Mer japansk!

Ikke så mye fordi jeg har falt for det spesifikt japanske, men snarere fordi det er en slags annerledeshet i litteraturen der som forundrer meg. Jeg vet ikke helt hva det er, men det er en slags distanse jeg fascineres av. Som om litteraturen holder leseren på en armlengdes avstand.

I alle fall føler jeg det slik, her jeg sitter i vesten og leser om et samfunn jeg ikke helt forstår. Dermed er det også mange koder og mange poenger jeg ikke får med meg. Det har jeg forstått – og det føles som om noe blir borte for meg. Kan hende er det derfor denne følelsen av avstand og fremmedgjorthet oppstår?

Uansett, Kaori Ekuni er en av Japans mest populære forfattere. Debutromanen hennes, Stjerne Stjerne vant den prestisjetunge Murashaki Shikubu-prisen og ble en stor bestselger i hjemlandet.

Egentlig lurer jeg litt på hvorfor.

Ikke fordi romanen ikke var godt skrevet eller hadde en god idé – snarere tenker jeg på denne boka som ganske ordinær. Jeg finner ikke så mye enestående med den, når sant skal sies. Det er en rimelig vanlig-uvanlig hverdagshistorie om umulig kjærlighet mellom unge mennesker.

Originaliteten ligger i den lille vrien med at det nygifte paret – Mutsuki og Shoko  – ennå ikke har hatt sex og overhodet ikke har planer om det heller. Ekteskapet er utelukkende et forsøk på å unnslippe foreldrenes mas om normalitet og tilpasning til samfunnets forventning om lykkelig og ukomplisert familieliv. Det har seg nemlig slik at Mutsuki er homofil med mannlig kjæreste, og Shoko har diagnosen emosjonelt utsabil og alkoholiker. Selv synes de at ordningen med bekvemmelighetsekteskap virker genial – i alle fall i begynnelsen.

Komplikasjoner oppstår.

Selvsagt gjør de det. Shoko forelsker seg av alle ting i sin homofile ektemann og begges familiers krav om å skaffe barn tærer på den tilsynelatende perfekte tilværelsen. Ting går opp i limingen og kulminerer i en rimelig humoristisk krangel i et familieråd der foreldreparene seg imellom krangler om hva som er mest arvelig – homoseksualitet eller sinnslidelse. Pest eller kolera, altså.

Og det er vel denne vekslingen mellom to onder som skaper spenning og driv i boka også. Tross alt. For det er en rimelig lavmælt og stillestående historie enkelt og rett fram fortalt. Litt vanskelig å gripe til tider. Det hele er, som det står i boka, en følelse av: «Å omfavne vann.»

Vekslingen understrekes ved at fortellerperspektivet stadig skifter mellom Mutsuki og Shoko. Mellom ham og henne. Riktig vellykket utført er det også. Romanen vokser på dette perspektivskiftet og historien utvider seg og inviterer til meddiktning for leseren.

Vekslingen er nok også et bilde på det som skjer i Japan for tiden, vekslingen mellom det tradisjonelle samfunnet og det moderne samfunnet. Kan hende er det også derfor denne romanen treffer bedre i sitt eget land enn her hos meg. Gjenkjennelse er ofte en årsak til at lesere liker visse bøker og andre ikke tror jeg.

Advertisements

6 kommentarer

Filed under Lesegodis

6 responses to “Mer japansk!

  1. Jeg ble litt nysgjerrig på denne ut fra beskrivelsen din. Ikke det at jeg, ut fra det du skriver, forventer stor litteratur, men fordi du pirret nysgjerrigheten min akkurat nok. Hmmm. Du begynner å koste meg noen bok-kroner etter hvert, Lamadama 😉

  2. leselama

    Ha, ha, Ståle! Morsom du! 🙂

    Min utgave av «Stjerne Stjerne» kostet meg 30,- kr. i en «bokbinge» utenfor en Norli-butikk. Den var verdt hver krone og vel så det! Stor litteratur eller ikke – det er uansett en interessant bok når alt kommer til alt. Norli har noen gode tilbud for oss bokormer sånn av og til – om man ikke bare går etter mainstreambøkene.

  3. Jeg leste denne for noen år siden, men den fenget meg bare ikke. Den var nok verdt sine tretti kroner, men jeg er glad jeg lånte min egen på biblioteket.

  4. leselama

    Nei, jeg er jo i og for seg enig med deg, Siri. Den har noe avmålt ved seg. Men samtidig er det jo også ett-eller-annet der. I alle fall for japanerne. 😉

    Jeg synes også at den er god nok for bokhylla mi, selv om jeg nok ikke hadde kjøpt den til fullpris. Men det er jo der boksalg har sin styrke da – man plukker med seg en del bøker man ikke er helt sikre på og får lest litt annerledes litteratur på den måten. Selv om det ikke er helt klaff alltid, så får det i alle fall meg til å gå litt utenom det jeg vanligvis griper til.

    Og du har helt rett; biblioteket er til å bli glad av! 🙂

  5. Jeg liker å lese japansk litteratur. Det fordi japanerne er rare 🙂 Jeg prøver på en måte å forstå verden og alle de rare samfunnene som har tilhold her. Jeg burde kanskje studere sosialantropologi… 😀

    Men det er en del litteratur som kommer fra Japan som er litt rart, litt småkjedelig… men jeg skal prøve meg på denne.

  6. leselama

    Dess mer jeg leser av japansk litteratur, dess mer fascinert blir jeg. Den har denne avmåltheten og avstanden i seg som på samme tid både avviser og irriterer, men også pirrer og erter leseren. Kanskje oppleves det litt rart og småkjedelig for oss vestlige lesere fordi vi ikke forstår alle referansene i teksten? Jeg tror det er mye av det som er underforstått i den japanske litteraturen som går meg som vestlig leser uten større kjennskap til Japan hus forbi. Det er synd, men på samme tid er det jo også en unik lesemåte som japanerne selv går glipp av. 😉 Jeg skal i alle fall lese mer av Haruki Murakami, det er i alle fall sikkert.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s