En tysker sitter aldri bøyd

Oppmålingen av verden - Daniel Kehlmann«Tysk etterkrigslitteratur har inntil nylig hatt noe av det samme imageproblemet som landet Tyskland: Bøkene har vært etterrettelige, alvorlige, viktige – og, som en konsekvens, kanskje litt kjedelige. Med unge forfattere som Kehlmann i spissen er dette endelig i ferd med å snu.»

Dette skriver Gerd Elin Stava Sandve i Dagsavisen om Daniel Kehlmanns Oppmålingen av verden. Og for min egen del er det ikke vanskelig å være enig i både det ene og det andre i dette sitatet.

I min jakt på spennende, tysk samtidslitteratur har jeg i Kehlmanns roman funnet en ytterst sjarmerende representant for arten. Nesten litt motvillig, for Oppmålingen av verden tilhører ikke en sjanger jeg sånn i utgangsunktet jubler for: faksjonsromanen – om man kan kalle det det. (Kan man? Jo, jeg tror det.)

Det er ett eller annet jeg har i mot dette med å blande fakta og fiksjon på en slik måte at leseren ikke helt vet hva som er hva. Jeg liker nemlig å vite hva som er – i alle fall tilnærmet – historisk korrekt og hva som er mer av et produkt av noens fantasi. Det er noe med å ikke blande kortene for mye. Det er en greie jeg sliter med.

Men altså, på tross av mine motforestillinger, synes jeg allikevel at akkurat dette var fint gjort. Det er en avstand der – og jeg tror det er bokas lune og underfundige humor som balanserer det hele så fint. Det er ingen grøt av fakta og fiksjon – det er heller litt av både det ene og det andre. Passe løselig basert på livene til de to tyske geniene Alexander von Humbolt og Carl Friedrich Grauss, er Oppmålingen av verden et litterært overflødighetshorn av påfunn, påstander og pussigheter. Arkaisk og stivt, men samtidig løst og ledig. Jeg koste meg. Sånn er det med den saken.

Og om samtidslitteraturen i et land sier noe om innbyggerne sine, så er i så fall dette svaret på hva det er å være en tysker (angivelig gitt av faren til Carl Friedrich Grauss til sønnen):

«En tysker, sa han igjen og igjen mens han trett spiste potetsuppen om kvelden, var èn som aldri satt bøyd. En gang spurte Grauss: Bare det? Var det nok for å være tysker? Faren tenkte seg om så lenge at man knapt kunne tro det – så nikket han.»

                                         Daniel Kehlmann: Oppmålingen av verden, side 44 – 45.

Det er til å bli blid av. Det er det.

Advertisements

10 kommentarer

Filed under Lesegodis

10 responses to “En tysker sitter aldri bøyd

  1. Hei. Så fint at du er tilbake ved tastaturet!
    Denne boka har jeg også merket meg. Så bra at du gir den god omtale.
    Jeg får ikke lest så mye for tiden. Strikkepinnene derimot hviler lite. SÅ har jeg blitt påvirket av Fridaynight Knitting Club, selv om jeg ikke trodde det. 🙂

  2. leselama

    Koselig, KariE – takk for hyggelig hilsen! 🙂

    Morsomt at du skulle nevne «Fredagsstrikkeklubben». Jeg satt akkurat og skrev et innlegg om den der jeg sier at bokas styrke er akkurat det at den får mobilisert strikkelysta til folk mer enn leselysta. 😉 Strikking og lydbøker er som tidligere nevnt en knasende god kombinasjon.

  3. Jeg stemmer i med Kari: Godt å ha deg tilbake.

    Jeg er så enig med deg om Oppmålingen av verden. Jeg leste denne i fjor men på engelsk og håpet da at den snart skulle komme på norsk.

    Jeg er i utgangspunktet ingen fan av faksjon, men Kehlman balanserer det hele briljant. Om det er slik tysk litteratur skal utvikle seg, heier jeg ivrig fra sidelinja.

