Category Archives: Selvopplevd

Sitatet som ikke slapp taket

Forglem meg ei!Det er «et par bøker siden» jeg leste Sammenkomsten av Anne Enright. Mange inntrykk og timer senere, er det en beskrivelse jeg ikke kommer helt unna. Noe som jeg stadig må lese om og om igjen. En observasjon som jeg synes var så presis.

Dette usikre, nære og fjerne man opplever når noen man er nær ligger lik. Det er en voldsom opplevelse. Rystende inn i margen. Øyet prøver å forstå hva det er man ser, hjernen prøver å begripe og hjertet nekter. Man er vitne til både tilstedeværelsen og mangelen på den på samme tid.

Øyeblikket da man skuer liket. Når de har dratt, men ikke er borte ennå. Når man ikke er helt sikker på hva man ser.

              Anne Enright – Sammenkomsten – Cappelen Damm, 2008 – s. 74

Jeg kjenner at det er akkurat slik det er. Denne undringen i det ufattbare.

Kan hende er det derfor jeg ikke helt klarer slippe beskrivelsen til Anne Enright. Fordi jeg kjenner meg igjen i akkurat dette. Og jeg tror gjenkjennelse i litteraturen begeistrer leseren.

Kanskje er det også derfor vi begeistres over så vidt forskjellige bøker? Fordi vi trenger å kjenne oss igjen i det vi leser. Jeg tror i alle fall jeg er slik skrudd sammen. Jeg tror det.

 

7 kommentarer

Filed under Selvopplevd, Snasne sitater

Når det er deilig å bli bevist feil

Det er snodig hvor feil jeg kan ta om bøker uten å ha lest dem. I forrige blogginnlegg konkluderte jeg med at Linda Olssons La meg synge deg stille sanger var en bok jeg hadde hatt store forhåpninger til, men som hadde skuffet meg. Like feil tok jeg da jeg forhåndsdømte Åsa Linderborgs Mig äger ingen.

Etter å ha lest ulike omtaler om den, antok jeg at dette var en slik nitrist, sosialrealistisk barndomsskildring jeg bare blir oppgitt og irritert av å lese. En slags «stakkars-meg-bok» skrevet hovedsaklig som terapi for forfatteren. Du vet, en form for terapeutisk selvhjelpsbok – ikke ulik ukebladenes klamme sider med fortellinger fra virkeligheten. I alle fall var det en bok jeg avskrev og unngikk.

Men det var før jeg pakket opp julepresangene. For vips: der var den. Heldigvis!

Ja, jeg sa så menn ikke «heldigvis» da jeg pakket den opp. Da var vel begeistringen like ellevill som dette: «Åh, javel ja, se det – den ja… aha – jo den har jeg jo sannelig hørt om» – i et noe tafatt og flatt tonefall. Mens jeg tenkte at: «Fader også, nå må jeg til å  lese den der allikevel.»

Men jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne: jeg har venner som skjønner seg på bøker – og på meg.

For dette var på mange vis som å åpne døren til barndommen igjen. Sånn innimellom er nemlig Åsa Linderborgs Mig äger ingen en ren nostalgitripp for oss som husker 60- og 70-tallet.

«I kiosken – ett litet hål i väggen – köpte vi cigaretter, Aftonbladet og smågodis för en eller ett par kronor. Jag fick godis varje kväll. Pappa var ovillig att handla sötsaker han inte forstod sig på, som pulverstänger eller plastsnäckor med grön karamell. De platta, hårda tuggummipåsarna med klistermärken av Walt Disney’s Robin Hood sa han var helt bort i tok men jag fick alltid det jag ville ha och ville jag inte ha något blev han sårad.»

                                                Åsa Linderborg – Mig äger ingen – atlas pocket – s. 24

Død tyggisOg det er her jeg nesten fysisk fornemmer lukten av kiosken og tyggisen samt gleden over klistremerkene som luktet søtt lenge etter at tyggisen var død. Robin Hood klistremerkene som ennå sitter fast på den brune dagboka mi fra 1975 – da jeg som vanlig i sommerferien var på campingtur i Sverige, med Volvo og SMV, hund og familie.

