På nippet til det meste

Ute av verden av Karl Ove Knausgård er en mangeslungen roman med et utall av avstikkere fra den opprinnelige historien. Det kan midt i lesingen virke litt forstyrrende alle disse digresjonene man skal forholde seg til, men samtidig er de på forunderlig vis med på å gi historien perspektiv og dybde. Jeg er både litt lei dem og samtidig veldig begeistret for dem. Det er slitsomt og givende i ett.

Der Johann Grip i Den korte veien hjem sa mye mellom linjene, virker det som om Karl Ove Knausgård må ha med absolutt alt på linjene. Alt som faller han inn og som kan ha relevans, må med. Kan hende det som ikke har relevans også – mest for til tider å ha forfulgt en tanke, virker det som.

Men istedet for at ting blir hengende, slik digresjoner har en lei tendens til – klarer utrolig nok Knausgård å hanke det hele inn igjen, binde historien sammen med disse tankesprangene sine, og på et eller annet vis utvide historien.

Jeg føler meg forført av ham – for akkurat i det jeg kjenner jeg blir lei og en smule irritert for igjen å ha blitt ledet ut i periferien, så er jeg med ett umerkelig ført tilbake på plass i historien igjen. Mer fornøyd enn noen gang.

Nå er det ikke bare digresjonene som får meg ut av historien. Det gjør også for eksempel henvisningen til Giorgiones maleri Stormen – et maleri som henger i stua hos hovedpersonens besteforeldre:

Kopien av Giorgiones maleri, som jeg selvfølgelig ikke kunne navngi før etter mange år, men som alltid har hengt der: dette arkaiske, pastorale elvelandskapet fanget i øyeblikket før stormen bryter løs. Himmelen tetner. Det er bare å vente, hadde jeg tenkt, forundret over at stormen aldri kom, at ingenting begynte der i bildet, men hele tiden var på nippet, hver eneste gang vi var på besøk.

                     Karl Ove Knausgård – Ute av verden, Tiden 2002 – side 507 – 508.

Bildet visualiserer godt stemningen i boka og underbygger den nærmest elektriske spenningen denne romanen har som bakteppe. Denne «på nippet»-følelsen, denne «stille-før-stormen»-følelsen, den både voldelige og uskyldige følelsen som stadig veksler som stemning. Spenningen mellom det gode og det onde – og den anspente ventingen på det som kan komme. I en verden som er preget av forfall og svunnen storhet. 

Virkemiddelet med maleriet som referanse er selvsagt ikke tilfeldig, det er bare så dyktig gjort at det hele virker tilfeldig. Og det er da leseren koser seg glugg i hjel. I alle fall gjør jeg det. Selv om altså, tematikken i denne romanen er særdeles ubehagelig. Dette er ingen kosebok, men som leser koser man seg allikevel.