Foruroligende mannejakt

Foruroligende!Jeg er så vidt i gang med Michel Fabers Under huden. En bok jeg har store forhåpninger til etter novellesamlinga Ly som jeg leste for ikke så lenge siden. Den var totalt annerledes enn Rosenrød og liljehvit – Fabers innholdsrike roman fra Victoriatidens London.

Novellene i Ly var alt fra absurde til følsomme, de både moret og eklet meg – og de sitter ennå i som en slags undring. Jeg har følelsen av man ikke helt vet hva man får når man leser Faber. Det hele virker kameleonaktig.

Akkurat nå sitter jeg med en sterk følelse av at Under huden kommer til å gjøre akkurat det: krype litt under huden på meg. Men jeg vet ikke helt om det er bra eller dårlig – ennå.

Hittil har jeg «møtt» Isserley. Ei lita dame med store pupper som saumfarer de skotske høylandene i en gammel, rød Corolla. Stadig på intens og målbevisst jakt etter velbygde, muskuløse, mannlige haikere…

Jeg tar meg selv i å nynne på Karen Kamons Manhunt fra Flashdance-filmen:

I’m goin’ on a manhunt, turn it around
Women have been hunted, now they’re huntin’ around
Manhunt, we all got the need
The one that’s been waitin’ has taken the lead

I’m goin’ on a manhunt – I’m out for a kill

 Foruroligende – og spennende. Hvor tar dette veien?

Advertisements

3 kommentarer

Filed under Lesegodis, Midt i boka

SEPAL?!

Roger Albrigtsen la igjen en litt «pirrende» kommentar på bloggen min for litt siden:

Hei, flotte sider. Lurte på om du også leser fagbøker/sakprosa? F.eks. krigshistorie ;)

Og som den nysgjerrigper jeg vitterlig er, bare måtte jeg klikke meg inn på siden hans og ta en titt. Hvilket garantert også var hensikten fra herr Albrigtsens side.

Der lærte jeg bl.a. at Sepal betyr dekkblad i botanikkens verden – samt noe helt annet når det kommer til norsk krigshistorie.

Så, er du en ivrig leser av krigshistorie, eller bare skrekkelig nysgjerrig slik som meg: klikk og ta en titt! Kan hende møter leser bok akkurat der.

Legg igjen en kommentar

Filed under Diverse

Om å lande livet

«Gatwick flyplass er ikke det beste stedet å bli rammet av flyskrekk.» – tenker Veronica Hegarty på slutten av romanen Sammenkomsten av Anne Enright, da hun skal ut å fly. Redd som hun er både for livet og døden.

Og det er nettopp disse to ytterpunktene som farger sidene i denne romanen.

Veronicas bror Liam har begått selvmord, og hennes eget liv er i ferd med å falle fra hverandre. Kan hende er det på grunn av selvmordet, kan hende er det på grunn av veldig mye annet. Veronica er i slutten av tredveårene, er gift og har to barn. Livet virker til tider innholdsløst på henne og hun famler med å finne ut av det. Mest av alt famler hun med å finne ut av seg selv – av hvem hun er og hvordan hun har blitt slik. Og det er historien som skal forklare nåtida, slik at framtida kan få mening og innhold.

Dermed tas leseren med langt tilbake i tid – der alt begynte – til besteforeldrenes liv. I brokker og biter fortelles historien om familien rundt Veronica. Slik hun husker det – eller tror hun husker det. Slik hun dikter det. Slik hun blir fortalt det av andre. Tvil om hva som egentlig er sant, driver familiehistorien framover og skaper et til tider meget ladet spenningsfelt.

Det er ingen lett oppgave for Veronica å nøste seg fram til forklaring og erkjennelse. Til ro i sinnet til å leve videre uten å plages av det som var. Som alle andre strever hun med en del «hvorfor’er» – og ikke alle har et klart svar. Årsakskjedene er ikke alltid så opplagte som man kan ønske. Det å ha familie kan være vanskelig. Veronika lar dette komme til uttrykk gjennom tanken: «Gud, som jeg hater familien min, disse menneskene jeg aldri har valgt å elske, men som jeg elsker like fullt.» Og siden Veronica er en av tolv søsken, er det nok av familie både å elske og å hate.

