Balansekunst

Fargerike IndiaBalansekunst av Rohinton Mistry er en svært fargerik bok med episk bredde. Like sammensatt og kompleks som India selv.

Dette er boka som går i detaljer, men som samtidig trekker opp de store linjer.

Det føles som om den belyser de store spørsmålene ved å rette sine spotlight mot noen få skjebner. Og at det er gjennom disse India, fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975, skal forstås.

Fire hovedpersoner er belyst: syersken Dina Dalal, skredderne Ishvar og Omprakash, samt studenten Maneck. Fire fortellinger som på tilfeldig vis blir flettet sammen. Fire livshistorier som leseren ved hjelp av tilbakeblikk, stadig får vite mer om. Fire ganske utrolige skjebner, hver på sitt vis.

Ja, det ER en fascinerende bok – det er ikke til å komme utenom. Selve tittelen – Balansekunst – tar tak i selve essensen av boka, formulert av en korrekturleser, en av de utallige bipersonene som stadig dukker opp:

«Du forstår, en kan ikke bygge opp vanntette skott og så nekte å rikke seg utenfor dem. Noen ganger er en nødt til å bruke sine egne fiaskoer som springbrett til suksess. En er nødt til å balansere hårfint mellom håp og fortvilelse.» Han tok en pause og tenkte over det han nettopp hadde sagt. «Jo,» gjentok han. «Til sjuende og sist er alt sammen et spørsmål om balansekunst.»

Rohinton Mistry: Balansekunst, Aschehoug, 2007 – side 295

Og akkurat dette sitatet oppsummerer for meg hva denne boka handler om: det å prøve, feile og å prøve igjen. Om å klare å forholde seg til det livet byr på – på godt og vondt med et åpent sinn. Og blant menneskene som tilhører de lavere kastene i India består serveringen stort sett av det vonde, virker det som. Livet er hardt og nådeløst, og ikke så lite fatalistisk. Men kunsten å balansere mellom håp og fortvilelse, den behersker i alle fall hovedpersonene til fulle – selv om denne leseren synes det til tider var i overkant slitsomt.

Ett skritt fram – og to tilbake. Om og om igjen. Det hendte jeg måtte legge boka litt vekk av ren frustrasjon, jeg skal innrømme det. For dette er ingen feel-good bok, det er egentlig en lang tragedie. Men den er så godt fortalt at det snarere oppfattes som en berikelse enn en tragedie å lese den. Selv om det altså krever sin leser. Lettlest bok til tross.

Og igjen dukker Yeats opp, han har det med det, hver gang ting faller fra hverandre og går i oppløsning:

«Bry dem ikke om meg,» sa han. «Jeg er inspirert av poeten Yeats. Jeg opplever hans ord som spesielt betydningsfulle under denne skammelige unntakstilstanden. De vet – at ting faller fra hverandre, at det ikke finnes noe holdepunkt, at anarkiet slippes løs på verden, og alle slike ting.»

Rohinton Mistry: Balansekunst, Aschehoug, 2007 – side 709

Framtidstvil og misere til tross – dette er en velbalansert historie, fortalt med overskudd, varme og energi. Jeg kan forstå romanens polularitet – det fortjener den faktisk.

Advertisements

7 kommentarer

Filed under Intertekstualitet, Lesegodis

7 responses to “Balansekunst

  1. Det er en bok som setter spor. Jeg har ennå et bilde av to uhyre fattige venner som syr og syr og syr, som prøver og prøver, som så gjerne vil leve godt. Balansekunst er en sjeldent varm bok.

  2. leselama

    Ja, den er fin. Varm og god. 🙂

  3. Du skriver godt om en bok som tydeligvis er vanskelig å lese – selv om den er lettlest. Denne skal jeg finne fram til. Takk!

  4. Er det ikke rart at samtidig som en kan oppleve at ting ‘faller fra hverandre’ så lenkes ting også sammen? (din link til ‘Gifttreet). Balanse, ja duverden…

    Jeg ga opp denne i sin tid da jeg et godt stykke ut i boka følte meg nedtynget, det ble en tendens til oppramsing i stedet for litterær formidling. Du peker vel på det samme – men holdt ut, og har nok fått mye mer med deg, da, enn meg.

    Hvis jeg ikke nå husker fra feil bok, er den scenen som har satt seg mest fast hos meg, den der folk morgen og kveld satt på huk i en lang rekke langs en jordvoll, pratet rolig med hverandre mens de fikk kvittet seg med sine kroppslige avfallsstoffer…

  5. leselama

    Ståle: Takk skal DU ha! 🙂

    Titta: Enig i tankene dine om hvordan ting faller fra hverandre og samtidig faller på plass. Minner meg om magien til puslespillets – og livets – helhet – og om hvordan alt henger sammen.

    Oppramsing? Jo – jeg synes vel også at det hele gjentok seg vel ofte. Men samtidig kan jeg se at det også nok er slik livet til mange fortoner seg. Jeg oppfattet etterhvert oppramsingen som et litterært virkemiddel, det som satt stemninga og som gjorde opplevelsen av boka til det den ble.

    Til tider opplevdes det hele som skrekkelig tungt, håpløst og nitrist. Hvilket det jo også sikkert er for veldig mange mennesker i India. Derfor opplevdes også periodene med framgang som ekstra lyse. Det er fin bruk av kontraster i denne boka.

    Og – du husker rett ang. de kroppslige avfallsstoffer. He, he. Til og med slike rutiner var en sosial affære. Faren for å bli overkjørt av toget var dessuten overhengende. Det var mye som var eksotisk i den boka. 😉

  6. Toril

    Hei Leselama!

