Trøbbel i paradiset

Det er ingen hemmelighet at jeg er glad i P2-lytternes Romanpris. Radioprogrammet på P2 der et knippe vanlige lesere diskuterer seg fram til hvilken av de seks nominerte romanene de bestemmer seg for å kåre til årsbeste.

I år derimot synes jeg diskusjonen var både tam og slapp, og ble sant og si litt skuffet. Jeg hadde ventet – og ikke minst håpet på – at jurymedlemmene skulle kjempe for sin favoritt og fortelle lytterne hvorfor akkurat den boka fortjente å vinne. Men i år virket det som om juryemedlemmene var såpass enige at det hele kulminerte i en slags stille overenskomst om at «det får bli Frobenius».

Og jeg skjønner ikke helt det, for vel var Jeg skal vise dere frykten god, men det var jammen i meg veldig mange av de andre også. Gode og ikke minst veldig ulike, tenker jeg, etter å ha lest de fleste av dem. Da er det litt rart at ikke en såpass bredt sammensatt jury ikke spriker litt mer i synspunktene sine. Men – sånn var det altså i år.

Den siste boka jeg selv har lest fra lista av nominerte bøker til P2-lytternes Romanpris, er Sara Johnsens White Man. En bok jeg hadde planlagt å lese litt senere denne måneden, men som rett og slett snek i køen da jeg så vidt tittet litt i den. For den sniktittinga ble til en sammenhengende lesing – og før jeg nesten visste ordet av det var boka ferdiglest. Sugd inn av den ubehagelige uroen som boka starter med, og virkelig fascinert av resten.

Dette er en historie om mennesker fra ulike deler av verden, som tilfeldigvis møtes. Møter som fører menneskene vi følger opp i ekstreme lykkesituasjoner – og like ekstrem katastrofe. Det er en fortelling om hvorfor ting blir som de blir, noe av tilfeldigheter, men også noe av nesten historisk nødvendighet. Og det er en fortelling om hvor lett det er å se sin egen side av historien, men ikke de andres. Både når det gjelder den konkrete forbrytelsen som blir begått på den lille, tidligere koloniøya – og bakteppet, den – i dette tilfellet – engelske kolonialiseringen av verden. Den hvite, påtvungne overmakten som ennå skaper trøbbel i paradiset.

Fortellingen gir også et eminent eksempel på hvordan vi europeere alltid har dratt – og ennå kan dra – til andres landområder for å nyte av det de har å tilby, uten helt å forstå konsekvensene av det vi har gjort – og ennå gjør. Så absolutt en bok som tar tanken ett steg videre, samtidig som den både er lettlest og underholdende.

Les mer om White man her: http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.4864795

Bonderomantikk, menneskemosaikk og mentalhistorikk

Tittelen Merkedager viser til tre dager det er satt merke ved i familiene Godiksen og Lundbæks kalendere. Dager som brukes til å markere at livet går som det skal. Det er en konfirmasjon i 1934, et sølvbryllup i 1967 og en 60-årsdag i 2003.

Ut fra disse milepælene i kalenderen skrives så historien fram. Fragmentert og oppdelt i små historier, med tidsmessige hopp fram og tilbake i tid, nesten zappende fra den ene romanpersonens perspektiv til den andre. På denne måten belyses alle på ulike måter, utenfra og innenfra, til ulike tider og i ulike aldre.

For det er belyses de gjør, i det de praktisk talt skrives til liv i lange, indre monologer. Personene sklir fram i fokus, en etter en, i nesten umerkelige overganger, får sin tid og forlates. For siden å hentes opp igjen i en annen setting, fra et annet hold.

Teknikken er upåklagelig og elegant – og sakte. Nesten for langsomt til tider synes jeg. I alle fall når ting går litt i stå. Når de introverte tankebanene får lov til å flyte fritt litt for lenge av gangen. Da er boka faktisk på grensen til… ja, kjedelig, rett og slett. Jeg synes nemlig den balanserer ytterst hårfint mellom en nødvendig langsomhet i fortellingen, og en nesten uvirksom stillstand av tankemateriale.

