Monthly Archives: mai 2008

Jeg har fått et schlager-slag

Jenter, jenter, jenter!I de siste dager har jeg ustanselig, og meget ufrivillig må jeg si, nynnet på To all the girls I’ve loved before.

Jepp! Den der med smørsangeren Julio Inglesias og cowboyrustikken Willie Nelson, dere vet. Den meget underlige kombinasjonen av latino-villmark.

Det er som om hodet mitt er tvangsfóret med girls, girls, girls.

To all the girls I’ve loved before
Who travelled in and out my door
I’m glad they came along
I dedicate this song
To all the girls I’ve loved before

Eller som på norsk er mer spiselig i Di Derres forpakning:

Jenter som kommer og jenter som går
Jenter som glipper, jenter du aldri får
Jenter som smiler en tidlig vår
Jenter og en litt sliten matador

Men det er altså dessverre ikke den søte, lille sangen som har tatt over hjernen min. Det er den marerittlignende hyllingssangen til Julio og Willie.

To all the girls who shared my life
Who now are someone else’s wives
I’m glad they came along
I dedicate this song
To all the girls I’ve loved before

Urgh!

Men altså: sangen er veldig lik noe av det André Brink bedriver i boka Før jeg glemmer. Denne hyllesten til alle damene hovedpersonen har hatt seg med gjennom livet. En uendelig rekke, når jeg tenker etter. Til og med Casanova ville nikket bifallende til antallet og iveren.

To all the girls who cared for me
Who filled my nights with ecstasy
They live within my heart
I’ll always be a part
Of all the girls I’ve loved before

For det er – om man leser boka slik – utelukkende det det handler om. Å legge ned damer i en endeløs rekke. Og så i etterkant kontemplere over hvordan disse romansene har påvirket livet. Og ikke minst hvordan det «bare har blitt sånn».

The winds of change are always blowing
And every time I try to stay
The winds of change continue blowing
And they just carry me away

For det er en mulig lesning – blant mange – av denne romanen. Jeg kjenner at det ikke er uten grunn jeg har nynnet på denne sangen de siste dagene. Det er en link her.

Men fordi det også finnes utsagn som blant annet dette:

Vendepunkter er noe vi ofte bare får øye på i tilbakeblikk.

                        André Brink: Før jeg glemmer, Aschehoug 2005, side 319.

Så blir ikke denne boka like banal som teksten til denne utrolig, irriterende sangen. Heldigvis.

Jeg håper sangen forsvinner fra hodet nå når boka snart er slutt, for det er beint fram ubehagelig å være angrepet av en ufrivillig «schlager».

2 kommentarer

Filed under Intertekstualitet, Lesegodis, Snasne sitater

Om å sirkle seg inn

Vi er alle sirkler som overlapper andre sirklerFor én gang skyld har jeg parallellest to bøker. Det er ikke ofte jeg sjonglerer mellom to bøker, men unntaksvis skjer det jo. Vanligvis oppstår slik veksellesing fordi den ene boka ikke helt griper meg, og jeg tyr til andre muligheter mens jeg venter på at den første boka forhåpningsvis skal ta seg opp litt. Ofte gjør den jo ærlig talt ikke det – heller ikke i fortsettelsen, men i dette tilfellet var jeg faktisk så heldig å bli «rent i senk» av to veldig gode bøker samtidig:

André Binks Før jeg glemmer og Carl Frode Tillers Innsirkling.

Og det slår meg igjen at det finnes forbindelser mellom bøker på underlig vis. Som dette med innsirkling. Ikke bare er det selve tittelen på Tillers roman, men hele boka tar jo nettopp for seg dette med å sirkle seg inn på et liv. Andres liv og samtidig sitt eget.

Det samme kan sies å være tematikken i Brinks roman også. Hvordan den eldre mannen i stadige tilbakeblikk sirkler rundt minnene av sine kvinner, sitt liv og sin familie. Og at det er nettopp kretsingen rundt minnene som fører fram til en erkjennelse. En erkjennelsen av hvordan man er den man er på betingelse av at det finnes andre mennesker rundt en. Man er ikke alene i verden, men samtidig er man akkurat det. Alene.

Ingen kan gi et annet menneske alt det trenger her i verden. Vi er som sirkler som griper inn i hverandre. Det finnes simpelthen ikke to sirkler som dekker hverandre helt. Et lite område blir alltid liggende utenfor. Og derfor leter man fortvilet videre etter den delen som ikke er dekket. […] Tenk hvor kjedelig det ville være å finne noen som passet perfekt: ingenting igjen å lete etter, eller lengte og vansmekte etter, ingen kunst, ingen musikk, ingen litteratur, ingenting.

                                 André Brink: Før jeg glemmer, Aschehoug, 2005 – s. 285

 En tanke verdt!

