Folk har flaks og uflaks

Sonnenallee i Berlin var opprinnelig over fire kilometer lang. Kun seksti meter av disse ble ifølge Thomas Brussig tildelt øst – resten av gata med det vakre solfylte navnet ble vestlig. Folk har flaks og uflaks. Tilfeldighetene råder, og statsmenn styrer. Spesielt skjer dette i kjølvannet av kriger, og får følger for uskyldige mennesker i lang tid etter. Så også i Sonnenallee.

Den berømte Berlinmuren vokste tilfeldigvis kjempehøy akkurat her, og splittet Sonnenallee i to. Vår helt Micha Kuppisch forklarer hvorfor han som konsekvens av disse tilfeldighetene ble født på feil side av muren – en humoristisk og fantasifull utlegning, samt hvordan livet på den gale siden av Muren fortonte seg i Øst-Berlin i 1980-årene.

Muren er viktig i denne romanen, men den styrer allikevel ikke dagliglivet i så stor grad som man skulle tro:

«Det merkelige med Muren var at de som bodde like ved, ikke oppfattet den som noe usedvanlig i det hele tatt. Den var så mye en del av hverdagen deres at de knapt la merke til at den var der, og hvis Muren i all hemmelighet var blitt åpnet, ville de som bodde like ved, ha vært de siste til å merke det.»

Thomas Brussig – I den korte enden av Sonnenallee, Tiden, 2002 – s. 113.

Mur eller ikke mur, dette er en bok om oppvekst, om kjærlighet, om dagliglivets prøvelser, om venner og familie. Om hvordan det uvanlige kanskje ikke er så uvanlig allikevel. For man venner seg til ting, og menneskets evne til å tilpasse seg livets betingelser er usedvanlig god. Og så lenge man beholder humor og livsgnist, er det utrolig hva man kan leve med og ikke minst: le av.

Det er i alle fall det jeg sitter igjen med etter å ha lest denne varme og levende oppvekstskildringen fra «den andre siden av jernteppet» som slutter slik:

«Lykkelige mennesker har dårlig hukommelse og rike minner.»

Sol ute, sol inne, sol i hjertet og sol i sinnet her altså. Men ikke helt uten ironisk snert. Og godt er det.

En tysker sitter aldri bøyd

«Tysk etterkrigslitteratur har inntil nylig hatt noe av det samme imageproblemet som landet Tyskland: Bøkene har vært etterrettelige, alvorlige, viktige – og, som en konsekvens, kanskje litt kjedelige. Med unge forfattere som Kehlmann i spissen er dette endelig i ferd med å snu.»

Dette skriver Gerd Elin Stava Sandve i Dagsavisen om Daniel Kehlmanns Oppmålingen av verden. Og for min egen del er det ikke vanskelig å være enig i både det ene og det andre i dette sitatet.

I min jakt på spennende, tysk samtidslitteratur har jeg i Kehlmanns roman funnet en ytterst sjarmerende representant for arten. Nesten litt motvillig, for Oppmålingen av verden tilhører ikke en sjanger jeg sånn i utgangsunktet jubler for: faksjonsromanen – om man kan kalle det det. (Kan man? Jo, jeg tror det.)

Det er ett eller annet jeg har i mot dette med å blande fakta og fiksjon på en slik måte at leseren ikke helt vet hva som er hva. Jeg liker nemlig å vite hva som er – i alle fall tilnærmet – historisk korrekt og hva som er mer av et produkt av noens fantasi. Det er noe med å ikke blande kortene for mye. Det er en greie jeg sliter med.

Men altså, på tross av mine motforestillinger, synes jeg allikevel at akkurat dette var fint gjort. Det er en avstand der – og jeg tror det er bokas lune og underfundige humor som balanserer det hele så fint. Det er ingen grøt av fakta og fiksjon – det er heller litt av både det ene og det andre. Passe løselig basert på livene til de to tyske geniene Alexander von Humbolt og Carl Friedrich Grauss, er Oppmålingen av verden et litterært overflødighetshorn av påfunn, påstander og pussigheter. Arkaisk og stivt, men samtidig løst og ledig. Jeg koste meg. Sånn er det med den saken.

Og om samtidslitteraturen i et land sier noe om innbyggerne sine, så er i så fall dette svaret på hva det er å være en tysker (angivelig gitt av faren til Carl Friedrich Grauss til sønnen):

«En tysker, sa han igjen og igjen mens han trett spiste potetsuppen om kvelden, var èn som aldri satt bøyd. En gang spurte Grauss: Bare det? Var det nok for å være tysker? Faren tenkte seg om så lenge at man knapt kunne tro det – så nikket han.»

                                         Daniel Kehlmann: Oppmålingen av verden, side 44 – 45.

Det er til å bli blid av. Det er det.