Det er en myldrende menneskemosaikk som trer fram fra sidene i denne kollektivromanen. Et til tider nesten litt vel overveldende mylder av mennesker også. Det er ikke alltid like lett å holde oversikt over hvem som er hvem for leseren, for det dukker stadig nye personer opp, og boka blir etter hvert smekkfull av folk.

Mennesker som sammen utgjør et bondesamfunn i stadig raskere forandring. En forandring leseren får følge med i som fra et slags flytende, høyt plassert kamera. Følelsen blir et luftig sveip over menneskene og tid der man følger Danmarks utvikling fra tradisjonsrikt bondesamfunn til dagens moderne teknologiske samfunn.

Og det er dette fellesskapet som altså regelmessig møtes til festlig samvær mellom disse permene. Litt annerledes enn vanlig i finstasen sin – litt utenfor seg selv. Og ved nettopp å være høytidsstemt, bevisst annerledes enn vanlig både i skinn og sinn, bringes de i stemning til å reflektere over både seg selv og andre. Og selvsagt hjelper det ikke så lite å være en smule påvirket av god mat og drikke heller!

Det er også gjennom ritualene på festene – bordplassering, taler, servering og mat – tidens holdninger til enhver tid avslører seg. Og det er gjennom disse endringene leseren opplever hvordan den tradisjonelle bondefamilens fastlåste rutiner stadig oppløses, litt etter litt – over tid. Hvordan alt det faste av verdier og tradisjoner går tapt, og hvordan enkeltindividet stadig vinner større frihet. Blikket heves ut over gården, byen og landet. Resten av verden er nå ikke bare en mulighet, men en realitet – enten man vil eller ikke. Endringen har skjedd. Noe er tapt – og noe er vunnet.

Livet som Sisyfosarbeid

I Adjutanten beskriver Jørgen Norheim en prøyssisk eksoffiser som på slutten av livet bosetter seg i en avkrok av Norge. Avkroken heter Hylla og er en fraflyttet fjellgård i Sognefjorden med spektakulær utsikt og ingen vintervei. Det er øde, stille og bortgjemt. En perfekt plass for tilbaketrekning fra verden med rikelig tilgang på tid til refleksjon og søken etter innsikt i allerede levd liv.

For det er et begivenhetsrikt og langt liv som skal analyseres og tenkes gjennom. Et liv der plikten har vært den styrende kraften, innpodet i guttungen av hans mor på dette viset:

«Vår livshaldning skal vera slik,» sa mor mi, «at sjølv om eg veit at verda går under i morgon, så går eg ut i hagen og plantar eit epletre. Vi evangelisk-lutherske kristne blir aldri overraska av det vonde, vi erkjenner nøkternt at vi er omgitt av dødskrefter. Samstundes seier trua på Kristus oss at livet går vidare, at vi aldri skal gi opp og la oss knekkje av det vonde. Her deler vi lagnad med Sisyfos.» (s. 48)

Plikt, offer og ansvar altså. Idealene som ender opp i utbruddet: «Kvifor kjenner eg skuld for noko eg ikkje har gjort. Eg gjorde då berre det eg måtte!!» (s. 225) langt senere i boka.

For det Adjutanten – hjelpemannen til den tyske Keiser Vilhelm – «måtte», var sannelig litt av hvert det kan stilles moralske spørsmål ved. Og gjennom boka får vi stadig vite mer om hva han valgte å gjøre – enten det var av plikt eller av feighet, av uforstand eller bekvemmelighet. Vi minnes også om at det å ikke foreta seg noe, også er et valg. Og valg får som kjent konsekvenser.