3 kommentarer

Filed under Midt i boka, Snasne sitater

Morsom lek

– eller er det kanskje heller en gyllen mulighet til å dele litt av innsiden av en god bok med andre?

Jeg har i alle fall blitt tagget av Elin til å slå opp på side 123 i boka nærmest meg, finne fram til femte setning og sitere fortløpende tre setninger derfra. De går som følger:

Første gang jeg dro til det tomme huset i Camps Bay, bare noen dager etter «ulykken», som alle av en eller annen grunn fortsatte å kalle det, for å gå gjennom sakene dine på jakt etter papirene sykehuset hadde bedt om, hadde jeg en følelse av helligbrøde. Ditt fravær lå blytungt over huset, over atelieret. Det var en invasjon av det mest private slag, en slags voldtekt.

                                        André Brink: Før jeg glemmer, Aschehoug 2005 – s.123

Selv har jeg ikke kommet lenger enn til side 88 i lesingen, og lurer nå skrekkelig på hva denne «ulykken» er. At damen er død, er ingen overraskelse – det fikk jeg vite i første setning av boka. Den startet nemlig slik:

Du døde sytten minutter på ti i morges.

En mer fengslende åpning skal man lete lenge etter. Leseren blir umiddelbart stinn av spørsmål: Hvem er «du»? Hvorfor døde du? Hva har skjedd? Hvem er betrakteren? Er tidspunktet, siden det er så detaljert, viktig? 

Kjærlighetens lysDet klør i lesenerven, og jeg kjenner jeg er solgt til boka allerede der.

På det lille stykket jeg har beveget meg inn i boka, har jeg blitt stadig mer kjent med en 78 år gammel mann som ser tilbake på sitt liv og sine mange kjærlighetsforhold. Samtidig belyses også i stadig større grad denne kvinnen som altså allerede er død.

Det er noe meget spesielt med bøkene til André Brink. En sammensmelting av lavmælt spenning og et poetisk språk som sammen danner et magisk og undrende univers. Leseren dras umerkelig mot historiene hans, som mot lyset. Det er til å bli salig fornøyd av å befinne seg i begynnelsen av en slik bok.

13 kommentarer

Filed under Andre bloggere, Diverse, Lesegodis

Venstre hånd over høyre skulder

Selma Lønning Aarø - Venstre hånd over høyre skulderJeg har akkurat hørt Boktilsynets omtale av Selma Lønning Aarøs nye roman Venstre hånd over høyre skulder. En fiffig tittel som jeg kjenner jeg blir dratt mot.

Boka fikk da også hederlig omtale av kritikerene: medrivende, lettlest og elegant gjennomført.

Perfekt sommerlektyre kanskje, tenkte jeg – selv om jeg sånn i utgangspunktet synes de tidligere bøkene jeg har lest av Selma Lønning Aarø har vært litt vel lette.

André Brink - Før jeg glemmerI det jeg griper til min egen lektyre for tida – André Brinks roman Før jeg glemmer – kan jeg ikke hjelpe for å bli slått av den vakre omslagsillustrasjonen igjen. Damen med nettopp venstre hånd over høyre skulder…

Det er av og til underlig hvordan bøker henger sammen.

 

4 kommentarer

Filed under Intertekstualitet, Lesegodis

Knutemor

Menneskeknute

På søttitallet, da jeg gikk på barneskolen, var vi velsignet med – i tillegg til den harde kjerne av disiplinerte, godt voksne oppdragere som sverget til pugging som metode – unge, alternative lærere som gikk motsatt vei. Faktisk gikk det så langt i motsatt pedagogisk vei, at absolutt alt skulle lekes inn, og bøker var, for enkelte ekstra ivrige tilhengere av den frie opplæring, bannlyst. 

Det var i disse orange og brune søttitallsdagene at jeg fikk min overdose av leken knutemor. Vi løste opp både den ene og den andre knuten ved hjelp av denne beint fram magisk, forløsende leken. Menneskeknuten kunne brukes til å finne fram til kjernen i tilsynelatende alle problemer. Sjenert-knuten, skravle-i-timen-knuten, kjede-seg-knuten, ha-for-mye-spring-i-beina-knuten… Kort sagt: var det et problem, så dukket knutemor opp. I de dager virket den på absolutt alt. «Knutemor!», ropte vi – og hjelpen kom.

Jeg fikk litt av den samme følelsen av å være ønsket av fellesskapet som lekens utvalgte knutemor da jeg leste Gunnhild Øyehaugs novellesamling Knutar nå akkurat. En slags følelse av å være tilkalt av novellene -for å hjelpe dem til å realisere seg. Følelsen av å tilnærme seg noe innviklet, prøve å se hva som skjuler seg inne i kaoset – og så sakte dra og dytte for å få knuten til å løse seg opp. Lesermedvirkning i sterkere grad enn på lenge var påkrevd.