Denne innrømmelsen av at familie kan være en vanskelig ting, og spesielt kanskje, den tidvis brutale ærligheten rundt akkurat det – får meg til å tenke på Jonathan Franzens Korrigeringer. Opprullingen av fortida uten fasit får tankene tilbake til W. G. Sebalds Auterlitz. To bøker Sammenkomsten så absolutt tåler sammenligning med, for dette er en meget god bok, så vel språklig som innholdsmessig.

Jeg satt også utrolig pris på den svarte humoren og de skarpe iakttagelsene, som tross familiekakofoniens vedvarende disharmoni, lettet stemingen og ga grunn til å trekke på smilebåndet sånn dann og vann. Om det er gjenkjennelse som forårsaket latteren, skal være usagt, men ofte er det jo slik.

Anne Enrights Sammenkomsten vant The Man Booker Prize i 2007. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor.

3 kommentarer

Filed under Lesegodis

Når det er deilig å bli bevist feil

Det er snodig hvor feil jeg kan ta om bøker uten å ha lest dem. I forrige blogginnlegg konkluderte jeg med at Linda Olssons La meg synge deg stille sanger var en bok jeg hadde hatt store forhåpninger til, men som hadde skuffet meg. Like feil tok jeg da jeg forhåndsdømte Åsa Linderborgs Mig äger ingen.

Etter å ha lest ulike omtaler om den, antok jeg at dette var en slik nitrist, sosialrealistisk barndomsskildring jeg bare blir oppgitt og irritert av å lese. En slags «stakkars-meg-bok» skrevet hovedsaklig som terapi for forfatteren. Du vet, en form for terapeutisk selvhjelpsbok – ikke ulik ukebladenes klamme sider med fortellinger fra virkeligheten. I alle fall var det en bok jeg avskrev og unngikk.

Men det var før jeg pakket opp julepresangene. For vips: der var den. Heldigvis!

Ja, jeg sa så menn ikke «heldigvis» da jeg pakket den opp. Da var vel begeistringen like ellevill som dette: «Åh, javel ja, se det – den ja… aha – jo den har jeg jo sannelig hørt om» – i et noe tafatt og flatt tonefall. Mens jeg tenkte at: «Fader også, nå må jeg til å  lese den der allikevel.»

Men jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne: jeg har venner som skjønner seg på bøker – og på meg.

For dette var på mange vis som å åpne døren til barndommen igjen. Sånn innimellom er nemlig Åsa Linderborgs Mig äger ingen en ren nostalgitripp for oss som husker 60- og 70-tallet.

«I kiosken – ett litet hål i väggen – köpte vi cigaretter, Aftonbladet og smågodis för en eller ett par kronor. Jag fick godis varje kväll. Pappa var ovillig att handla sötsaker han inte forstod sig på, som pulverstänger eller plastsnäckor med grön karamell. De platta, hårda tuggummipåsarna med klistermärken av Walt Disney’s Robin Hood sa han var helt bort i tok men jag fick alltid det jag ville ha och ville jag inte ha något blev han sårad.»

                                                Åsa Linderborg – Mig äger ingen – atlas pocket – s. 24

Død tyggisOg det er her jeg nesten fysisk fornemmer lukten av kiosken og tyggisen samt gleden over klistremerkene som luktet søtt lenge etter at tyggisen var død. Robin Hood klistremerkene som ennå sitter fast på den brune dagboka mi fra 1975 – da jeg som vanlig i sommerferien var på campingtur i Sverige, med Volvo og SMV, hund og familie.

Minner som dette gjør at Åsa Linderborgs historie kommer veldig tett på. Så tett på at det var denne boka  – og ikke La meg synge deg stille sanger som beveget meg til tårer.

Men når jeg skal være ærlig tror jeg kanskje ikke det var meg allikevel – det var ikke mine minner som rørte meg. Det var måten Åsa Linderborg skriver på. For dette var så absolutt ikke slik jeg mistenkte det å være: navlebeskuende og selvopptatt . Dette er derimot raust, frodig, ærlig og modig fortalt. Historien om Åsa er ikke klam – den er rett på. Med alt det innebærer. Og av og til svir direkteheten lik piskesnert. Ikke rart tårene trigges.

Og med blanke øyne lar jeg meg imponere av hvordan Åsa Linderborg klarer å få fram sin historie akkurat i glipen mellom sorg og glede, akkurat der ting bare er – uten at de nødvendigvis skal forstås, forklares og fikles med.

Dette er showing, not telling på sitt beste.