Det indre arbeidet med å forstå og forklare sine gjerninger, males ut på et langt lerret av år og begivenheter. Europas nære historie veves inn i dette bakteppet med sikker hånd. Fakta og fiksjon flettes elegant inn i hverandre på en måte jeg trivdes med. Jeg fikk sant og si noe av den samme følelsen som da jeg leste I krabbegang av Günter Grass.

Dette er både en historie med tilbakeblikk og vidsyn – ut over Hylla – ut over Norges grenser. Men samtidig er det en reise innover i et individ, der innsikten over hva livet ble både kan kalle på latteren og tårene.  «For det er jo slik at dei musklane vi bruker når vi ler, bruker vi også når vi græt.» (s. 13) Et nydelig bilde på at det ikke alltid er så lett å finne ut av hva som er hva til tider.

En pensjonert, norsk major oppsummérer i grunn boka veldig godt : «I arbeidet med seg sjølv blir ein aldri pensjonist.» (s. 215)  For livet er og blir et Sisyfosarbeid. I alle fall for prøyssiske adjutanter. For leseren derimot, er denne boka positivt annerledes enn mye annen norsk samtidslitteratur.

Forvirrende, men velskrevet

Knud Romers Den som blunker er redd for døden er en bok jeg synes det var vanskelig å få fatt i. Er det en selvbiografi? En fiksjon? Er den ment å være trist – eller er det humor og ironi den først og fremst prøver seg på? Er den strengt realistisk eller overdrevent absurd når den beskriver hendelsene fra fortida? Henger den ut folk, eller er det et avslørende speil vi skal titte inn i for å se og lære?

Som leser er jeg ikke helt sikker på hva boka vil – og paradoksalt nok var det kanskje nettopp også derfor jeg leste videre. Fordi jeg aldri helt fikk tak i hva det var den egentlig ville, og fordi det ble spennende i seg selv å prøve å finne ut av akkurat det.

Etter endt lesing er jeg ikke så mye klokere. Det må innrømmes. Jeg sitter fremdeles her og klør meg litt i hodet over hensikten med det hele. Faktisk mistenker jeg forfatteren for kanskje ikke helt å ha hatt en klar visjon  for boka selv heller før han gikk i gang – eller kan hende har målet endret seg mens han skrev. Det er slik det føles. Vinglete til tider. Uforløst.

Muligens ble målet skriveprosessen i seg selv. Og man skal se Knud Romer har hatt godt av det, for resultatet er utrolig nok en fin liten sak. Og det er jo det som er det snodige her. Det ble liksom ingen riktig «schwung» over boka – og allikevel har jeg som leser frydet meg med de velformulerte småhistoriene som til sammen utgjør det lappeteppet av en historie som Den som blunker er redd for døden er.

Det er ikke bare hovedpersonen Knuds oppveksthistorie vi får fortalt, men også hans foreldres historie – og deres foreldres historie. Samt storfamiliens historie: onkler, tanter og søskenbarn. En familie av originaler, fantaster og drømmere. Noen ganger får disse historiene leseren til å trekke på smilebåndet over pinlige episoder, andre ganger blir man dypt ulykkelig på Knuds vegne. Skolekameratene utviser, som unger flest, en imponerende oppfinnsomhet med å plage Knud på alle mulige måter. Og ikke minst får hans mor gjennomgå. Hun er tysk. Og slikt holder i massevis i etterkrigstidens Danmark.

Det hele er skrekkelig og uutholdelig sårt til tider. Hvilket var bokas store styrke.  Om de nå er sanne eller ikke, så var de såre episodene de aller beste – nøkternt og direkte fortalt, der følelsene blir overlatt leseren.  Det er som om forfatteren viser oss at «slik var det», og så mellom linjene sier: «kjenn etter selv på hvordan det føles!» I min verden er det alltid velkomment når leseren aktiveres til meddiktning på denne måten. Det gir teksten en ekstra klangbunn og løfter den opp på et høyere nivå. Et nivå jeg kan begeistres over.

