Monthly Archives: juli 2008

En bok å småhumre eller gapskratte av

For en stund siden leste jeg Den elskelige giftblandersken av Arto Paasilinna og mer eller mindre visste at dette var en bok min bror nok ville visst å sette pris på. Om han hadde hatt den.

Det hadde han ikke, men nå har han det.

Å fylle år kan nemlig være det samme som å fylle bokhylla si. I alle fall om man sørger for et årlig tilsig. Man passer på å ønske seg bøker, og man passer på å holde seg i live.

Det kan selvsagt virke opplagt, men hovedpersonen i Den elskelige giftblandersken, oberstinne Linnea Ravaska, strever med nettopp det – å holde seg i live. Hun har nemlig sin avdøde manns kriminelle nevø Kauko på nakken. Kauko og hans suspekte venner har funnet ut at Linnea ikke trenger pengene sine noe videre selv, men at hun er mer eller mindre forpliktet til å gi dem videre til mer trengende «familiemedlemmer». De er unge, arbeidsledige og har et høyt pengeforbruk. Hun derimot er gammel, sparsom og har fast pensjon. Hvem har mest behov for pengene, hæh? Kan det hele bli mer opplagt, liksom?!

I lang tid finner utrolig nok oberstinnen seg i den regelmessige plyndringen, men så en dag, etter et spesielt voldelig besøk, har hun fått nok. Og godt er det – for da skjer det ene mer utrolige og lattervekkende enn det andre. Volden eskalerer og den lille damen ender med å ta livet av… ja, nå er jo akkurat det dumt å røpe her da, men det går med noen romanpersoner. Det gjør det.

Persongalleriet er som alltid hos Paasilinna deilig broket, fargerikt og fantasifullt. Og den svarte humoren han er så god med – og som jeg er så glad i, svikter heller ikke å gjøre seg gjeldende i denne boka. Det var dessuten befriende deilig at det var en oppegående og dannet eldre dame som var hovedperson for en gangs skyld. Man kan jo saktens bli litt lei den stereotype finske, saunabadende sisuen som drikker og banner seg gjennom tett, finsk furuskog sånn i lengden.

Riktig en forfriskende, tragisk, morsom, overraskende og ikke minst en smule samfunnskritisk roman av Paasilinna dette. Jeg småsmilte meg gjennom sidene og jeg har mistanke om at min bror vil gjøre det samme. Om han ikke gapskratter da. Han har nemlig for vane av å gapskratte av Paasilinna, og jeg tror ikke denne romanen vil være noe unntak i så måte.

7 kommentarer

Filed under Lesegodis

Fra en forfatters etterord

De gjestende, de sovende og en som våker av Simeon Solomon

Kaori Ekuni skriver i sitt etterord i Stjerne Stjerne at et par av kapitteloverskriftene i romanen er titler på malerier.

Ett av dem er dette maleriet av Simeon Solomon og heter De gjestende, de sovende og en som våker. Det er et vakkert bilde som i og for seg sammenfatter romanen Stjerne Stjerne visuelt.

Simeon Solomon, som levde på siste del av 1800-tallet, ble vissnok frosset ut av kunstverdenen fordi han ble mistenkt for å være homofil. Det er til å få frysninger av, bokstavelig talt.

Uansett er dette med å elske ikke ukomplisert, uavhengig av hvem man foretrekker. Kaori Ekuni sier selv:

Jeg prøver å passe meg, men av og til blir jeg forelsket. Denne boken er ment som en enkel kjærlighetshistorie. Om å bli forelsket, om å forstå den andre. Jeg tror alle mennesker er alene og ensomme. […] Skal jeg være helt ærlig, tror jeg det er lettsindig å elske og ha tillit til et annet menneske. Det er åpenbart dumdristig. Det ville være meg en sann glede hvis de mange våghalsene som allikevel kaster seg uti det, likte denne boken.

                           Kaori Ekuni – Stjerne Stjerne, Bazar forlag AS, 2006, side 176

2 kommentarer

Filed under Intertekstualitet, Lesegodis, Snasne sitater

Mer japansk!

