Monthly Archives: februar 2008

De viktige øyeblikkene

Med blikk på øyeblikkene Slik åpner en av novellene i Judith Hermanns novellesamling Sommerhus, senere:

«Dagen da det likevel endelig skjer noe, er fredagen før påske.»

 Og akkurat denne åpningen – med de små ordene «likevel» og «endelig» som elegant viser til en større sammenheng utenfor teksten – forteller veldig mye om hvordan Judith Hermann i det store og hele skriver. Godt, antydende og lakonisk. Denne kombinasjonen gjør Judith Hermann spesiell. Det at hun makter å skive kort, klart og direkte – samtidig som hun bevarer undringen. For hun bevarer faktisk antydningens og undringens kunst midt oppe i alt det direkte klare, knappe og konsise.

Til å begynne med ble jeg sant og si litt frustrert hvor enkelt og naivt det hele tilsynelatende var. Hvor lite novellene fortalte, hvor lite jeg som leser fikk vite, hvor mye som ikke ble fortalt… Det var som om jeg ville skrike: «Jammen, alt det andre da? Hva med det? Fortell!»

Etter hvert slo jeg meg merkelig til ro med at det var akkurat dette som gjorde novellene til noe annet enn en samling mer eller mindre intetsigende småhistorier på løpende bånd. Dette at hun maktet å irritere meg såpass at jeg engasjerte meg. Kanskje ikke «irritere» er ordet… kanskje det er «engasjere»… – eller kanskje det riktigste er begge deler. For jeg ble nok litt irritert også, i alle fall i begynnelsen av lesingen. Og da jeg endelig støtte på åpningslinjen i novella «Hunter-Tompson-Musikk», så var det som om det sto det klart for meg: disse novellene tar for seg fragmenter av historier. Et punkt. Et blaff av et øyeblikk. Et betydningspunkt. Klipp, klipp: SE!

Fragmenter av en helhetSlik jeg ser det, er det nemlig vendepunktene i større historier som her tilsynelatende er klippet ut og vist fram. Fragmentert, nesten som når man leser Arkhilokhos Fragmenter. Den greske lyrikeren fra rundt 600-tallet f.Kr. som det visst ikke finnes et eneste komplett dikt etter, men som lesere allikevel fortsetter å fascineres over. Selv om man altså bare har tilgang til brokker og biter av det han skrev.

Det er den samme følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest Judith Hermann. Jeg har ikke fått vite alt. Det er så mye mer som har skjedd – før og etter disse ofte svært viktige og lavmælte vendepunktene. Man aner en forhistorie, man aner fortsettelsen. Og allikevel er fokus i noen korte sider, på tilsynelatende intetsigende hendelser klippet ut av en ant helhet. 

Og det er jo akkurat slik det nettopp er, tenker jeg videre. Det er ofte tilsynelatende intetsigende hendelser som kan være menneskers vendepunkt. Disse øyeblikkene der man kommer til en erkjennelse om at livet herfra tar en annen retning. Og den erkjennelsen kommer gjerne ikke til en som en skjellsettende opplevelse. Snarere er det i etterkant at man kan si at det var nok akkurat da det skjedde. Det var da jeg forsto… Det var da det viktigste inntraff.

Og det er altså denne følelsen jeg får av å lese Judith Hermann. Disse blaffene av noe viktig, som går forbi før man riktig får taket på dem – for så i ettertid å betrakte akkurat det som noe vesentlig.

10 kommentarer

Filed under Intertekstualitet, Lesegodis, Poesiti'

Det er bare å henge i stroppen

Det er bare å henge i stroppen… med å lese tysk litteratur.

For etter mitt innlegg om litteratur fra Tyskland i januar fikk jeg så mange kreative og hyggelige forslag til utforsking av tysk litteratur, at jeg føler at dette nesten har blitt et slags leseprosjekt for meg i år. Tyskland fortonte seg plutselig som et spennende og interessant – og for meg – uutforsket litterært landskap av mangfold.

Hittil har jeg lest Fred Uhlmans Forsoningen og W.G. Sebalds Austerlitz, og på mange måter fått bekreftet min fordom om at tysk litteratur ofte og gjerne handler om jøder, nazister og Tysklands evinnelige kverning om krigen. Samtidig var begge bøkene – hver på sin måte – gode bøker, som det ikke var mulig ikke å bli berørt av. Ergo er jeg litt slitt mellom ønsket av å lese mer tysk litteratur og redselen for å havne borti en lang rekke med tysk krigslitteratur.

