Tro, håp og evig kjærlighet

Tro, håp og evig kjærlighetGullsmedens hemmelighet er skrevet som en retrospeksjon. Rammefortellingen er en gammel mann som – fra sin New York leilighet – via tilbakeblikk på eget liv, nedtegner sin historie. Han tar oss med tilbake til sin fødeby i Spania og sitt livs store, store kjærlighet: Celia.

Problemet er bare at han og Celia aldri er like gamle, og derfor blir kjærligheten dem imellom – den store, altoppslukende kjærligheten – i stor grad gjort umulig. Forklaringen på den stadige aldersforskjellen er selvsagt (i en tidsreiseroman i alle fall) at vår forteller reiser i tid. Tidsreisingen skaper naturlig nok også andre komplikasjoner, men det skal jeg sannelig vokte meg for å røpe – i tilfelle det er noen der ute som er hekta på nettopp slike romaner. Disse tidsreisene utgjør nemlig hoveddelen av handlingen.

Når det er sagt, bare for å gjøre det helt klart: når det gjelder romaner om fenomenet tidsreiser, så er nok Elia Barcelòs Gullsmedens hemmelighet min soleklare favoritt. Den har noe mykt, magisk over seg som tiltrekker meg, og som gjør det godt å lese. Den er ikke anmasende eller for lang. Den er ikke for teknisk eller for kompleks. Den er egentlig en lettlest, liten, romantisk sak. Punktum.

Men heller ikke i denne tidsreiseromanen synes jeg det tar helt av. Det er en temmelig ordinær kjærlighetsroman når alt kommer til alt – tidsreisingen til side, selvsagt. Jeg har ærlig talt litt problemer med å leve meg helt inn i den, og det tror jeg nettopp er på grunn av fortellergrepet, som nødvendigvis skaper en avstand til stoffet.

Insisteringen på at kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt ligger som et lunt bakteppe i denne boka – og det er jo i og for seg godt både å tro og tenke på. Og jeg kan like godt fortsette «slik det står skrevet» med at kjærligheten tar aldri slutt. For i tidsreiseromaner er alt mulig – og hovedpersonen lever så absolutt i håpet.

Advertisements

4 kommentarer

Filed under Lesegodis

4 responses to “Tro, håp og evig kjærlighet

  1. Oda

    Åååhh.. jeg hadde kjærlighetssorg da jeg leste den og gråt og gråt og gråt… Moralen er jo timing, da. Og det kan jo ta knekken på mange magiske muligheter.

  2. Her er vi nok ganske uenige. Det er riktignok veldig lenge siden jeg leste denne, men den gangen fenget den meg ikke på langt nær i samme grad som Niffeneggers Timetravellers Wife.

  3. Nå er jeg litt overrasket. Det er ikke uvant for meg å la tårene flomme. Muligens er jeg en av de «verste i klassen» 🙂 Men denne boka klarte ikke å få fram tårene hos meg, selvom jeg synes det er trist bok.

  4. leselama

    Oda: Ja, dette er nettopp en slik bok der jeg tror timingen mellom leser og bok er helt avgjørende for opplevelsen av den. Dessuten er timing et nøkkelord også i andre av livets sysler – ikke bare lesing, det har du helt rett i. 😉

    Siri: Interessant at vi har så motsatt syn på disse to tidsreisebøkene. De er jo både like i tematikk, og samtidig ulike i form – så det er kanskje der vi glir hver vår vei. Ellers er jo Oda også inne på noe vesentlig mht lesing: timingen.
    (Jeg har selv «hjertebøker» som jeg ikke våger lese igjen av frykt for at jeg ikke skal gjenfinne fortryllelsen fra den gangen jeg tapte mitt hjerte til dem. Kanskje er det en liten indikasjon på at de ikke er riktig så flotte som jeg husker dem som, men snarere at timingen dengang var perfekt? 😉 )
    Uansett, det er alltid interessant å høre om andres leseopplevelser, kanskje spesielt når den fraviker fra ens egen – det får en til å tenke – , så takk for kommentaren. 🙂

    KariE: Timing! 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s