Ordmagi, død og bevegelse

Philip Roth - HvermannJeg er akkurat ferdig med Hvermann av Philip Roth. På mange måter en bok som tematisk ligner veldig på Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson – den forrige boka jeg leste. Begge bøkene omhandler modne menn som kaver og bakser med livet og døden, menn som ikke riktig er fornøyd med det livet har blitt til, erkjennelser av alt som ikke ble, damer som gikk og aldri kom igjen og såre savn etter folk som har dødd fra dem, eller som de selv har støtt fra seg. Det er jo ikke akkurat lystige historier, det er jo ikke det. Men de er drivende gode.

Der Per Petterson lar alt plutselig henge og lar det være opp til leseren å avgjøre Arvids videre skjebne, tar Roth skrittet videre og lar sin navnløse hovedperson definitivt dø. Faktisk begynner historien med begravelsen hans, for så å rulle opp livet fra barndom til dødsøyeblikk i en sirkulær bevegelse som ikke stopper før vi kjenner at livsløpet er forklart og definitivt avsluttet. Begravet ham gjorde vi jo som sagt på første side.

Leseren får selvsagt heller ikke her vite alt, men teksten fungerer som en slags selvskreven nekrolog der det viktigste i livet sett fra den avdødes synspunkt er oppsummért. Og så får leseren lov til å tvile på hovedpersonens evne til å se seg selv korrekt, for det er tydelig at selvbildet til avdøde har endret seg gjennom livet.

Det er i det hele tatt menn med mange feil og mangler vi møter i disse bøkene. For meg ligger styrken i fortellingene nettopp i innrømmelsen av disse svakhetene. Selv om de begge mennene er noen kløner til å rydde opp etter seg og fortelle omverdenen om erkjennelsene de kommer fram til, så har begge innrømmet for seg selv hvor det gikk galt i livet. Begge ser øyeblikkene de trådte feil. Og det er noe dypt rørende ved akkurat disse erkjennelsesøyeblikkene.

Personlig ble jeg ikke like berørt av Roth som jeg ble av Petterson. Men det hadde jeg egentlig heller ikke forventet. Petterson rører ved noe i meg som få andre forfattere klarer. Jeg er ikke helt sikker på hva den utløsende faktoren er, men han stiller i en særklasse i min verden. Få når opp til ham, for meg.

Når det er sagt, så skriver også Philip Roth særdeles medrivende. På tross av det meget dystre temaet som hamres inn i leseren som et mantra: Memento mori! Husk du skal dø! – og som gjør at jeg til tider blir litt sliten. Leseren har for lengst fått med seg poenget – det blir til slutt litt overtydelig og derfor også en smule irriterende. Det pessimistiske tar litt kvelertak på meg innimellom, men ikke mer enn at det går. For det er faktisk meget godt formidlet, denne oppgittheten jeg kjenner igjen fra enkelte andre gamle jeg ser. Stillstanden, giddalausheten, mangelen på lyst til å engasjere seg, mimringen over alt som var så mye bedre før, sorgen over alt som ikke er, sykdomspratet, tilbaketrekningen og den tiltakende selvmedlidenheten. Det er uhyre godt gjort med ord. Denne ordmagien som man bare finner hos de aller beste.

Og apropos de aller beste: Nobelprisvinneren i litteratur i år, Jean-Marie Le Clézio, skrev i 1998 på oppfordring sin egen selvbiografi der han sier dette om skrivingen sin:

Det jeg har forsøkt å få frem i bøkene var bevegelsen, som rev meg med, langsomt og uimotståelig. Jeg fant den i verkene til Dickens og Conrad.

                                            (sitert fra Aftenposten Kultur, 10.10.08, s.7)

Og jeg? Jeg fant den både i verkene til Petterson og Roth.

Advertisements

5 kommentarer

Filed under Lesegodis, Snasne sitater

5 responses to “Ordmagi, død og bevegelse

  1. Jarle

    Er både samd og usamd i vurderinga av Hverman. -Min vanske vart: eg vart litt vonbroten. Dette var første Roth-boka mi, — og kanskje eg hadde for store forventingar ? No skal det seiast at eg las bok midt på varmaste sumaren, og akkurat det kan vel karakteriserast som ein liten diskrepans. Anyway – spursmålet mitt er: Kan ei seia at andre bøker av Roth er … betre, held høgare nivå ? Det skal jo etter som somme skriv, halda nobelprisstandard . . .

  2. leselama

    Jeg vet sannelig ikke, Jarle. Dette var den første Roth-boka mi også. Men skal man tro forlaget, Aschehoug, så sier de på vaskeseddelen til boka følgende: «Dette er Philip Roth på sitt aller beste. Hans tjuesjuende bok er årgangslitteratur.» Jeg ser at de har utgitt «Konspirasjonen mot Amerika» og «Gift med en kommunist» på norsk tidligere, så da får jo rangeringen stå for deres regning. 😉

    Som jeg også sa over, så er tematikken en smule dyster og vil sannsynligvis ikke fenge alle. Jeg sleit litt selv med alle dødsfallene og spesielt kanskje, sykdomsbeskrivelsene. Det til side, så synes jeg allikevel at utførelsen, måten å skrive på, evnen til å få meg – en om enn litt motvillig leser – med i boka på, er særdeles dyktig gjort. Det er ingen tvil om at dette holder en svært høy standard litterært. Om det holder til Nobelprisen i litteratur er heldigvis opp til Nobelkomitéen å avgjøre og ikke meg.

  3. Ut fra det du skriver her, tror jeg at jeg prøver meg på Petterson heller enn Roth. Ikke fordi dette virket uinteressant, men fordi jeg bare orker et visst knippe dystopi av gangen 🙂
    Du skriver godt og medrivende selv, vanskelig å ikke bli fanget av dine omtaler av bøker. Og det setter jeg stor pris på.

  4. leselama

    Tusen takk, Ståle! Det der var veldig hyggelig sagt! 🙂

    Jeg tenker at mine omtaler av bøkene jeg skriver om her på bloggen snarere er omtaler av mine leseopplevelser heller enn bøkene. Men hvorfor ikke? Når leser møter bok er det jo et samarbeid som oppstår. Teksten blir lest, tolket, likt eller mislikt. Man bringer med seg inn i teksten sine egne erfaringer og sine egne preferanser. Ut fra dette blir møtet mellom bok og leser avgjort. Tror jeg. Ergo er det lov til å være personlig.

    Noen tekster inviterer leseren i større grad med på medtolkning enn andre. Det er det jeg har kommet til å se på som kvalitet når det gjelder litteratur – det, og evnen til å bevege leseren. På en eller annen måte få leseren med på en bevegelse. I min verden er Petterson en mester til akkurat det. Det dirrer noen strenger i meg når jeg leser Petterson. Men jeg er også fullt klar over at andre har andre strenger. Det er jo det som er så spennende med litteratur. Different strokes for different folkes, som det heter. 🙂

  5. Det var en god artikkel om Roth denne uken i Aftenspostens bokbilag. Jeg liker Roth kjempegodt og syntes Hvermann var knallbra. Men jeg syntes at han og Petterson er veldig ulike – så jeg ville lest begge og ikke tatt den ene til fordel for den andre.

    Du skriver knallbra om bøkene du har lest, Leselama. Kjempebra blogg!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s