I fortsettelsen av «prosjekt lesing av tysk litteratur», skal jeg derfor mer bevisst prøve å unngå å lese bøker som på ett eller annet vis har Nazi-Tyskland som tema. Jeg tror jeg er mettet med fortellinger om akkurat det, selv om bøkene skulle vise seg å være like gode som de to jeg akkurat har lest.

Judith Hermann - Sommerhus, senereEtter en rask titt i forslagene i kommentarfeltet fra tysklandsinnlegget, falt jeg i første omgang ned på Odas forslag om Judith Hermanns Sommerhus, senere. (Jeg skal innrømme at jeg skummet meg gjennom noen tilfeldige steder i boka for å se om jeg støtte på ordet «jøde» eller «nazist» – for i så fall tror jeg at jeg i det minste hadde ventet en stund med å lese den. Men det så heldigvis greit ut.)

Dermed er jeg i gang med Sommerhus, senere. Den tredje tyske boka i år – i en lang rekke med tysk litteratur… mistenker jeg. Det skal bli spennende.

2 kommentarer

Filed under Lesegodis

Vi er hva vi husker

Austerlitz - W.G. SebaldW.G. Sebalds Austerlitz er på alle vis en kompleks bok.

Visuelt kompleks fordi den ikke opererer med leservennlige avsnitt, men lar teksten løpe fritt. Nesten som en visuell stream-of-consciousness-variant, der fotografier bryter monotonien og nesten flasher erindringsbilder for leseren. Bilder som både kan og ikke kan være illustrasjoner til teksten. Eller er de kan hende regelrett opphavet til den?

Noen ganger føler jeg nemlig at bildene er skrevet inn fordi de allerede fantes, andre ganger at bildene er funnet etterpå – for å illustrere teksten. Men sikker kan man ikke være – og det illustrerer på mange måter hele denne historien også. Det er vanskelig å være sikker. Og usikkerheten føler jeg er selve drivkraften til romanen. Begjæret etter å få vite – kombinert med frykten for det man finner ut. Det blir liksom ikke helt bra samme hva. Og dette ubehaget er på mange vis det som driver leseren videre i tekststrømmen.

Samtidig stopper jeg som leser nettopp opp ved disse litt rare fotografiene. De blir pauser i malstrømmen av tekst. I denne bevissthetsstrømmen av informasjon og opplevelser blir de noe å hvile øynene på. For det går fort og detaljert for seg i denne boka. Det er mye informasjon som blir leseren til del. Bildene gir derfor tid til å fordøye inntrykkene teksten har bidratt med, samtidig som de utvider og nesten korrigerer ordbildene som har dannet seg i leserens hode.

Innholdsmessig er Austerlitz kompleks fordi den er en slags oppnøsting av løse tråder fra fortida. En fortelling om hvordan tiden, tapet og smerten sammen kan gjøre det bekvemt å glemme. Men også en fortelling om smerten ved å huske når man ikke kan annet. Og gleden ved å finne igjen glemte spor fra fortida. For de går i hverandre, disse motstridende følelsene. Gleden ved å få erindringsbildene sine bekreftet av en virkelighet, slik at minnene om fortida kan bekreftes. Og smerten ved å måtte forholde seg til det man ikke visste – det man kunne skyve unna – før.

NRK litteraturkritiker Tom Egil Hverven (se hele hans anmeldelse av Austerlitz her) sier det slik:

«Å minnes det man ikke har språk for, plages av det, og likevel ha et brennende begjær etter å ville vite, er tema for flere av bøkene til Sebald. «

Litt paradoksalt altså, at denne romanen som er så tettpakket med ord, koker ned til å handle om det man ikke har språk for, man kun vagt minnes. En spesifikk historie som samtidig ved sin form, prøver å fange den allmenne menneskelige bevissthets tankerekker, våre grunner til å huske og til å glemme.

Tror jeg. Det føles i alle fall slik i etterkant av lesningen. Det føles som om dette gjelder oss alle.

2 kommentarer

Filed under Lesegodis

Gresset er grønt – for noen

Det synger i gresset

Aina har følgende kommentar til et av mine tidligere innlegg:

«Men eg ser du også har lese Det synger i gresset, som vi no les i lesesirkelen. Kva syntest du om den?»

Og jeg startet å formulere et svar, men jeg kom fort til at det like gjerne kunne bli et eget innlegg.

