Daily Archives: februar 18, 2009

Forvirrende, men velskrevet

Knud Romer - Den som blunker er redd for dødenKnud Romers Den som blunker er redd for døden er en bok jeg synes det var vanskelig å få fatt i. Er det en selvbiografi? En fiksjon? Er den ment å være trist – eller er det humor og ironi den først og fremst prøver seg på? Er den strengt realistisk eller overdrevent absurd når den beskriver hendelsene fra fortida? Henger den ut folk, eller er det et avslørende speil vi skal titte inn i for å se og lære?

Som leser er jeg ikke helt sikker på hva boka vil – og paradoksalt nok var det kanskje nettopp også derfor jeg leste videre. Fordi jeg aldri helt fikk tak i hva det var den egentlig ville, og fordi det ble spennende i seg selv å prøve å finne ut av akkurat det.

Etter endt lesing er jeg ikke så mye klokere. Det må innrømmes. Jeg sitter fremdeles her og klør meg litt i hodet over hensikten med det hele. Faktisk mistenker jeg forfatteren for kanskje ikke helt å ha hatt en klar visjon  for boka selv heller før han gikk i gang – eller kan hende har målet endret seg mens han skrev. Det er slik det føles. Vinglete til tider. Uforløst.

Muligens ble målet skriveprosessen i seg selv. Og man skal se Knud Romer har hatt godt av det, for resultatet er utrolig nok en fin liten sak. Og det er jo det som er det snodige her. Det ble liksom ingen riktig «schwung» over boka – og allikevel har jeg som leser frydet meg med de velformulerte småhistoriene som til sammen utgjør det lappeteppet av en historie som Den som blunker er redd for døden er.

Det er ikke bare hovedpersonen Knuds oppveksthistorie vi får fortalt, men også hans foreldres historie – og deres foreldres historie. Samt storfamiliens historie: onkler, tanter og søskenbarn. En familie av originaler, fantaster og drømmere. Noen ganger får disse historiene leseren til å trekke på smilebåndet over pinlige episoder, andre ganger blir man dypt ulykkelig på Knuds vegne. Skolekameratene utviser, som unger flest, en imponerende oppfinnsomhet med å plage Knud på alle mulige måter. Og ikke minst får hans mor gjennomgå. Hun er tysk. Og slikt holder i massevis i etterkrigstidens Danmark.

Det hele er skrekkelig og uutholdelig sårt til tider. Hvilket var bokas store styrke.  Om de nå er sanne eller ikke, så var de såre episodene de aller beste – nøkternt og direkte fortalt, der følelsene blir overlatt leseren.  Det er som om forfatteren viser oss at «slik var det», og så mellom linjene sier: «kjenn etter selv på hvordan det føles!» I min verden er det alltid velkomment når leseren aktiveres til meddiktning på denne måten. Det gir teksten en ekstra klangbunn og løfter den opp på et høyere nivå. Et nivå jeg kan begeistres over.

Jeg tror jeg derfor konkluderer med at dette var en særs velskrevet bok, om enn ikke like velkomponert.

6 kommentarer

Filed under Lesegodis