10 kommentarer

Filed under Lesegodis, Selvopplevd

Melankolsk nedtur

Årets siste bok i 2008 – La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson- var en gedigen nedtur. Sikkert fordi den var anbefalt ihjel av alt og  alle og fordi mine forventninger til den var skyhøye. På Norli bokhandel ble den dratt frem og anbefalt til meg som årets desidert beste bok. Ikke mindre enn en vakkert gjennomført og velskrevet kvalitetsbok med mange referanser til litteratur og poesi. Og selvsagt den perfekte julegave til meg selv, mor, bestemor, tante og venninner.

Jeg registrerer at de ansattes jubelkor får følge av mange andre stemmer der ute. Blant annet denne begeistrede anmeldelsen i Dagbladet. Leserne røres altså til tårer og vippes av pinnen av denne romanen. Og det er her jeg kjenner meg annerledes; for jeg opplevde aldri å helt bli «tatt av boka» eller bli rørt av ordene. Snarere synes jeg den framstår som litt kjedelig og lite nyskapende.

Selve romanidéen, der to mennesker tilfeldig møtes for siden å bygge opp et vennskap som kommer dem begge til nytte, er jo slettes ikke dårlig – eller uvanlig, for den del. Genial er idéen altså ikke, og den burde kunne ha funket også denne gangen. Bearbeidelse av levd liv har det som kjent vært skrevet mange gode romaner om.

Altså må det være formen som ikke fungerer helt for meg. Det blir for svulstig, klisjéaktig og navit på sett og vis. Hvor er motoren?Mye synes så opplagt – og dermed forsvinner motoren i historien også. Jeg savner ikke mer action, men jeg savner evne til å skrive med framdrift. Dermed opplever jeg at forfatteren heller tar i bruk andre virkemidler for å få historien til å løpe. Dødsfall for eksempel. Døden har det travelt mellom disse boksidene. For travelt. Det holder i massevis. Alle trenger faktisk ikke dø.

Et annet virkemiddel som er brukt i alt for stor utstrekning, er kontrast. Gammel – ung, nær – fjern, glad – trist, skog – hav, døden – livet, by – land, nåtid – fortid… osv.  Det meste blir stilt opp mot hverandre – og ved overforbruk av slike motsetninger mistes også noe av virkningen hver gang. Det blir unektelig flatt til slutt. Dermed glir den vare stillheten og ettertanken som forfatteren sikkert ønsket å formidle meg, over i kjedsomhet. Alt gjentar seg og fornyes ikke. Og forutsigbarhet får som kjent spenningen til å dale.

Forfatteren klarer heller ikke etter min mening å følge opp all bruken av poesi som innledning til hvert kapittel. Jeg føler ikke at de lyriske ansatsene og stemningene fortsetter inn i teksten. Snarere blir poesien fra svenske anerkjente forfattere ironisk nok stående som kontrast til den langt enklere romanteksten. Effekten blir en ufrivillig kontrast fra forfatterens side. Det geniale opp mot det litt banale. Intertekstualiteten blir tekstens fiende og ikke hjelper.

Det forundrer meg derfor at så mange har denne boken så kjær, for selv klarte jeg aldri å finne den lovede magien mellom disse permene.

11 kommentarer

Filed under Intertekstualitet

Hvis du leser dette, har noe gått galt.

Den italienske forfatteren Italo Calvino bygde etter sigende romanen sin –  Hvis en reisende en vinternatt – på romanåpninger. På  selve idéen om at enhver romans første sider har en gåtefull styrke som fortsettelsen av boka sjelden ivaretar. Nettopp derfor skrev han en roman om romanåpninger. Fiffig, ikke sant?

Fiffig er også ganske beskrivende for Knut Nærums Sneglemannen. Og det er dens romanåpning jeg har valgt som tittel til dette blogginnlegget. Morsomt og rett på. Og slik må det sikkert også være i en fysisk smal sak som denne. For å få plass til den tilsynelatende lille historien. Historien som jeg opplever sveller og klistrer seg til leseren ut over sidene. Fortellingen som endrer karakter fra lett protesterende hverdagshumor til en slags underlig skogs-science-fiction.

Slime timeDet hele starter med at forskeren Arne Mills mener at tingene går for fort. Og høyt tempo blir da årsaken til det meste av verdens elendighet. Etter litt tenking, finner han så ut at sneglene bør bli vårt ideal. De sakte dyra. Det er de vi bør etterstrebe å ligne. Og som sagt så gjort: Arne Mills er nemlig en mann som ikke bare tenker og forsker, han setter bokstavelig talt handling bak orda. I den grad at han til og med donerer sin egen kropp til forskningen. Han begynner sin vei mot snegletilværelsen samtidig som han flittig noterer utviklingen ned i dagboka si.