Det synger i gresset - Doris LessingDet synger i gresset av Doris Lessing hadde jeg hørt utelukkende positive omtaler om. Dessuten hadde jeg for ikke så lenge siden lest Det femte barnet av samme forfatter – og vikelig likt boka, så forventningene til Det synger i gresset var nok skrudd en del opp. Kanskje for høyt, tatt i betraktning av at Det synger i gresset er en debutbok, og at det faktisk er en del år siden den ble skrevet.

Jeg har en lei tendens til å synes noen bøker går litt ut på dato. Og dette var kanskje en slik bok som har eldet uten helt å henge med. Det var i alle fall den følelsen jeg satt igjen med. Jeg sier kanskje, fordi problematikk mellom mennesker av ulike hudvalører dessverre ikke har opphørt – så det er ikke det at temaet er uaktuelt. Det er snarere formen på innholdet jeg føler er litt «satt».

Vanære - J.M. CoetzeeJeg har dessuten følelsen av å ha lest dette før. Nesten i alle fall. Og etter min smak var Vanære av J.M. Coetzee – om et beslektet tema fra samme geografiske område – langt å foretrekke. Nå skal kanskje ikke Doris Lessing ha skylden for at jeg likte Vanære bedre – for hun var jo vitterlig først ute med å skrive sin bok, men jeg leste altså Coetzees først. Og dermed ble det min målestokk. Vanære føles både mer kompleks, mer oppdatert og langt vondere.

Det jeg synes Doris Lessing skildret aller best i denne boka, var kvinnens skjebne. Om hvordan et menneske kan gå i oppløsning fordi forventningene til livet ikke innfris. Kjedsommeligheten, skuffelsen, apatien, giddaløsheten og resignasjonen. Og selv om det var fint sett og sagt, så vet jeg ikke om jeg helt lot meg begeistre. Jeg kjedet meg sant å si litt. Mulig er det så godt gjort at bokens trøsteløshet smittet over på leseren, hva vet jeg, men dette er ikke en bok jeg med begeistring pusher på andre. For meg er dette en helt grei midt på treet bok. Verken mer eller mindre.

Det femte barnet, derimot, var stas.

2 kommentarer

Filed under Andre bloggere, Lesegodis

Sommerfugl i vinterland

Sommerfugl i vinterlandAkkurat nå befinner jeg meg midt i boka Fiat av Jan Chr. Næss. En bok jeg var så heldig å ramle borti i Risør i sommer da jeg egentlig skulle være i lesefri feriemodus sammen med familien – og slettes ikke tenke på bøker i det hele tatt.

Historien i Fiat tar til på den norske landsbygda, i snøføyka, der to – som tidligere kjente hverandre, men egentlig ikke likte hverandre noe særlig – møtes tilfeldig igjen etter mange år uten kontakt. Rammefortellingens Jan opplever slike møter anstrengende:

«Noen ganger, når jeg treffer folk jeg ikke har sett på mange år, kan jeg rammes av en matthet og et energitap ved tanken på å skulle konversere med disse personene. Slik har jeg det nesten bestandig.»

Fiat av Jan Chr. Næss –  Gyldendal, 2004 – side 10.

Og alle dere som nå tenker at dette er enda en norsk samtidsroman om granskau, snø og slitne biler, har bare delvis rett. For dette er bare inngangs-historien, rammefortellingen fra nåtida som skal åpne beretningen om Fred – en australsk aboriginergutt som sammen med sine foreldre emigrerer til Norge sånn rundt 1970 en gang.

Boka spør selv:

«Hvordan kom en australsk aborigin på å emigrere til Norge, av alle de langstrakte, bortgjemte steder verden har å by på?»

Fiat av Jan Chr. Næss –  Gyldendal, 2004 – side 41.

Og svarene rulles opp – etterhvert som fortida avdekkes og handlingen skrider fram. For den egentlige handlingen er fortellingen om Fred – denne australske sommerfuglen i vinterlandet Norge. Annerledesgutten med annerledesfamilien.

Fiat - Jan Chr. NæssUten at det er hovedpoenget i boka, snarere heller bakteppet for en fortelling om oppvekst og identitet. Om hva vi er, og hva vi husker. Om dette med at vi er hva vi husker. I så måte har denne boka mye til felles med den forrige boka jeg leste – W.G. Sebalds Austerlitz – som nettopp utforsker menneskenes vilje til å glemme og vilje til å huske.

Ennå kan jeg ikke uttale meg om boka som helhet, siden jeg bare har lest sånn ca halvparten av den, men hittil er det i alle fall er en riktig forfriskende bok. Annerledes – i ordets absolutt beste forstand.

