En bok å småhumre eller gapskratte av

For en stund siden leste jeg Den elskelige giftblandersken av Arto Paasilinna og mer eller mindre visste at dette var en bok min bror nok ville visst å sette pris på. Om han hadde hatt den.

Det hadde han ikke, men nå har han det.

Å fylle år kan nemlig være det samme som å fylle bokhylla si. I alle fall om man sørger for et årlig tilsig. Man passer på å ønske seg bøker, og man passer på å holde seg i live.

Det kan selvsagt virke opplagt, men hovedpersonen i Den elskelige giftblandersken, oberstinne Linnea Ravaska, strever med nettopp det – å holde seg i live. Hun har nemlig sin avdøde manns kriminelle nevø Kauko på nakken. Kauko og hans suspekte venner har funnet ut at Linnea ikke trenger pengene sine noe videre selv, men at hun er mer eller mindre forpliktet til å gi dem videre til mer trengende «familiemedlemmer». De er unge, arbeidsledige og har et høyt pengeforbruk. Hun derimot er gammel, sparsom og har fast pensjon. Hvem har mest behov for pengene, hæh? Kan det hele bli mer opplagt, liksom?!

I lang tid finner utrolig nok oberstinnen seg i den regelmessige plyndringen, men så en dag, etter et spesielt voldelig besøk, har hun fått nok. Og godt er det – for da skjer det ene mer utrolige og lattervekkende enn det andre. Volden eskalerer og den lille damen ender med å ta livet av… ja, nå er jo akkurat det dumt å røpe her da, men det går med noen romanpersoner. Det gjør det.

Persongalleriet er som alltid hos Paasilinna deilig broket, fargerikt og fantasifullt. Og den svarte humoren han er så god med – og som jeg er så glad i, svikter heller ikke å gjøre seg gjeldende i denne boka. Det var dessuten befriende deilig at det var en oppegående og dannet eldre dame som var hovedperson for en gangs skyld. Man kan jo saktens bli litt lei den stereotype finske, saunabadende sisuen som drikker og banner seg gjennom tett, finsk furuskog sånn i lengden.

Riktig en forfriskende, tragisk, morsom, overraskende og ikke minst en smule samfunnskritisk roman av Paasilinna dette. Jeg småsmilte meg gjennom sidene og jeg har mistanke om at min bror vil gjøre det samme. Om han ikke gapskratter da. Han har nemlig for vane av å gapskratte av Paasilinna, og jeg tror ikke denne romanen vil være noe unntak i så måte.

Advertisements

7 kommentarer

Filed under Lesegodis

7 responses to “En bok å småhumre eller gapskratte av

  1. Nå bærer det rett i nettbutikken for å kjøpe! Som jeg har skrevet før: du begynner å bli et kostbart bekjentskap 😉

  2. Det har du rett i Ståle. Denne fristet meg også 🙂

  3. Takk for omtalen, den fikk meg til å plukke opp boka på biblioteket før helga. Jeg har krøllet meg sammen i sofaen sammen med Arto i formiddag og nikost meg med romanen. Jeg har tidligere lest og likt «Harens år», og må nok lese resten av bøkene som er kommet på norsk.

  4. leselama

    Så hyggelig av dere! 🙂

    Gjør som Cassandra Mortmain her Ståle: bruk biblioteket! Jeg orker ikke tanken på at du skal lese deg til fant. 😉

  5. Arto er en underbar forfatter, og denne boken skal jeg nok skaffe meg så fort som mulig. Særlig med den anmeldelsen i bakhodet.

  6. leselama

    Takk for det, somalieren! Og veldig velkommen «til bloggs»! 🙂 Hyggelig å se deg her!

  7. å, finsk humor, herlig. du må lese harens år, en bok man blir lykkelig av å lese rett og slett fordi den er tvers gjennom kårni.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s