Når det er deilig å bli bevist feil

Det er snodig hvor feil jeg kan ta om bøker uten å ha lest dem. I forrige blogginnlegg konkluderte jeg med at Linda Olssons La meg synge deg stille sanger var en bok jeg hadde hatt store forhåpninger til, men som hadde skuffet meg. Like feil tok jeg da jeg forhåndsdømte Åsa Linderborgs Mig äger ingen.

Etter å ha lest ulike omtaler om den, antok jeg at dette var en slik nitrist, sosialrealistisk barndomsskildring jeg bare blir oppgitt og irritert av å lese. En slags «stakkars-meg-bok» skrevet hovedsaklig som terapi for forfatteren. Du vet, en form for terapeutisk selvhjelpsbok – ikke ulik ukebladenes klamme sider med fortellinger fra virkeligheten. I alle fall var det en bok jeg avskrev og unngikk.

Men det var før jeg pakket opp julepresangene. For vips: der var den. Heldigvis!

Ja, jeg sa så menn ikke «heldigvis» da jeg pakket den opp. Da var vel begeistringen like ellevill som dette: «Åh, javel ja, se det – den ja… aha – jo den har jeg jo sannelig hørt om» – i et noe tafatt og flatt tonefall. Mens jeg tenkte at: «Fader også, nå må jeg til å  lese den der allikevel.»

Men jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne: jeg har venner som skjønner seg på bøker – og på meg.

For dette var på mange vis som å åpne døren til barndommen igjen. Sånn innimellom er nemlig Åsa Linderborgs Mig äger ingen en ren nostalgitripp for oss som husker 60- og 70-tallet.

«I kiosken – ett litet hål i väggen – köpte vi cigaretter, Aftonbladet og smågodis för en eller ett par kronor. Jag fick godis varje kväll. Pappa var ovillig att handla sötsaker han inte forstod sig på, som pulverstänger eller plastsnäckor med grön karamell. De platta, hårda tuggummipåsarna med klistermärken av Walt Disney’s Robin Hood sa han var helt bort i tok men jag fick alltid det jag ville ha och ville jag inte ha något blev han sårad.»

                                                Åsa Linderborg – Mig äger ingen – atlas pocket – s. 24

Død tyggisOg det er her jeg nesten fysisk fornemmer lukten av kiosken og tyggisen samt gleden over klistremerkene som luktet søtt lenge etter at tyggisen var død. Robin Hood klistremerkene som ennå sitter fast på den brune dagboka mi fra 1975 – da jeg som vanlig i sommerferien var på campingtur i Sverige, med Volvo og SMV, hund og familie.

Minner som dette gjør at Åsa Linderborgs historie kommer veldig tett på. Så tett på at det var denne boka  – og ikke La meg synge deg stille sanger som beveget meg til tårer.

Men når jeg skal være ærlig tror jeg kanskje ikke det var meg allikevel – det var ikke mine minner som rørte meg. Det var måten Åsa Linderborg skriver på. For dette var så absolutt ikke slik jeg mistenkte det å være: navlebeskuende og selvopptatt . Dette er derimot raust, frodig, ærlig og modig fortalt. Historien om Åsa er ikke klam – den er rett på. Med alt det innebærer. Og av og til svir direkteheten lik piskesnert. Ikke rart tårene trigges.

Og med blanke øyne lar jeg meg imponere av hvordan Åsa Linderborg klarer å få fram sin historie akkurat i glipen mellom sorg og glede, akkurat der ting bare er – uten at de nødvendigvis skal forstås, forklares og fikles med.

Dette er showing, not telling på sitt beste.

Advertisements

10 kommentarer

Filed under Lesegodis, Selvopplevd

10 responses to “Når det er deilig å bli bevist feil

  1. Nå kan jeg NESTEN leve med at du ikke likte Linda Olssons bok 😉 Begge disse svenskene hørte nemlig til mine favoritter i fjor (lest på originalspråket – jeg er litt ambassadør for å lese på svensk og dansk, selv om det ikke alltid blir til at jeg gjør det selv).

  2. Denne koste jeg meg også med – jeg likte særlig godt sårheten i hvordan hun beskriver både det gode og det dårlige i forholdet med faren.