Legg igjen en kommentar

Filed under Midt i boka

Det ble Beate Grimsrud

Søvnens lekkasje - Beate GrimsrudSom vant P2 lytternes Romanpris.

I hard kamp med min personlige favoritt, Heidi Marie Kriznik. Det sto mellom disse to til slutt – og det var jeg strålende fornøyd med. Etter min mening var det nemlig to veldig gode bøker, hvert på sitt vis, som knivet om seiren i år.

(Min mening om: Heidi Marie Krizniks Borte en vinter og Beate Grimsruds Søvnens lekkasje.)

Men meningene er jo som kjent delte, og det er alltid noen som har andre synspunkter enn dem man selv har. Det er nettopp derfor jeg setter sånn pris på å høre på dette radioprogrammet – fordi man som lytter får oppleve hvordan andre tenker om bøker man selv har lest, og hvordan andre kanskje har helt andre meninger om bøkene. Det er fascinerende og underholdende. Og enighet er jo ikke et mål i seg selv. Egentlig.

Om man da ikke sitter i en jury og nettopp skal bli enig om en vinner, – da er det kanskje en fordel å komme til et felles resultat. Og det gjorde de jo også, juryen i år. Beate Grimsrud vant til slutt enstemmig! Ikke verst.

1 kommentar

Filed under Diverse, Lesegodis

Balansekunst

Fargerike IndiaBalansekunst av Rohinton Mistry er en svært fargerik bok med episk bredde. Like sammensatt og kompleks som India selv.

Dette er boka som går i detaljer, men som samtidig trekker opp de store linjer.

Det føles som om den belyser de store spørsmålene ved å rette sine spotlight mot noen få skjebner. Og at det er gjennom disse India, fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975, skal forstås.

Fire hovedpersoner er belyst: syersken Dina Dalal, skredderne Ishvar og Omprakash, samt studenten Maneck. Fire fortellinger som på tilfeldig vis blir flettet sammen. Fire livshistorier som leseren ved hjelp av tilbakeblikk, stadig får vite mer om. Fire ganske utrolige skjebner, hver på sitt vis.

Ja, det ER en fascinerende bok – det er ikke til å komme utenom. Selve tittelen – Balansekunst – tar tak i selve essensen av boka, formulert av en korrekturleser, en av de utallige bipersonene som stadig dukker opp:

«Du forstår, en kan ikke bygge opp vanntette skott og så nekte å rikke seg utenfor dem. Noen ganger er en nødt til å bruke sine egne fiaskoer som springbrett til suksess. En er nødt til å balansere hårfint mellom håp og fortvilelse.» Han tok en pause og tenkte over det han nettopp hadde sagt. «Jo,» gjentok han. «Til sjuende og sist er alt sammen et spørsmål om balansekunst.»

Rohinton Mistry: Balansekunst, Aschehoug, 2007 – side 295

Og akkurat dette sitatet oppsummerer for meg hva denne boka handler om: det å prøve, feile og å prøve igjen. Om å klare å forholde seg til det livet byr på – på godt og vondt med et åpent sinn. Og blant menneskene som tilhører de lavere kastene i India består serveringen stort sett av det vonde, virker det som. Livet er hardt og nådeløst, og ikke så lite fatalistisk. Men kunsten å balansere mellom håp og fortvilelse, den behersker i alle fall hovedpersonene til fulle – selv om denne leseren synes det til tider var i overkant slitsomt.

Ett skritt fram – og to tilbake. Om og om igjen. Det hendte jeg måtte legge boka litt vekk av ren frustrasjon, jeg skal innrømme det. For dette er ingen feel-good bok, det er egentlig en lang tragedie. Men den er så godt fortalt at det snarere oppfattes som en berikelse enn en tragedie å lese den. Selv om det altså krever sin leser. Lettlest bok til tross.

Og igjen dukker Yeats opp, han har det med det, hver gang ting faller fra hverandre og går i oppløsning:

«Bry dem ikke om meg,» sa han. «Jeg er inspirert av poeten Yeats. Jeg opplever hans ord som spesielt betydningsfulle under denne skammelige unntakstilstanden. De vet – at ting faller fra hverandre, at det ikke finnes noe holdepunkt, at anarkiet slippes løs på verden, og alle slike ting.»

Rohinton Mistry: Balansekunst, Aschehoug, 2007 – side 709

Framtidstvil og misere til tross – dette er en velbalansert historie, fortalt med overskudd, varme og energi. Jeg kan forstå romanens polularitet – det fortjener den faktisk.

7 kommentarer

Filed under Intertekstualitet, Lesegodis