I usstand

Jeg tror det er noe gærent med PC-en minn. Egentlig er det vissst ikke PC-en, det er bare tasttaturet. Jeg kjøppte det for en stunnd siden, brukt, av en som hadde annonsse i avisen. En snåling. Lukket opp i silkeslåbrok og greier, som en halllikk i en svart-hvitt-film. Laget te til meg av mynnte som han dyrket i vinduskarrmen. Han sa: «Den PC-en er et rrøverkjøp. Du kommer ikke til å anngre.» Så jeg skrev ut en ssjekk. Og nå angrer jeg på det. I avisen sto det at de solgte alt fordi de skulle ut på en lang utenlandsreise, men mannen med slåbbroken sa det som det var, at han egentlig måtte sselge fordi han skulle dø når som helst, bbare at det går det ikke an å skrive i avisen, iallfall ikke hviss du vil at noen skal komme. «Egentlig,» sa han, «så er jo ddøden en slags reise til et sted, så det er i ggrunnen ikke løgn.» Da han sa det, skalv han litt i sstemmen. optimistisk, som om han et sekkund hadde klart å forestille seg døden som en klassettur til nye steder, og ikke bare et mørkt høl som hollder på å sluke deg. «Får jeg garranti?» spurte jeg, og han lo. Jeg hadde ment alvor, men da han lo, ffølte jeg meg ille til mote, så jeg lot som om det var en vittts.

(«I usstand» – fra Åtte prosent av ingenting – en novellesamling av Etgar Keret, Cappelen Damm, 2008.)

Det er vanskeligere enn man tror å kopiere ukorrekt tekst korrekt. I alle fall når mye av poenget med teksten er å være ukorrekt. Da må det liksom være korrekt ukorrekt. Men jeg håper jeg har klart det. Øvede tastaturfingre vil jo helst skrive i inngrodde spor. Akkurat som hjernene våre gjerne tenker i de samme baner. Om og om igjen. Derfor er det ekstra befriende å lese Etkar Keret og få titte på verden gjennom et annet perspektiv enn mitt eget. Det er godt å bli rusket litt i.

For Kerets verden er absurd, lattervekkende, fantastisk, tragisk, ubegripelig, naiv, satirisk og ikke minst fascinerende. De er av en slik kaliber at man virkelig ønsker å dele dem med noen. Hvilket altså har ført til både begeistret høytlesing i familien og ditto nedskriving i blogg. Dette er fin-fine saker.

Rett skal være rett, ikke alle novellene er like gode. Det er en litt ujamn samling, det er det. Men bare litt. For de novellene som treffer, treffer nemlig så blink at det er verdt en lunken historie eller to sånn innimellom.

Og leseren kan selv velge om man vil blåse gjennom historiene som en lett underholdning, eller tørre å stoppe litt opp og kjenne på tyngden av ordene. For her er det faktisk flere lag mening under alt det tilsynelatende lette og pludrete – og masse å ta tak i for tanker som vil ut og fly. Akkurat slik som god litteratur skal være.

For i disse novellene havner man til slutt på månen, via cockpiten i et fly og bagasjerommet på en bil. Det finnes ingen grenser, bare hverdagens begrensninger. Og selv de oppheves i det man møter snakkende fisker med snodige anbefalinger, en kjæreste som hver natt forandrer seg fra en vakker kvinne til en kort, feit fyr og  ikke minst: et gravid par som faktisk føder en ponni. Av alle ting. Og det kan jo få både lesehester og leselamaer til å tenke både det ene og det andre – ikke sant?