  3. leselama

    Jorid: He, he. Godt å høre! 😉
    Det snodige var jo at jeg trodde preferansene skulle vært tvert om. Bøker møter leser har sine snodige irrganger noen ganger.
    Selv leser jeg gjerne både dansk og svensk litteratur på originalspråket, men som deg så er det vel gjerne tilfeldighetene som avgjør hvilken utgave jeg får fatt i først.

    Kristin: Paradoksalt nok er dette en bok å kose seg med, ja. Form og innhold balanseres akkurat slik det skal – til full nytelse for leseren. 🙂
    Far – datter-forholdet blir nydelig og ikke minst modig beskrevet. Både når det fortoner seg som himmelrike – og når det går i svart. Familiebånd kan være kronglete. Derfor er det befriende når noen tør vise fram ting slik de faktisk er.
    Tøff dame, hun Åsa Linderborg.

  4. Selv om du omtaler denne på en måte som gir meg lyst til å lese, er jeg usikker. Tror jeg må tenke meg om en gang eller to. Jeg har en underlig mangel på forkjærlighet for bøker om barndomsskildringer, skjønner du. Ikke vet jeg hvorfor…

  5. Bai

    Dette var kjekt å lese. Eg fekk denne i posten her om dagen sjølv om eg trudde eg hadde bestild ho i bokklubben. Har eigentleg pakka ho for å sende ho tilbake, men etter å ha lese dette trur eg jammen eg pakkar ho opp att.

  6. leselama

    Ståle: Om du ikke liker barndomsskildringer, så skygg unna denne! Det finnes jo så mange andre bøker der ute. 😉

    Bai: Takk skal du ha for koselige ord! Kan hende dette er en sånn bok som insisterer seg på folk? På tross av at vi liksom ikke helt hadde tenkt å lese den.

  7. Berit

    Det er visst mange av oss, som mener å ha avbestilt boka i Bokklubben og som synes at oppvektsromaner kan bli litt vel klamme. Jeg er imidlertid glad for at boka havnet i min postkasse. I likeht med deg, Leselama, er jeg svært tilfreds med romanen. Jeg støtter begrep som sårhet og raushet. Det er beundringsverdig hvordan Åsa klarer å formidle at drukkenbolten av en far, faktisk evnet å være far. Mine fordommer om at barn av alkoholikere per definisjon har en tragisk barndom, stemmer ikke. Jeg tror faren til Åsa ga henne noe som mange «vanlige» foreldre ikke klarer å gi ungene sine.
    Fin blogg, forresten.

  8. leselama

    Takk, Berit – og velkommen hit! 🙂

    Vi er veldig enige, ser det ut til, ang. denne boka. Og jeg nikket veldig blidt da jeg leste kommentaren din – du formulerte det utrolig fint, dette samspillet mellom Åsa og faren. Det er virkelig en bok som gjør noe med fordommer og forutinntatthet. Jeg kjente også på akkurat dét.

  9. Vet ikke om du har sett i bloggen min hva jeg mener om boka? Nok en gang føler jeg meg ganske alene om min mening om enkelte bøker… 😉

  10. leselama

    Den «alenefølelsen» om å ikke like en bok «alle» andre roser i skyene kjenner jeg også, Elin. Den opplever jeg stadig vekk. Og faktisk trodde jeg at dette var en bok som jeg skulle få en sånn følelse av, sånn i utgangspunktet.

    Jeg har lest blogginnlegget ditt. Det er et (som vanlig!) veldig fint innlegg. Jeg liker veldig godt at du konkretiserer hvorfor du ikke falt for boka og begrunner det så konstruktivt. Lang på vei kan jeg være enig i flere ting du setter fingeren på, men det overskygget allikevel ikke det positive ved denne boka for meg.

    Uansett er jeg storfornøyd med at det er ulike meninger om bøker – og at folk tør si sin mening uansett om de er «en mot mange». Ikke minst akkurat da, kanskje. Nettopp fordi det bringer nye perspektiv inn i diskusjonen og at man som leser dermed opplever flere sider ved boka.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s