Novellesamlinga er nemlig en herlig, liten overdose problemer som er der for å løses opp, forskes i og kjennes på av leseren. Her finner man de underligste hemninger og sinnstemninger, snodige lidelser og rare dyr. Bokstavelig talt. Den ulykkelige og misfornøyde hjorten i skogsbrynet, for eksempel, den som… nei, man kan jo ikke si stort om den for ikke å røpe noe.

Knutar - Gunnhild ØyehaugDet er jo problemet med «noveller» som er så korte at enkelte av dem ikke en gang dekker en enkelt bokside. Kan hende er betegnelsen novellesamling en smule misvisende, for dette er egentlig en tekstsamling – strengt tatt. En av tekstene er såpass eksperimentell at selv om den går over flere sider, knapt kan kalles novelle.

Men skitt au, akkurat som på søttitallet skal man ikke være så nøye på å sette ting i bås – det hele er fint, fornøyelig og forunderlig. Og det er en meget hyggelig stund leseren har mens hun vikler opp disse litterære knutene. Det kan absolutt anbefales å bli bokas neste knutemor.

5 kommentarer

Filed under Lesegodis, Selvopplevd

Tyskland utenfra og inn

Titte på TysklandWladimir Kaminer hevder selv at han er en tysk forfatter fordi han skriver på tysk i Tyskland. Men han er også russer, født i Moskva og innvandret til Tyskland rundt 1990 – og kan derfor betrakte det tyske samfunnet med andre øyne enn de tyske. Det er rimelig forfriskende når nye øyne tar en titt på det bestående.

I et intervju med Vinduet  (Russisk Baloo løs i Berlin av Knut Ameln Hoem) sier han bl.a.:

«I Tyskland blir den litterære dagsorden fortsatt styrt av gamle menn. Martin Walser, Marcel Reich-Ranicki, Günter Grass. Denne gjengen skriver jo selvsagt om tema som interesserer folk på deres egen alder, og stadig mer om barndom. Barndom er som en slags alzheimer i litteraturen. Jo eldre man blir, jo mer skriver man om barndommen.»

Og legger til, litt lengre ned i samme intervju:

«Vi som skriver om samtida spiller ennå, slik jeg ser det, en beskjeden rolle. Men vi er nå her.»

Og det er vel akkurat den samtidslitteraturen vi som ser på Tyskland med utenforblikk, gjerne vil ha mer av.

3 kommentarer

Filed under Snasne sitater

En bok som sørgelig nok gikk meg hus forbi

Om å danse med russereEtter nok en smaksprøve av tysk litteratur – denne gangen Russerdisko av Wladimir Kaminer – er jeg bare sånn passelig fornøyd. Og jeg mistenker at jeg selv i stor grad er skyld i at det ikke gikk helt hjem denne gangen.

Ja, ikke fordi jeg ikke var en velvillig og positivt innstilt leser, for det mener jeg virkelig at jeg prøvde å være – men snarere på grunn av det faktum at jeg kan for lite om Tyskland til å få fullt utbytte av disse småhistoriene. Jeg tror nemlig det hjelper veldig å være tysk, eller i det minste ha solid kunnskap om Tyskland for å helt komme på innsiden av disse småstubbene.

Boka er nemlig en samling av snodige historier fra Berlin der det for denne leseren bare av og til glimter til med glimrende humor og burlesk vittighet. Sånn i mellomrommene mellom de lysende historiene, er det rimelig trått og grått for meg. For meg altså – for egentlig tror jeg hele boka er spekket av en særegen form for humor, men at jeg som norsk leser nok ikke får tak i alt sammen. Det føles i alle fall sånn.

Dermed framstår mange av småsnuttene og historiene i denne samlinga som direkte poengløse. Og jeg fikk assosiasjoner til vår egen Erlend Loe. For jeg har følelsen av at Erlend Loes Doppler kanskje hadde lidd samme skjebne i oversatt utgave. Den synes jeg hadde så mange lag og interne poeng at det nok hadde vært vanskelig å overbevise utenlandske lesere om at den virkelig er hylende morsom. Det blir for internt.Russerdisko - Wladimir Kaminer

Og det er nettopp det jeg har følelsen av at Russerdisko også er. Det er for mange referanser der jeg som norsk leser ikke klarer å gripe, som går meg hus forbi. Og det føles litt synd, for når dette funker for meg, så funker det som bare f. Og de få, lystige gangene er det godt å være Kaminer-leser.

Innholdemessig kretser historiene stort sett om temaet: hvordan mestre hverdagen. Eller hvordan man ikke mestrer den. Akkurat slik som i Doppler. Og for å kunne forstå hva som da er «feil» og «rett» må man jo nødvendigvis kjenne kodene. Og der er altså der jeg kjenner jeg ofte kommer til kort i Russerdisko. Dermed sitter jeg igjen med en underlig følelse av at dette var en god bok som sørgelig nok gikk meg hus forbi.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Lesegodis