Folk har flaks og uflaks

Sonnenallee i Berlin var opprinnelig over fire kilometer lang. Kun seksti meter av disse ble ifølge Thomas Brussig tildelt øst – resten av gata med det vakre solfylte navnet ble vestlig. Folk har flaks og uflaks. Tilfeldighetene råder, og statsmenn styrer. Spesielt skjer dette i kjølvannet av kriger, og får følger for uskyldige mennesker i lang tid etter. Så også i Sonnenallee.

Den berømte Berlinmuren vokste tilfeldigvis kjempehøy akkurat her, og splittet Sonnenallee i to. Vår helt Micha Kuppisch forklarer hvorfor han som konsekvens av disse tilfeldighetene ble født på feil side av muren – en humoristisk og fantasifull utlegning, samt hvordan livet på den gale siden av Muren fortonte seg i Øst-Berlin i 1980-årene.

Muren er viktig i denne romanen, men den styrer allikevel ikke dagliglivet i så stor grad som man skulle tro:

«Det merkelige med Muren var at de som bodde like ved, ikke oppfattet den som noe usedvanlig i det hele tatt. Den var så mye en del av hverdagen deres at de knapt la merke til at den var der, og hvis Muren i all hemmelighet var blitt åpnet, ville de som bodde like ved, ha vært de siste til å merke det.»

Thomas Brussig – I den korte enden av Sonnenallee, Tiden, 2002 – s. 113.

Mur eller ikke mur, dette er en bok om oppvekst, om kjærlighet, om dagliglivets prøvelser, om venner og familie. Om hvordan det uvanlige kanskje ikke er så uvanlig allikevel. For man venner seg til ting, og menneskets evne til å tilpasse seg livets betingelser er usedvanlig god. Og så lenge man beholder humor og livsgnist, er det utrolig hva man kan leve med og ikke minst: le av.

Det er i alle fall det jeg sitter igjen med etter å ha lest denne varme og levende oppvekstskildringen fra «den andre siden av jernteppet» som slutter slik:

«Lykkelige mennesker har dårlig hukommelse og rike minner.»

Sol ute, sol inne, sol i hjertet og sol i sinnet her altså. Men ikke helt uten ironisk snert. Og godt er det.