Alle må vite

Ingen må vite, heter debutromanen til Aina Basso. Men jeg er mer enn fristet til å omskrive tittelen til Alle må vite. I alle fall når det kommer til å spre kjennskap om denne lille godbiten av en roman. For det er det den er. En søt, liten munnfull litteratur, med akkurat passe mengde syre til å balansere det hele.

Aina Basso tar oss tilbake til Ingeborgs verden – ganske nøyaktig til 1734. Til en hverdag som på mange vis er både hardere og kaldere enn den vi opplever i dag. Samtidig er den forunderlig lik. Man gjenkjenner den overveldende forelskelsen Ingeborg opplever da hun finner sin Mikkel og hvordan tanken på ham gjennomsyrer alle daglige gjøremål og nattlige drømmer.

Det jeg håper de fleste derimot ikke gjenkjenner, er stefarens nattlige besøk i senga til Ingeborg når moren hennes er ute på jobb som jordmor for å hjelpe bygdas fødende kvinner. Men noen gjenkjenner nok også det – dessverre. Det er derfor det er viktig å vite. Vite at slike ting foregår, selv om ingen altså må vite. Og akkurat det tror jeg gjelder i dag også, selv om konsekvensene ikke er så opplagt dødelige som på Ingeborgs tid. Men det er konsekvenser for dem som får uønskede besøk i sengen. Besøk ingen vet noe om, men som alle burde vite om – slik at de kan ta slutt.

Så la alle vite. Også dem som ikke synes dette var særlig behagelig lesning. Slik som min egen datter. Hun rynket på nesen av det som foregikk og synes visst ikke dette var særlig til underholdning. For bøker skal være spennende og morsomme og behagelige og opplagte og slutte særdeles lykkelig når man er «fjortis», tror jeg. Det er hva som er en bra bok i den aldersgruppa. I alle fall er det hva jeg overhører av bokdiskusjoner dem imellom her hjemme. En sånn bok anbefaler videre man. Denne, derimot, ville hun ikke uten videre anbefale til venninnene sine.

Men det ER en bra bok. Det vet vi som har lest litt og vokst litt. Og det er en bok som unge mennesker fortjener å vite om. Det her er en sånn bok jeg tror kunne vært utrolig fin å lese som høytlesningsbok i en klasse på ungdomstrinnet. Slik at den når ut til ekstra mange. Slik at alle får vite, slik at noen kanskje tør si noe. Slik at noe kanskje kan ta slutt – for noen.

For dette er kan hende en bok de ikke umiddelbart griper til selv, men som de utvikles ved å lese. Det er jeg helt sikker på. Både språklig og innholdsmessig er dette veldig, veldig bra. Og da er det synd at de ikke helt ser det selv – ennå.

HÆ?!

På side 195 i Selma Lønning Aarøs Venstre hånd over høyre skulder leser jeg:

 

I juleselskapet var alle veldig stille da vi kom. Vi kunne høre stillheten som en motordur idet vi tok i stuedøra. Hadde det ikke vært for kusinen min hadde jeg begynt å grine eller noe, men Hedda løp mot meg og ville snu slipestein. Det bråkte sånn da hun traff gulvet at alle begynte å snakke igjen.

«Å snu slipestein»? Hva er det?

Jeg har spurt omtrent alle i min omgangskrets om de har peiling på uttrykket, men samtlige rister på hodet og sier rimelig unisont: HÆ?!

Derfor tyr jeg til bloggleserne: Er det noen av dere som bruker uttrykket og kan gi en forklaring på hva som skjer når kusiner snur slipesteiner sammen?

Ordmagi, død og bevegelse

Jeg er akkurat ferdig med Hvermann av Philip Roth. På mange måter en bok som tematisk ligner veldig på Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson – den forrige boka jeg leste. Begge bøkene omhandler modne menn som kaver og bakser med livet og døden, menn som ikke riktig er fornøyd med det livet har blitt til, erkjennelser av alt som ikke ble, damer som gikk og aldri kom igjen og såre savn etter folk som har dødd fra dem, eller som de selv har støtt fra seg. Det er jo ikke akkurat lystige historier, det er jo ikke det. Men de er drivende gode.

Der Per Petterson lar alt plutselig henge og lar det være opp til leseren å avgjøre Arvids videre skjebne, tar Roth skrittet videre og lar sin navnløse hovedperson definitivt dø. Faktisk begynner historien med begravelsen hans, for så å rulle opp livet fra barndom til dødsøyeblikk i en sirkulær bevegelse som ikke stopper før vi kjenner at livsløpet er forklart og definitivt avsluttet. Begravet ham gjorde vi jo som sagt på første side.

Leseren får selvsagt heller ikke her vite alt, men teksten fungerer som en slags selvskreven nekrolog der det viktigste i livet sett fra den avdødes synspunkt er oppsummért. Og så får leseren lov til å tvile på hovedpersonens evne til å se seg selv korrekt, for det er tydelig at selvbildet til avdøde har endret seg gjennom livet.