Minner som dette gjør at Åsa Linderborgs historie kommer veldig tett på. Så tett på at det var denne boka  – og ikke La meg synge deg stille sanger som beveget meg til tårer.

Men når jeg skal være ærlig tror jeg kanskje ikke det var meg allikevel – det var ikke mine minner som rørte meg. Det var måten Åsa Linderborg skriver på. For dette var så absolutt ikke slik jeg mistenkte det å være: navlebeskuende og selvopptatt . Dette er derimot raust, frodig, ærlig og modig fortalt. Historien om Åsa er ikke klam – den er rett på. Med alt det innebærer. Og av og til svir direkteheten lik piskesnert. Ikke rart tårene trigges.

Og med blanke øyne lar jeg meg imponere av hvordan Åsa Linderborg klarer å få fram sin historie akkurat i glipen mellom sorg og glede, akkurat der ting bare er – uten at de nødvendigvis skal forstås, forklares og fikles med.

Dette er showing, not telling på sitt beste.

10 kommentarer

Filed under Lesegodis, Selvopplevd

Knutemor

Menneskeknute

På søttitallet, da jeg gikk på barneskolen, var vi velsignet med – i tillegg til den harde kjerne av disiplinerte, godt voksne oppdragere som sverget til pugging som metode – unge, alternative lærere som gikk motsatt vei. Faktisk gikk det så langt i motsatt pedagogisk vei, at absolutt alt skulle lekes inn, og bøker var, for enkelte ekstra ivrige tilhengere av den frie opplæring, bannlyst. 

Det var i disse orange og brune søttitallsdagene at jeg fikk min overdose av leken knutemor. Vi løste opp både den ene og den andre knuten ved hjelp av denne beint fram magisk, forløsende leken. Menneskeknuten kunne brukes til å finne fram til kjernen i tilsynelatende alle problemer. Sjenert-knuten, skravle-i-timen-knuten, kjede-seg-knuten, ha-for-mye-spring-i-beina-knuten… Kort sagt: var det et problem, så dukket knutemor opp. I de dager virket den på absolutt alt. «Knutemor!», ropte vi – og hjelpen kom.

Jeg fikk litt av den samme følelsen av å være ønsket av fellesskapet som lekens utvalgte knutemor da jeg leste Gunnhild Øyehaugs novellesamling Knutar nå akkurat. En slags følelse av å være tilkalt av novellene -for å hjelpe dem til å realisere seg. Følelsen av å tilnærme seg noe innviklet, prøve å se hva som skjuler seg inne i kaoset – og så sakte dra og dytte for å få knuten til å løse seg opp. Lesermedvirkning i sterkere grad enn på lenge var påkrevd.

Novellesamlinga er nemlig en herlig, liten overdose problemer som er der for å løses opp, forskes i og kjennes på av leseren. Her finner man de underligste hemninger og sinnstemninger, snodige lidelser og rare dyr. Bokstavelig talt. Den ulykkelige og misfornøyde hjorten i skogsbrynet, for eksempel, den som… nei, man kan jo ikke si stort om den for ikke å røpe noe.

Knutar - Gunnhild ØyehaugDet er jo problemet med «noveller» som er så korte at enkelte av dem ikke en gang dekker en enkelt bokside. Kan hende er betegnelsen novellesamling en smule misvisende, for dette er egentlig en tekstsamling – strengt tatt. En av tekstene er såpass eksperimentell at selv om den går over flere sider, knapt kan kalles novelle.

Men skitt au, akkurat som på søttitallet skal man ikke være så nøye på å sette ting i bås – det hele er fint, fornøyelig og forunderlig. Og det er en meget hyggelig stund leseren har mens hun vikler opp disse litterære knutene. Det kan absolutt anbefales å bli bokas neste knutemor.

5 kommentarer

Filed under Lesegodis, Selvopplevd

Spørsmålstegn i margen

De fleste bibliotekbøker jeg leser er rimelig hele, rene og pene. Unntakene finnes jo, men folk er bemerkelsesverdig flinke til ikke å skrible i bøkene. Siden jeg er en skribler selv (i egne bøker, vel og merke!), forundrer det meg ofte at folk har klart å ikke sette spor etter seg i bøkene. Selv er jeg ofte veldig fristet til å streke under gode formuleringer, jeg må si det, men i likhet til de fleste andre virker det som, behersker jeg meg.

