Gresset er grønt – for noen

Det synger i gresset

Aina har følgende kommentar til et av mine tidligere innlegg:

«Men eg ser du også har lese Det synger i gresset, som vi no les i lesesirkelen. Kva syntest du om den?»

Og jeg startet å formulere et svar, men jeg kom fort til at det like gjerne kunne bli et eget innlegg.

Det synger i gresset - Doris LessingDet synger i gresset av Doris Lessing hadde jeg hørt utelukkende positive omtaler om. Dessuten hadde jeg for ikke så lenge siden lest Det femte barnet av samme forfatter – og vikelig likt boka, så forventningene til Det synger i gresset var nok skrudd en del opp. Kanskje for høyt, tatt i betraktning av at Det synger i gresset er en debutbok, og at det faktisk er en del år siden den ble skrevet.

Jeg har en lei tendens til å synes noen bøker går litt ut på dato. Og dette var kanskje en slik bok som har eldet uten helt å henge med. Det var i alle fall den følelsen jeg satt igjen med. Jeg sier kanskje, fordi problematikk mellom mennesker av ulike hudvalører dessverre ikke har opphørt – så det er ikke det at temaet er uaktuelt. Det er snarere formen på innholdet jeg føler er litt «satt».

Vanære - J.M. CoetzeeJeg har dessuten følelsen av å ha lest dette før. Nesten i alle fall. Og etter min smak var Vanære av J.M. Coetzee – om et beslektet tema fra samme geografiske område – langt å foretrekke. Nå skal kanskje ikke Doris Lessing ha skylden for at jeg likte Vanære bedre – for hun var jo vitterlig først ute med å skrive sin bok, men jeg leste altså Coetzees først. Og dermed ble det min målestokk. Vanære føles både mer kompleks, mer oppdatert og langt vondere.

Det jeg synes Doris Lessing skildret aller best i denne boka, var kvinnens skjebne. Om hvordan et menneske kan gå i oppløsning fordi forventningene til livet ikke innfris. Kjedsommeligheten, skuffelsen, apatien, giddaløsheten og resignasjonen. Og selv om det var fint sett og sagt, så vet jeg ikke om jeg helt lot meg begeistre. Jeg kjedet meg sant å si litt. Mulig er det så godt gjort at bokens trøsteløshet smittet over på leseren, hva vet jeg, men dette er ikke en bok jeg med begeistring pusher på andre. For meg er dette en helt grei midt på treet bok. Verken mer eller mindre.

Det femte barnet, derimot, var stas.

Advertisements

2 kommentarer

Filed under Andre bloggere, Lesegodis

2 responses to “Gresset er grønt – for noen

  1. Takk for innlegg og omtale!

    Eg ser at vi – igjen – er litt ueinige om ei bok. Hehe. Eg liker The Grass is Singing utruleg godt, og noko av det eg liker er nettopp at den skildrar ei anna tid, ein spesiell epoke i afrikansk og ikkje minst europeisk historie; ein del av europeisk framgang i verda eg alltid har mislikt, nemleg den arrogante imperialismen. Eg synest også at Lessing klarer å skildre det psykologiske og menneskelege aspektet, og vise sakene og karakterane frå fleire sider. Eg liker at menneska ikkje er gode eller vonde. Eg liker at dei ber preg av si oppdraging, av sitt miljø og samfunnet dei lever i. Og eg let meg forarge og bevege og provosere.

  2. leselama

    Ja, der kan du se: uenige igjen! 😉

    Men kanskje ikke så veldig, likevel. Imperialismen – og ikke minst resultatene av den rundt om i verden – er vi i alle fall veldig enige om. Europas framgang på bekostning av andre menneskers lidelser og forsakelser rundt om i verden er en oppvisning av arroganse uten sidestykke. Doris Lessing er jeg også i utgangspunktet veldig begeistret for, så egentlig burde jeg vel likt denne boka bedre enn jeg gjorde.

    Ulikt deg, Aina, lot jeg meg ikke bevege og provosere særlig – og det er ikke, som jeg sa over også, fordi tematikken ikke engasjerer, det er snarere formen som jeg føler kjeder meg litt. For meg er «Det synger i gresset» en litt tørr og gammeldags bok. Personskildringene mener også jeg er sterke, selv om jeg altså ikke helt ble revet med av dem. Jeg sitter faktisk her og lurer litt på hvorfor jeg opplevde menneskene i denne romanen så distanserte og vanskelig å komme nær.

    Uansett, det er igjen stas at vi har ulike opplevelser av en bok. Så blir ulike perspektiver ved den belyst. 🙂 Selv blir jeg alltid nysgjerrig på bøker folk har ment både det ene og det andre om. Det gir et slags insentiv til å lese den og selv gjøre meg opp en mening.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s