Daily Archives: februar 19, 2009

Livet som Sisyfosarbeid

I Adjutanten beskriver Jørgen Norheim en prøyssisk eksoffiser som på slutten av livet bosetter seg i en avkrok av Norge. Avkroken heter Hylla og er en fraflyttet fjellgård i Sognefjorden med spektakulær utsikt og ingen vintervei. Det er øde, stille og bortgjemt. En perfekt plass for tilbaketrekning fra verden med rikelig tilgang på tid til refleksjon og søken etter innsikt i allerede levd liv.

For det er et begivenhetsrikt og langt liv som skal analyseres og tenkes gjennom. Et liv der plikten har vært den styrende kraften, innpodet i guttungen av hans mor på dette viset:

«Vår livshaldning skal vera slik,» sa mor mi, «at sjølv om eg veit at verda går under i morgon, så går eg ut i hagen og plantar eit epletre. Vi evangelisk-lutherske kristne blir aldri overraska av det vonde, vi erkjenner nøkternt at vi er omgitt av dødskrefter. Samstundes seier trua på Kristus oss at livet går vidare, at vi aldri skal gi opp og la oss knekkje av det vonde. Her deler vi lagnad med Sisyfos.» (s. 48)

Plikt, offer og ansvar altså. Idealene som ender opp i utbruddet: «Kvifor kjenner eg skuld for noko eg ikkje har gjort. Eg gjorde då berre det eg måtte!!» (s. 225) langt senere i boka.

For det Adjutanten – hjelpemannen til den tyske Keiser Vilhelm – «måtte», var sannelig litt av hvert det kan stilles moralske spørsmål ved. Og gjennom boka får vi stadig vite mer om hva han valgte å gjøre – enten det var av plikt eller av feighet, av uforstand eller bekvemmelighet. Vi minnes også om at det å ikke foreta seg noe, også er et valg. Og valg får som kjent konsekvenser.

Det indre arbeidet med å forstå og forklare sine gjerninger, males ut på et langt lerret av år og begivenheter. Europas nære historie veves inn i dette bakteppet med sikker hånd. Fakta og fiksjon flettes elegant inn i hverandre på en måte jeg trivdes med. Jeg fikk sant og si noe av den samme følelsen som da jeg leste I krabbegang av Günter Grass.

Dette er både en historie med tilbakeblikk og vidsyn – ut over Hylla – ut over Norges grenser. Men samtidig er det en reise innover i et individ, der innsikten over hva livet ble både kan kalle på latteren og tårene.  «For det er jo slik at dei musklane vi bruker når vi ler, bruker vi også når vi græt.» (s. 13) Et nydelig bilde på at det ikke alltid er så lett å finne ut av hva som er hva til tider.

En pensjonert, norsk major oppsummérer i grunn boka veldig godt : «I arbeidet med seg sjølv blir ein aldri pensjonist.» (s. 215)  For livet er og blir et Sisyfosarbeid. I alle fall for prøyssiske adjutanter. For leseren derimot, er denne boka positivt annerledes enn mye annen norsk samtidslitteratur.

6 kommentarer

Filed under Lesegodis