Gripende Grip

Den grønne, lille romanen til Johann Grip med sin talende skygge over elva (jada – her kan du legge så mye symbolikk du bare vil i tolkningen av omslaget, for det meste stemmer!) er perfekt sommerlesning. Den er lavmælt, stille og tilbakelent. Dette er en bok med lav puls og sans for de enkle gleder.

Nesten for stille og enkelt i perioder, men altså bare nesten. Historien balanserer nemlig hårfint på den riktige siden av kjedsomheten uten overtramp. Dermed blir nøysomhet og faste rutiner skildret på en nesten følt måte. Leseren må forholde seg til sakte tid og andre tankebaner, og kommer på den måten tettere på hovedpersonenes vesen.

For der Vater og Gretchen – to østerrikere som er arbeidsinnvandret til Sverige på femti- og sekstitallet – er sannelig litt av noen personligheter. I tillegg er de kjærester og særbo. Det vil si, Gretchen er samboende med sin skrøpelige 96-år gamle mor, Mutti. Hverdagen er nøysomt og praktisk ordnet og har sine meget faste rutiner. Tirsdag er for eksempel Gretchens sørgedag. Da steller hun, full av følelser, sin avdøde manns grav. Der Vater derimot, er mer pragmatisk til det hele. Også han er enkemann: «Men ikke om han kunne se den store vitsen i å gå ned til en sten og snakke med den bare fordi det var skikk og bruk!»

Egendefinerte leveregler er nøkkelen til handlingen i romanen – og det gir seg både humoristiske og etter hvert tragiske resultater.

Den korte veien hjem heter Johann Grips første roman, og jeg har registrert at det allerede er kommet en frittstående oppfølger til den: Reisen fra Karawankene. Godt er det, for Grip gir alltid mersmak.

Johann Grip begeistret meg første gang da jeg hørte dette diktet:

Hentet

Barn
har en egen måte

å bruke språket på.
I barnehagen der

sønnen min går,
blir de for eksempel «henta».

Sunniva, du er henta!
roper
de, når for eksempel
Sunniva

blir hentet, og Sunniva
slipper det hun har
i hendene

løper hvinende
nedover skråningen

rett
i armene på den

som står ved porten
og er kommet for å hente.

Når også jeg en gang
får øye på

at noen står i porten
og skal hente meg

da håper jeg
at det vil skje

nøyaktig slik.

                                 Johann Grip: Enkle dikt, Cappelen, 2003.

Jeg liker at det hverdagslige og høyst konkrete fra en hentesituasjon i barnehagen alle småbarnsforeldre kan kjenne seg igjen i, løftes opp og gjøres til noe større og samtidig enda mer universelt. Det er en dynamikk og bevegelse i diktet som både er fra liten til stor og fra glad til trist. Ja, om ikke direkte trist, så i alle fall melankolsk i det diktets jeg tar inn over seg erkjennelsen av døden. Og jeg liker håpet dette diktet rommer. Håpet om at «det å bli henta» faktisk kan vise seg å være en glede.

«Det store i det lille» er i grunn en god betegnelse både på diktet og romanen til Grip – og på hva alt egentlig handler om: detaljene som til sammen utgjør det vi kaller livet.

Advertisements

7 kommentarer

Filed under Lesegodis, Poesiti'

7 responses to “Gripende Grip

  1. Nydelig dikt! Måtte det være akkurat sånn …
    I mellomtiden er denne verdens gleder heller ikke å forakte, som for eksempel et nytt innlegg fra leselama.

  2. leselama

    Ja, ikke sant?! Måtte det være AKKURAT sånn! 🙂

    Apropos denne verdens gleder: takk for hyggelige ord, Tehme Melck!

  3. Takk for tipset! Tror jeg kommer til å lese både romanen og diktsamlinga.

  4. leselama

    Det tror jeg Johann Grip blir glad for, Grete. 😉

  5. Denne ble jeg nysgjerrig på. Nok ei bok på lista over de som nok blir anskaffet på grunn av din omtale 🙂

  6. herrefred. jeg tror jeg må skaffe meg den diktsamlinga. det er ikke så ofte at dikt rører meg til tårer. bokstavelige tårer, ikke bare sånne innbilte oi-så-fint-dette-var-tårer, men sånn ordentlige. utrolig fint. så enkelt, så treffende.

    (forøvrig interessant at han veksler mellom «henta» og «hentet».)

  7. leselama

    Ja, ikke sant det er gråtevakkert?! 🙂

    Vekslingen mellom «henta» og «hentet» oppfatter jeg som en tydeliggjøring av barnespråk og voksenspråk. For meg underbygger det kontrasten mellom liten og stor.
    At diktets jeg også vil bli «henta», tolker jeg som at han da vil være liten i forhold til den som skal hente ham. Selv leser jeg vel inn en større makt enn diktets jeg i dette, nettopp på grunn av den ordbruken, sammen med ønsket om å ville være som et barn i den situasjonen. Trygg, tillitsfull og glad.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s