Det er i det hele tatt menn med mange feil og mangler vi møter i disse bøkene. For meg ligger styrken i fortellingene nettopp i innrømmelsen av disse svakhetene. Selv om de begge mennene er noen kløner til å rydde opp etter seg og fortelle omverdenen om erkjennelsene de kommer fram til, så har begge innrømmet for seg selv hvor det gikk galt i livet. Begge ser øyeblikkene de trådte feil. Og det er noe dypt rørende ved akkurat disse erkjennelsesøyeblikkene.

Personlig ble jeg ikke like berørt av Roth som jeg ble av Petterson. Men det hadde jeg egentlig heller ikke forventet. Petterson rører ved noe i meg som få andre forfattere klarer. Jeg er ikke helt sikker på hva den utløsende faktoren er, men han stiller i en særklasse i min verden. Få når opp til ham, for meg.

Når det er sagt, så skriver også Philip Roth særdeles medrivende. På tross av det meget dystre temaet som hamres inn i leseren som et mantra: Memento mori! Husk du skal dø! – og som gjør at jeg til tider blir litt sliten. Leseren har for lengst fått med seg poenget – det blir til slutt litt overtydelig og derfor også en smule irriterende. Det pessimistiske tar litt kvelertak på meg innimellom, men ikke mer enn at det går. For det er faktisk meget godt formidlet, denne oppgittheten jeg kjenner igjen fra enkelte andre gamle jeg ser. Stillstanden, giddalausheten, mangelen på lyst til å engasjere seg, mimringen over alt som var så mye bedre før, sorgen over alt som ikke er, sykdomspratet, tilbaketrekningen og den tiltakende selvmedlidenheten. Det er uhyre godt gjort med ord. Denne ordmagien som man bare finner hos de aller beste.

Og apropos de aller beste: Nobelprisvinneren i litteratur i år, Jean-Marie Le Clézio, skrev i 1998 på oppfordring sin egen selvbiografi der han sier dette om skrivingen sin:

Det jeg har forsøkt å få frem i bøkene var bevegelsen, som rev meg med, langsomt og uimotståelig. Jeg fant den i verkene til Dickens og Conrad.

                                            (sitert fra Aftenposten Kultur, 10.10.08, s.7)

Og jeg? Jeg fant den både i verkene til Petterson og Roth.

Forbannet (bra) bok!

Det er noe med ordene til Per Petterson. Noe som både gjør meg veldig begeistret og veldig trist på samme tid. Han skriver nemlig så det ormer seg i magen på meg. Skriver så det danner seg et slags fysisk sug – ikke ulikt det man føler når man er overvettes sulten, og magen føles som en mørk, tom sjakt.

Å få til denne overveldende følelsen av tomhet og mørke i meg med ord alene, er til å begeistres over. Virkelig. For det er rasende dyktig gjort. Dette er rein, skjær ordmagi.

Men selve følelsen ordene frambringer – den enorme tristheten som matrialiserer seg inne i meg – er selvsagt ikke god. Den er til tider så ekkel og uggen at jeg har lagt boka vekk en stund. Hentet meg litt trøstekaffe, sett på utsikten, løftet ansiktet mot høstsola og pustet – reparert mørket, så og si. Allikevel, å kunne få til det der, å kunne skrive på leseren plager, så fysisk følt som dette med ord – ord alene! – det er strålende jobba av Per Petterson.

Men selv om jeg altså har tatt pauser fra boka, så har jeg på underlig vis også følt meg tvunget til å returnere til den igjen. Dratt mot den av ordkreftene i den. Det er nesten så jeg føler meg «gannet» av boka. Ordet forbannelse (skulle man sett slikt, gitt!) er da også med i tittelen, så det er åpenbart at her er det mange rare krefter ute og går.

Nå er jo selvsagt en slik konkusjon litt søkt, siden tittelen er hentet fra en strofe fra diktet Tilbake til Shaoshan av Mao Tsetung, og som begynner slik:

Skjøre bilder fra avreisen og landsbyen dengang.

Jeg forbanner tidens elv: det er toogtredve år siden.

Men allikevel altså. Leseren er jo fri til å meddikte og fortolke hva det skal være. Så da gjør jeg det.

Uansett, kan det i alle fall virke som om det ligger en forbannelse over Arvid Jansen, bokas hovedperson. Året er 1989, kommunisten Arvid oppdager til sin forskrekkelse at muren faller, ekteskapet rakner og moren hans skal dø. Det meste har ikke blitt som Arvid håpet og trodde. Arvids verden er av lage. Og leseren lurer så smått på om ikke selve Arvid er av lage også. Underlig tafatt og unnvikende forholder han seg som en stor unge til det meste. Det er selvsagt til å gråte av.