En av de forrige leserne av André Brinks Attråens rett, behersket seg ikke. På side 194 er det notert et bitte lite, blått spørsmålstegn ved denne setningen:

Og Charlie Chaplin ble far igjen etter at han var over nitti år.

Hmmmm....Så da satt jeg her da, og lurte på hvorfor den forrige leseren lurte på om det stemte at Charlie Chaplin virkelig var viril i en alder av over nitti. Jeg tror ikke jeg hadde stoppet ved akkurat det i teksten sånn av meg selv. Men nå gjorde jeg det.

På grunn av det spørsmålstegnet.

Og på grunn av det spørsmålstegnet har jeg takket være Wikipedia funnet ut at siden Chaplin angivelig var født i 1889 og døde i 1977 – noe som skulle tilsi at han døde 88 år gammel – kan han høyst sannsynlig ikke ha blitt far igjen i en alder av over nitti. Hvis det da ikke er noe André Brink vet som ikke Wikipedia har fått snusen i.

Jeg lurer uansett på hvem den oppmerksomme leseren var.

2 kommentarer

Filed under Midt i boka, Selvopplevd, Snasne sitater

Afrika i april

Attråens rett - André BrinkJeg har lenge hatt André Brink på leselista mi, men der er det riktig så mange gode tips at det av og til tar litt tid før jeg kommer til de enkelte bøkene. Eller så er det tilfeldigheter som gjør det slik at enkelte bøker eller forfattere fra lista liksom hiver seg fram og skriker at NÅ er det sannelig min tur.

Dette innlegget fra bokbloggen Bookhouse girls, var det avgjørende denne gang, med overskriften: Afrika i april. Det måtte bli André Brink.

Så jeg lette opp Brink i hylla på biblioteket og ble umiddelbart nærmest paralysert – for hvilken skulle jeg velge? Hva var det som sto på den lesetipslista mi hjemme igjen da? Hvorfor svikter husken meg så ubeleilig når jeg trenger den som mest?

Selvsagt burde jeg ha tatt med meg den lista. Selvsagt burde jeg det. Vært forberedt og klar og organisert. Men dette bibliotekbesøket var mer av et «jeg-må-se-å-få-levert-de-bøkene-som-er-forfalt»-ærend, samtidig som jeg i farta skulle prøve å raske med meg et par leseopplevelser. Derfor altså, Afrika. Derfor André Brink. Derfor også jernteppet om hvilken av bøkene som var den anbefalte.

Tid som knapp faktor kan ha uventede resultater. Som at jeg ikke hadde tid til å sette meg ned med hele rekka av André Brink-romaner og lese bakpå, men måtte finne ut hvilken av dem jeg skulle raske med meg. Det fikk bli titlene som avgjorde valget:

Hvit tørketidUtiskt til regn…(Næh… nå er det vår for svingende!) En lenke av stemmerPrestens mur… (I alle fall ikke den!) Gribbenes landAmbassadøren… (Her fikk jeg litt Dag Solstad-tvangstanker) Unntakstilstander… (Hadde jo forsåvidt passet perfekt med mitt raske bibliotekbesøk.) En terrorhandling… (Blod og gørr?) Tvert imotAttråens rett

DEN! Stilig tittel. Det kriblet i lesenerven av akkurat den tittelen. Attråens rett. Du verden. Jeg kjente jeg nesten var i gang med boka før jeg hadde hørt «pipet» av utlånspistolen engang.

Ergo er det Afrika i april også på meg.

2 kommentarer

Filed under Lesegodis, Midt i boka, Selvopplevd

Mysterieboka

Mysterieboka«Årsbeste?»

Spurte jeg venninna mi, sånn like oppunder jul, der vi satt og dinglet i en bar og oppsummerte året som var like ved å gå over i et nytt.

Hun tenkte lenge og vel, men kom ikke på noe umiddelbart og entydig svar på hvilken bok som hadde gjort størst inntrykk i året som gikk. Så hun tok tenkepause. Og jeg mistenkte henne vel for å ha glemt hele spørsmålet.

