for Kriznik å få fram. At det var dette som var bokas prosjekt, så og si. Det føles som om budskapet ropes og skrikes til meg, ikke bare vises fram. Og det var nettopp denne evnen til å vise fram, uten å bruke høylydte fakter, jeg likte så godt i Borte en vinter.

Kanskje leste jeg Kriznik i feil rekkefølge – det kan godt være at når man leser den beste først, så er fallet litt dypere enn om man fulgte naturlig framdrift i forfatterskapet. Nå er det ikke det at jeg ble så skuffet heller, snarere det at mine forventninger etter Borte en vinter nok var skrudd unaturlig høyt opp. Og Applaus innfridde ikke disse.

Det får så være. Applaus er uansett en søt, liten historie om et far-og-sønn-forhold som ikke alltid er like rosenrødt. Forholdet lir mot slutten, i det faren lider av uhelbredelig kreft, og gjennom sønnen får vi en gjennomgang av farens levde liv. Faren viser seg å være en nokså komplisert person å forholde seg til over tid, og dette blir på mange måter forklart ut fra hendelser i fortida hans. Uten at jeg helt tror på det, merker jeg.

Mina damerrrrr och herrarrrrr....Det engasjerer meg i alle fall ikke like mye som sønnens eget liv og grunnene til at han føler og oppfører seg som han gjør. Engasjerer meg særlig gjør heller ikke dette sirkuslivet som danner bakteppe i historien og sikkert skal forklare og gi dybde til annerledesheten, men det får jeg ta på min egen kappe: sirkus har jeg aldri likt.

Det blir derfor bare spinkel applaus for Applaus fra min side. 

For «den vanskelige andreboka» – Borte en vinter – får hun derimot trampeklapp.

Advertisements

2 kommentarer

Filed under Lesegodis

2 responses to “Kun spinkel applaus for «Applaus»

  1. Ble veldig lysten på å lese «andreboka» nå 🙂 Jeg leste Applaus da den kom ut, og husker at jeg syntes den var godt skrevet, men samtidig virket det som om forfatteren kanskje holdt litt igjen, at hun hadde mer på lager og at det hele ble litt for «skoleflinkt» og oppskriftmessig.

  2. leselama

    Så gøy å høre at vi har hatt omtrent samme leseopplevelse av «Applaus»! 🙂
    Med fare for å skru opp forventningene dine veldig, må jeg bare gjenta at «Borte en vinter» gikk rett i lesehjertet mitt. Det er en god bok å ha til gode. 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s