Ikke så mye fordi jeg har falt for det spesifikt japanske, men snarere fordi det er en slags annerledeshet i litteraturen der som forundrer meg. Jeg vet ikke helt hva det er, men det er en slags distanse jeg fascineres av. Som om litteraturen holder leseren på en armlengdes avstand.

I alle fall føler jeg det slik, her jeg sitter i vesten og leser om et samfunn jeg ikke helt forstår. Dermed er det også mange koder og mange poenger jeg ikke får med meg. Det har jeg forstått – og det føles som om noe blir borte for meg. Kan hende er det derfor denne følelsen av avstand og fremmedgjorthet oppstår?

Uansett, Kaori Ekuni er en av Japans mest populære forfattere. Debutromanen hennes, Stjerne Stjerne vant den prestisjetunge Murashaki Shikubu-prisen og ble en stor bestselger i hjemlandet.

Egentlig lurer jeg litt på hvorfor.

Ikke fordi romanen ikke var godt skrevet eller hadde en god idé – snarere tenker jeg på denne boka som ganske ordinær. Jeg finner ikke så mye enestående med den, når sant skal sies. Det er en rimelig vanlig-uvanlig hverdagshistorie om umulig kjærlighet mellom unge mennesker.

Originaliteten ligger i den lille vrien med at det nygifte paret – Mutsuki og Shoko  – ennå ikke har hatt sex og overhodet ikke har planer om det heller. Ekteskapet er utelukkende et forsøk på å unnslippe foreldrenes mas om normalitet og tilpasning til samfunnets forventning om lykkelig og ukomplisert familieliv. Det har seg nemlig slik at Mutsuki er homofil med mannlig kjæreste, og Shoko har diagnosen emosjonelt utsabil og alkoholiker. Selv synes de at ordningen med bekvemmelighetsekteskap virker genial – i alle fall i begynnelsen.

Komplikasjoner oppstår.

Selvsagt gjør de det. Shoko forelsker seg av alle ting i sin homofile ektemann og begges familiers krav om å skaffe barn tærer på den tilsynelatende perfekte tilværelsen. Ting går opp i limingen og kulminerer i en rimelig humoristisk krangel i et familieråd der foreldreparene seg imellom krangler om hva som er mest arvelig – homoseksualitet eller sinnslidelse. Pest eller kolera, altså.

Og det er vel denne vekslingen mellom to onder som skaper spenning og driv i boka også. Tross alt. For det er en rimelig lavmælt og stillestående historie enkelt og rett fram fortalt. Litt vanskelig å gripe til tider. Det hele er, som det står i boka, en følelse av: «Å omfavne vann.»

Vekslingen understrekes ved at fortellerperspektivet stadig skifter mellom Mutsuki og Shoko. Mellom ham og henne. Riktig vellykket utført er det også. Romanen vokser på dette perspektivskiftet og historien utvider seg og inviterer til meddiktning for leseren.

Vekslingen er nok også et bilde på det som skjer i Japan for tiden, vekslingen mellom det tradisjonelle samfunnet og det moderne samfunnet. Kan hende er det også derfor denne romanen treffer bedre i sitt eget land enn her hos meg. Gjenkjennelse er ofte en årsak til at lesere liker visse bøker og andre ikke tror jeg.

6 kommentarer

Filed under Lesegodis

Snipp, snapp, snute…

…så er Señor Peregrino slutt og jeg i gang med Ute.

Natsuo Kirino - UteNatsuo Kirino har jeg forstått er «big in Japan», der hun blant annet har vunnet en av Japans fremste litterære priser, Naoki-prisen, i 1999. For Ute fikk hun den mest prestisjetunge japanske krimprisen, der juryen omtalte boken som «et mesterverk».

Gyldendal skriver at Boken er ikke en tradisjonell kriminalroman, men snarere en samtidsroman fra Japan med thrillergrep i sin omtale av den.

Jeg er ikke helt sikker selv heller ennå på hva dette riktig er, men at det definitivt er annerledes er nå i alle fall helt sikkert. Der det duftet krydder og varme i Señor Peregrino, iser det av industriell kulde og menneskelig beregning her. Kontrasten er stor. Denne Ute kjennes kald å lese.  