  4. Jeg har ventet og ventet på at du skulle komme tilbake, så nå ble jeg veldig glad 🙂
    Syns også denne romanen var veldig sjarmerende, en fin kontrast til alle de triste tyske skildringene fra krigen…

  5. leselama

    Åh, dere er så snille altså! 🙂

    Ja, Siri, for oss som ikke er så glad i faksjon, så er dette et vellykket og velbalansert unntak. Absolutt! Jeg håper også at tysk litteratur vrir seg litt unna den evinnelige kretsingen rundt krigen og kommer seg inn på nye spor – slik som f.eks. dette. Å la krigen nå få hvile, tror jeg både Tyskland og tysk litteratur har godt av.

  6. Heia Leselama!
    Har nylig lest denne på engelsk. Enig med deg i at positiv omtale er fullt ut fortjent. Leste den på flyet fra Madrid til Havanna, og satt og humra over Atlanteren over innfallene til Kehlmann. Men om jeg klarer å skille fakta fra fiksjon, se det er et annet spørsmål. Jeg endte opp med å se på det hele som fiksjon med en liten dose fakta som utgangspunkt.

  7. Se min kommentar til boken hos Ståle, men jeg sitter igjen med et lite spørsmål: Er ikke Kehlmann original for å være original? Jeg forsvant et sted i Sør-Amerikas jungler, og kom ikke fram igjen før jeg fant ut hvem som var bokens virkelige hovedperson.

  8. leselama

    Ståle: Givende og utfyllende omtale du har om denne boka på bloggen din. 🙂 Det er veldig interessant å lese om andres opplevelse av en bok man akkurat har lest. Det virker som om vi i bunn og grunn er ganske samstemte i hva vi synes om denne boka.
    Mht fakta og fiksjon i denne, er jeg enig med deg at det nok er mest fiksjon – historien er jo også utgitt som roman, så det sier vel litt om at det er fiksjon vi i første rekke forholder oss til her. Men siden den så tydelig baserer seg på fakta – man kan jo feks ved et søk på nettet slå fast at ballongflyveren Pilâtre de Rozier faktisk har levd – så synes jeg det er ok at fakta i alle fall sånn i utgangspunktet stemmer. I alle fall når forbindelsen mellom virkelighet og fiksjon er så nær forbundet. At fakta sakte slipper og den fiktive historien overtar, har jeg i denne romanen altså ingen problemer med. Jeg tror det er måten det er gjort på som «berger» blandingen for meg.
    Din oppsummering:»fiksjon med en liten dose fakta som utgangspunkt» var for øvrig veldig godt formulert.

    Geir: Jeg skal ikke begi meg ut i spekulasjoner om hvorvidt Kehlmann etterstreber originalitet for originalitetens egen del. Det vet jeg lite om. Selv tenkte jeg faktisk ikke i de baner da jeg leste boka. Jeg synes bokprosjektet som helhet fungerte som hyggelig og ja – original underholdning, og ble positivt overrasket over dette bidraget til tysk samtidslitteratur. Dette var annerledes på en fin måte. Men om originalitet var Kehlmanns prosjekt, ja, så har han kanskje lykkes da? 😉

  9. Det er vel kanskje jeg som syns det ble litt mye av det gode i beskrivelsen av von Humboldt og Gauss, noe som gjorde at det tippet over fra å være troverdig til å bli «tøys og fanteri». Nøkkelen til å lykkes med en bok, eller en film forsåvidt, er at det er troverdig uansett hvor usannsynlig historien er. Som eksempel Ringenes Herre, som jeg tror på hele veien selv om historien ikke står til troende.
    For min del virket Measuring the world motsatt, og det var jo synd for meg 😉

  10. leselama

    He, he. Ja, synd for deg. 😉

    Men jeg skjønner hva du mener. Noen bøker «tar» en liksom mer enn andre – og heldigvis for det.
    Jeg må innrømme at «Ringenes Herre» ikke helt er min greie, men jeg fascineres av at det er så mange som er hekta på den. Den må jo ha noe ved seg jeg har gått glipp av. Det er til å bli dårlig av. 😉

    Spøk til side, nettopp ved å diskutere hva man liker/ikke liker ved bøker, opplever jeg å få utvidet opplevelsen av litteraturen enten man er enige eller uenige. Det tilfører en dimensjon. Og det er fint.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s