Arne Mills’ samboer Amalie Wang representerer utenforblikket og hastverksmenneskene. Hun benytter seg av de raske mediene – mail og sms – når hun beskriver sine opplevelser og sitt liv til sin venninne. Skikkelig dame-dill-dall – både i stil og innhold. Forresten… innhold? Der tok jeg kanskje litt i. 

Uansett, annenhver gang kommer Arne og Amalie til orde, og til sammen utgjør disse fortellingene historien om sneglemannen. En fortelling som forlaget beskriver som «en fortelling om hastverk og langsomhet, med en del vitser og store mengder slim.» Og ja, det ER omtrent akkurat det det er. En lettvint, morsom historie som ender i noe skikkelig kliss. Eller skal jeg si klister. For bieffekten av undertonene mellom alt det artige er faktisk at du tenker litt. Du sitter fast i kritikken mot det hektiske, forbruksfokuserte samfunnet – der alle som vil av nettopp den karusellen nok helst går til grunne.

Og sist, men ikke minst går inntektene fra Sneglemannen  til Redd Barnas kampanje ABC redder barna. (Utdannelse til barn i krigsområder. Les mer på:  www.reddbarna.no ) Oppfordringen blir derfor: spandér 149 kroner på denne – det har både du og andre stor glede av!

5 kommentarer

Filed under Lesegodis

Alle må vite

Aina Basso - Ingen må viteIngen må vite, heter debutromanen til Aina Basso. Men jeg er mer enn fristet til å omskrive tittelen til Alle må vite. I alle fall når det kommer til å spre kjennskap om denne lille godbiten av en roman. For det er det den er. En søt, liten munnfull litteratur, med akkurat passe mengde syre til å balansere det hele.

Aina Basso tar oss tilbake til Ingeborgs verden – ganske nøyaktig til 1734. Til en hverdag som på mange vis er både hardere og kaldere enn den vi opplever i dag. Samtidig er den forunderlig lik. Man gjenkjenner den overveldende forelskelsen Ingeborg opplever da hun finner sin Mikkel og hvordan tanken på ham gjennomsyrer alle daglige gjøremål og nattlige drømmer.

Det jeg håper de fleste derimot ikke gjenkjenner, er stefarens nattlige besøk i senga til Ingeborg når moren hennes er ute på jobb som jordmor for å hjelpe bygdas fødende kvinner. Men noen gjenkjenner nok også det – dessverre. Det er derfor det er viktig å vite. Vite at slike ting foregår, selv om ingen altså må vite. Og akkurat det tror jeg gjelder i dag også, selv om konsekvensene ikke er så opplagt dødelige som på Ingeborgs tid. Men det er konsekvenser for dem som får uønskede besøk i sengen. Besøk ingen vet noe om, men som alle burde vite om – slik at de kan ta slutt.

Så la alle vite. Også dem som ikke synes dette var særlig behagelig lesning. Slik som min egen datter. Hun rynket på nesen av det som foregikk og synes visst ikke dette var særlig til underholdning. For bøker skal være spennende og morsomme og behagelige og opplagte og slutte særdeles lykkelig når man er «fjortis», tror jeg. Det er hva som er en bra bok i den aldersgruppa. I alle fall er det hva jeg overhører av bokdiskusjoner dem imellom her hjemme. En sånn bok anbefaler videre man. Denne, derimot, ville hun ikke uten videre anbefale til venninnene sine.

Men det ER en bra bok. Det vet vi som har lest litt og vokst litt. Og det er en bok som unge mennesker fortjener å vite om. Det her er en sånn bok jeg tror kunne vært utrolig fin å lese som høytlesningsbok i en klasse på ungdomstrinnet. Slik at den når ut til ekstra mange. Slik at alle får vite, slik at noen kanskje tør si noe. Slik at noe kanskje kan ta slutt – for noen.

For dette er kan hende en bok de ikke umiddelbart griper til selv, men som de utvikles ved å lese. Det er jeg helt sikker på. Både språklig og innholdsmessig er dette veldig, veldig bra. Og da er det synd at de ikke helt ser det selv – ennå.

13 kommentarer

Filed under Lesegodis