Fire kvinner jobber nattskift sammen på en fabrikk og livene deres er preget av å være både fastlåste og til dels håpløse. Like rutinemessige og fantasiløse som lunsjpakkene de lager natt etter natt under det kunstige fabrikklyset. Nesten som ved et uhell – eller av nødvendighet, hva vet jeg –  kveler en av dem mannen sin. Det ene fører til det andre før vi ender opp med et dampende blodbad, bokstavelig talt, i det damene parterer liket i badekaret til den mest foretaksomme av venninnene. Boka er i gang.

Jeg har følelsen av at dette bare er den enkle og relativt ukompliserte begynnelsen på noe enda rarere. Det er i alle fall hva bokomtalen lover. I mellomtiden får jeg konsentrere meg litt ekstra med hensyn til alle de fremmedartede japanske navnene, og prøve holde tunga rett i munnen slik at jeg for eksempel ikke fortsetter å blande Yoshie og Yayoi hele tiden. Eller tror at Masako er et mannsnavn og Kenji er et kvinnenavn, for den del. Det er nemlig omvendt.

Japan er relativ ukjent litterær grunn for meg, men jeg kjenner at jeg er nysgjerrig på hva som finnes der. I all sin annerledeshet.

Natsuo Kirino har valgt å innlede Ute med et sitat av en av mine absolutt favoritter når det kommer til  novelleforfattere – Flannery O’Connor:

         Veien til motløshet består i å vegre seg for all opplevelse.

Jeg håper og tror dermed at opplevelsene vil stå i kø i denne boka, slik at jeg ikke blir motløs av å lese den. Det ville jo vært for ille.

6 kommentarer

Filed under Intertekstualitet, Lesegodis, Midt i boka, Snasne sitater

Krass kaffekommentar

 

Folk som ikke drikker kaffe, er svake og dumme i hodet. De har ingen meninger om noen ting, og hvis de har det, er de redd for å formulere dem i ord og si dem høyt.
                               Cecilia Samartin: Señor Peregrino – juritzen forlag, 2008.

Sånne bastante påstander som ikke har rot i virkeligheten overhodet, får meg til å grøsse langt ut i de sommerlakkerte tærne mine, altså. Vel elsker jeg også kaffe, men det får da sannelig være måte på.

Cecilia Samartin - Señor PeregrinoEgentlig er det litt synd at slike passasjer finnes i denne boka, for det trekker sånn ned en ellers ganske sjarmerende bok. Señor Peregrino er sommerlektyre som glir lett og uanstrengt unna, samtidig som spenningskurven akkurat holdes nok ved like til at man ikke legger den vekk av kjedsomhet. Den er litt svulstig til tider, men samtidig holder den seg akkurat innenfor grensene til at det bare blir dumt.

Jeg er nok langtfra så begeistret som bokinspirator Liv Gade er, der hun på forsiden av boka jubler:

«Den nye Isabel Allende ispedd en dose Paulo Coelho. Jeg bare elsker boken!»

Men jeg får kanskje lese den ut først, før jeg gir min endelige dom. Jeg bare håper at den lar noe være igjen til fantasien også, at ikke alt løser seg opp – «magisk og vidunderlig» – til nok en eventyrslutt jeg ikke kan tro på. For slike bøker er noe herk, og gir ikke tanken rom for å dvele ved boka og historien i etterkant.

Og om man nå endelig vil ha folk til å drikke kaffe, så finnes det langt morsommere måter å gjøre det på!

Kaffe til side – det finnes en god del informasjon om boka og tilblivelsen av den på hjemmesiden til juritzen forlag. Blant annet er det en ganske fyldig bakgrunnshistorie, skrevet av forfatteren selv. Slikt er jeg ualminnelig begeistret for, så det er nok ikke siste gang jeg klikker meg inn til juritzen og gjengen.

19 kommentarer

Filed under Lesegodis, Midt i boka, Snasne sitater