Jeg tror jeg derfor konkluderer med at dette var en særs velskrevet bok, om enn ikke like velkomponert.

Fantastisk fusionbok

Isserley er på mannejakt. Hun foretrekker sunne, sterke, muskuløse menn. Helst uten familie som savner dem, helst ensomme, arbeidsløse eksemplarer. Og mer enn gjerne, selvsagt, utenlandske individer langt hjemmefra. Menn som passer formålet hennes.

Så var det det da. Hva skal hun egentlig med disse mannfolka? 

For det er jo det man lurer på som leser. Hva er det Isserley vil? Jeg skal innrømme at jeg selv var innom en del litt snuskete og mer eller mindre syke forklaringsmodeller på Isserleys uvanlige og utrettelige bilkjøring i sin lille, røde Toyota. For den virket nesten panisk denne mannehungeren. Isserley må ha menn. Må, må, må. Nå!

«Isserley setter seg hver morgen i den vesle bilen og drar ut på jakt etter et nytt bytte. Enhver ensom, velbygd mann som haiker langs veiene på den skotske landsbygda er et potensielt mål. Men hun bestemmer seg ikke for om hun vil ha ham eller ei før de har snakket sammen og han har fått rikelig anledning til å beundre de usedvanlig fullkomne brystene hennes. Hvis hun tar ham er hans skjebne beseglet. Men hun er kresen, hun tar bare de beste. Hun vil at fangsten skal smake…»  (Baksideteksten på Michel Fabers Under huden.)

Tvetydigheten i denne teksten er åpenbar. Hvordan «tar» Isserley mennene? Hvordan «smaker» de? Hvorfor vil hun «ha» dem? Forfatterens bevisste grep med først å pense leseren inn i vante tankebaner for siden å rykke en ut av dem, er en viktig del av bokens oppbygning.  Samtidig er det også en ganske sterk bevisførsel for at når man som leser først har kommet dit forfatteren vil, så er man en av massene. Man er ikke en som tenker selv, man har latt seg lede – igjen. Man er lurt.

Uansett, hensikten går sakte opp for leseren i det fortellingen skrider fram. Litt etter litt åpenbares den egentlige årsaken til at disse haikerene er så ettertraktet, ting settes i system og en helt ny virkelighet trer fram. Ikke ulikt det jeg opplevde da jeg leste La den rette komme inn av John Ajvide Lindqvist. Forstadsvampyrer til side, selvsagt.

Det er den samme snikende hverdags-science-fiction-følelsen. Oppdagelsen av en parallell virkelighet man ikke visste noe om. Spenningen leseren føler ved å stadig få innblikk i en større del av dette «andre». En virkelighet som eksisterer ved siden av den søvndyssende, vanlige hverdagen. Den vi alle tror vi behersker og er trygge i. Ubehaget av å oppleve at hverdagslivet krakelerer – at normaliteten slår sprekker. Erkjennelsen av å ikke ha visst, eller kanskje heller: å ikke ha sett nøye nok etter.

En stor del av leseopplevelsen er altså å bli lurt. Og når man blir lurt, innser man ofte i etterkant hvor naiv man har vært. Man ser etter på nytt, erkjenner at man har kommet til kort og opplever deretter verden i et nytt lys. Undrende ofte.

Og jeg tror nettopp underliggjøring har vært Michel Fabers prosjekt med denne boka. Bak alt det andre. Jeg mistenker ham for å ville få oss til å se verden, naturen, dyr og mennesker i et om ikke nytt, så i alle fall mer bevisst lys. Til å være litt mer klar over hva vi gjør med livet, omgivelsene våre og alt som lever når vi gjør det vi gjør.

Det er uendelig mye undertekst i denne tilsynelatende lette, lille teksten. Hvilket i bunn og grunn gjør den til noe så voldsomt som en urovekkende og tankevekkende fusionbok. En tekst som speiler verden – og som varsler om hvor lett menneskemassen er å lede, lure og såre, – også på individnivå.