Men så kom det en sms. Kort og konsis, men akkurat hva jeg trengte:

Årsbeste: «Balansekunst» av Rohinton Mistry

Det er bare å innrømme først som sist, denne hadde jeg ikke en gang hørt om. Selve forfatternavnet – Mistry – høres jo nesten ut som «mystery», så jeg fant ut at jeg rett og slett bare skulle bestille boka og gå i gang med lesinga uten å finne ut så mye mer om den på forhånd. Det kunne jo bli et slags «ut i det blå»-leseprosjekt. Mysterieboka som jeg sikkert ikke kom til å hate i alle fall, siden ei av mine hjertevenninner hadde den som sin årsbeste. Og vi to har ofte og stadig vekk likt de samme bøkene. Det var derfor ikke et særlig risikabelt prosjekt, følte jeg. Altså:

1. Søk, trykk og bestill.Balansekunst - Rohinton Mistry
2. Vent spent på postmannen.
3. Sett i gang lesinga.
 
I skrivende stund er jeg kommet sånn ca 160 sider ut i boka, hvilket bare er en sped begynnelse på denne historien har jeg forstått. Den varer helt til side 770, og ser ut til å være like sammensatt og fargerik som India selv.

Bak på boka står det:

«Balansekunst er en brutal historie, men den er også sterk, fargerik og vakker og bringer India i fokus på enestående vis. Her skildres kastevesenet og kampen for tilværelsen på en så livfull måte at det er nærliggende å trekke linjen tilbake til forfattere som Dickens og Balzac. Balansekunst er blant de sjeldne bøkene som setter varig preg på leseren.»

Så får vi se da – om det stemmer.

2 kommentarer

Filed under Lesegodis, Midt i boka, Selvopplevd

En galladag, en galladrøm!

 En galladag, en galladrøm!

Da jeg leste utdraget fra Spør støvet av John Fante som er sitert nedenfor, kom jeg til å tenke på en annen som hadde sagt nesten det samme. 

En annen som fortalte om å gå på biblioteket og finne ut av hvor den framtidige boka si skulle stå. Hvilke allerede utgitte bøker hans navn skulle støtte seg til…

Mellom den og den forfatteren – DER skal boka mi inn. Når. Om. Hvis. Kanskje…

«Det finnes en plass til meg også, og den begynner med B, B-hylla, Arturo Bandini, gjør plass til Arturo Bandini, plass til boka hans, og jeg satt der ved bordet og bare så på plassen hvor boka mi skulle stå, rett ved siden av Arnold Bennett; ikke det helt store han der Arnold Bennett, men jeg ville være der for liksom å støtte opp B-ene, gamle Arturo Bandini, en av gutta, helt til ei jente kom forbi, en duft av parfyme gjennom rommet for skjønnlitteratur, klikking av høye hæler. En galladag, en galladrøm!»
 
John Fante – Spør Støvet, Arneberg Forlag, 2007 – side 16.

Denne andre er ingen romanperson, for dette var i «real life», og settingen var et lite lokalt bibliotek. En kjent norsk lyriker skulle få en hederspris fra sin tidligere hjemkommune, og overrekkelsen skulle finne sted på biblioteket foran et litteraturinteressert publikum. Et bibliotek hovedpersonen hadde et nært og godt forhold til helt siden barndommen, skjønte vi.

I takkeordene sine fortalte han hvordan han som ung og håpefull forfatterspire hadde gått bort til lyrikkhyllene og funnet ut mellom hvilke forfattere hans bok eventuelt ville komme til å stå. Om ordene hans kom mellom permer… Og at det nesten svimlet for ham, når han så hvilke berømtheter han ville være «nabo» med.

Drømmen gikk i oppfyllelse, og på tidspunktet for overrekkelsen av hedersprisen, sto bøkene hans akkurat der han hadde drømt om.

Jeg tenkte tilbake på denne seansen når jeg leste om Bandinis drøm. Jeg tenkte på denne norske lyrikeren som fikk sin galladrøm oppfylt, og sin galladag i hjemkommunen. Og vi så, alle som satt der, hva dette betydde for ham. Hvor stort det er å få oppleve sin galladrøm.

Å leve det. Ikke bare drømme det.

6 kommentarer

Filed under Lesegodis, Selvopplevd, Snasne sitater