    Så godt det var å lese din beskrivelse av boka jeg nå akkurat har lagt fra meg på bordet – jeg sitter å ser på denne tunge mursteinen (billedlig altså) som ligger der foran meg – og føler behov for å se hva andre tenker samtidig med meg! For meg må jeg innrømme at dette er akkurat det India jeg selv har følt ved reiser jeg har hatt i dette ufattelige landet, og særlig husker jeg de ubeskrivelige møtene med slummen i milevis på vei inn med toget til Mumbai, om det var fattigdom alle steder i India, så kunne det ikke måles med følelsen av ufattelige levevilkår akkurat der (jeg har ikke vært i Calcutta da). For meg er hva Mistry skriver akkurat hvordan jeg oppfatter India, og hvordan kastesystemet ligger der som en måte for høyere kaster å få utløp for sin egen frustrasjon over noen som ligger under dem, akkurat sånn som driver folk til mishandling av andre mennesker, og som dessverre er en del av hvordan vi er som mennesker hvis vi ikke er heldige nok til å ha fått nok på vektskålen til å kjenne balanse mellom godt og vondt.

    Jeg føler faktisk at optimismen er den sterkeste drivkraften i hele boken, og blir selv påminnet hvor fantastisk det er at vi mennesker er så gode til å tilpasse oss og hente frem håpet i all fortvilelsen, igjen og igjen? Jeg synes kapitelet om «et ubetydelig problem» var utrolig godt å lese. Samtidig var det ikke nok for Maneck – enda jeg følte det var han som hadde de beste forutsetningene for et godt liv – der jeg øynet håp for ham i den vakre fjell-landsbyen med butikken og alt han kunne ha utrettet der? Men så hadde han et livssyn som han trengte motbevis for – nemlig at «i den uavkjølte verden – der alt ender trist» s 630-631 (blant annet). Og at han jo ved retur til Bombay nettopp heller får bevisene for sin frykt, og håpløsheten griper tak i ham. Men en liten kuriositet utover de store linjene – hvorfor tar han sjakkbrettet med seg? Har du noen tanker om dette? Tusen takk så lenge!

    Mvh Toril (elsker elefanter!)

  7. leselama

    Hei Toril – og hjertelig velkommen hit!

    Du verden, for en hyggelig og innholdsrik kommentar. Sånt blir man veldig glad av! 🙂

    Maneck er interessant. Jeg synes også det virker rimelig opplagt at han er utstyrt med de beste forutsetninger for å lykkes av alle bokens karakterer. I alle fall materielt sett.

    Men det er kanskje dette (blant mye annet) romanen vil til livs? Å avlive myten om en tilsynelatende automatisk sammenheng mellom materiell velstand og lykke. Uten at det dermed nødvendigvis trenger å være en naturgitt sammenheng mellom lykke og fattigdom heller. At de fattige er lykkelige er også en myte jeg føler romanen griper grundig tak i.

    Maneck gjør i det store og hele mye rart man ikke ville forventet av ham. Han er i mine øyne en karakter som skaper kontrast til de andre. Kontrast er som kjent et virkemiddel som hjelper leseren å se de ulike tingene i lys av det motsatte. Det gir perspektiv .

    Så – hvorfor tar Maneck sjakkbrettet med seg? Det lurte jeg også på, gitt. Jeg lurte dessuten på hvorfor Maneck valgte å ende sitt liv akkurat som Avinash – på skinnene. Han hadde jo større muligheter enn flere av de andre…

    Men kanskje ligger svaret i at Maneck var en kopi? Han hadde ingen indre glød? Ingen ting han virkelig trodde på, strevde med, levde for – i alle fall ikke i samme grad som f.eks. Avinash. Livet hans gikk bokstavelig talt på skinner. Og det endte der.

    Sjakkspillet var både en utfordring å lære, og en gave fra Avinash. Avinash ville at Maneck skulle passe på det. Maneck hadde fått en oppgave, slik jeg ser det. Sjakkspillet var tidligere definert som «livets spill». (s. 627)
    Maneck skulle altså passe på livets spill, en gave han skulle beholde for alltid. Slik står det. Det var vel det eneste han gjorde også. Han tok med seg spillet i døden – holdt fast ved det for alltid. Også da han ikke lenger kunne spille livets spill – fordi (slik jeg tolker det) han ikke hadde optimismen, kunnskapen og overlevelsesevnen det kreves for å leve i et samfunn som India. Spillet blir for meg et symbol på det spillet selve livet er. Maneck døde ikke for en sak, han døde fordi han ikke hadde noen sak å leve for.

    Kanskje. Det er i alle fall én mulig tolkning. Denne romanen er deilig åpen og gir rom for et utall av tolkninger. Det er helt sikkert mulig å argumentere annerledes. Men jeg velger altså denne lesningen. Tror jeg. 😉

    Litterært fungerer også møtet med Avinash sine foreldre etter at Avinash er død som et frampeik mot Manecks egen død: «Han la stein til byrden deres jo lenger han beholdt det.» (sjakkspillet altså – om man velger å se på sjakkspillet som et symbol for livet) Kan hende Maneck ikke var «liv laga» i India? Kan hende må man virkelig ville leve der – virkelig ville livet?

    Hvilke tanker gjorde du deg selv om sjakkbrettet, Toril? Er mine tanker noe du kan være enig i, eller har du andre tolkninger å foreslå som jeg ikke ser? Det hadde vært morsomt å få tilbakemeldinger både den ene og den andre veien.

    Om dyr: Elefanter er svære dyr. Jeg vet ikke hvor tøff jeg hadde vært i omgang med dem, helt ærlig. 😉 Tror jeg er en elefantpyse. Hunder, derimot, tør jeg. I alle størrelser.
    Dyr er i det hele tatt fint.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s