Havet av ting som aldri ble noe av omgir Arvid. Mulighetene av alt som kunne ha blitt, trer tydelig fram gjennom små tilbakeblikk gjennom romanen. Nåtidsperspektivet blir dermed utvidet via historiesnutter fra barndom og ungdom. Forklarende til noe kanskje, men ikke til alt. Leseren blir fremdeles sittende igjen med en stor undring over personen Arvid etter at boka er slutt. Heldigvis. For det er mye å tygge på og fordøye i dagene som går nå etter lesingen av denne boka, for å tette igjen alle hullene jeg har følelsen av den har påført meg. Jeg fatter nesten ikke hva det er heller, men den forblåste følelsen sitter i. Det samme gjør den mørke kulda.

Påført av ord, altså. Ord alene.

Hva er din beskjed til verden?

Spurte journalistene Jean-Marie Le Clézio etter at han vant Nobelprisen i litteratur 2008.

Og han svarte:

Fortsett å lese romaner. Via romaner kan man stille spørsmål om den reelle verden, uten skjematiske svar. Det er romanens viktigste oppgave.

                                 (Aftenposten, fredag 10.oktober 2008, Kultur – side 7)

Og jeg tar meg selv i å nynne. Nynne på refrenget til den gamle Police-sangen Message in a bottle:

I’ll send an S.O.S. to the world
I’ll send an S.O.S. to the world
I hope that someone gets my
I hope that someone gets my
I hope that someone gets my
Message in a bottle, yeah
Message in a bottle, yeah

Samtidig som jeg lurer på hvor mange flaskeposter denne verden har mottatt som den aldri har svart på…

I usstand

Jeg tror det er noe gærent med PC-en minn. Egentlig er det vissst ikke PC-en, det er bare tasttaturet. Jeg kjøppte det for en stunnd siden, brukt, av en som hadde annonsse i avisen. En snåling. Lukket opp i silkeslåbrok og greier, som en halllikk i en svart-hvitt-film. Laget te til meg av mynnte som han dyrket i vinduskarrmen. Han sa: «Den PC-en er et rrøverkjøp. Du kommer ikke til å anngre.» Så jeg skrev ut en ssjekk. Og nå angrer jeg på det. I avisen sto det at de solgte alt fordi de skulle ut på en lang utenlandsreise, men mannen med slåbbroken sa det som det var, at han egentlig måtte sselge fordi han skulle dø når som helst, bbare at det går det ikke an å skrive i avisen, iallfall ikke hviss du vil at noen skal komme. «Egentlig,» sa han, «så er jo ddøden en slags reise til et sted, så det er i ggrunnen ikke løgn.» Da han sa det, skalv han litt i sstemmen. optimistisk, som om han et sekkund hadde klart å forestille seg døden som en klassettur til nye steder, og ikke bare et mørkt høl som hollder på å sluke deg. «Får jeg garranti?» spurte jeg, og han lo. Jeg hadde ment alvor, men da han lo, ffølte jeg meg ille til mote, så jeg lot som om det var en vittts.

(«I usstand» – fra Åtte prosent av ingenting – en novellesamling av Etgar Keret, Cappelen Damm, 2008.)

Det er vanskeligere enn man tror å kopiere ukorrekt tekst korrekt. I alle fall når mye av poenget med teksten er å være ukorrekt. Da må det liksom være korrekt ukorrekt. Men jeg håper jeg har klart det. Øvede tastaturfingre vil jo helst skrive i inngrodde spor. Akkurat som hjernene våre gjerne tenker i de samme baner. Om og om igjen. Derfor er det ekstra befriende å lese Etkar Keret og få titte på verden gjennom et annet perspektiv enn mitt eget. Det er godt å bli rusket litt i.

For Kerets verden er absurd, lattervekkende, fantastisk, tragisk, ubegripelig, naiv, satirisk og ikke minst fascinerende. De er av en slik kaliber at man virkelig ønsker å dele dem med noen. Hvilket altså har ført til både begeistret høytlesing i familien og ditto nedskriving i blogg. Dette er fin-fine saker.

Rett skal være rett, ikke alle novellene er like gode. Det er en litt ujamn samling, det er det. Men bare litt. For de novellene som treffer, treffer nemlig så blink at det er verdt en lunken historie eller to sånn innimellom.

Og leseren kan selv velge om man vil blåse gjennom historiene som en lett underholdning, eller tørre å stoppe litt opp og kjenne på tyngden av ordene. For her er det faktisk flere lag mening under alt det tilsynelatende lette og pludrete – og masse å ta tak i for tanker som vil ut og fly. Akkurat slik som god litteratur skal være.

For i disse novellene havner man til slutt på månen, via cockpiten i et fly og bagasjerommet på en bil. Det finnes ingen grenser, bare hverdagens begrensninger. Og selv de oppheves i det man møter snakkende fisker med snodige anbefalinger, en kjæreste som hver natt forandrer seg fra en vakker kvinne til en kort, feit fyr og  ikke minst: et gravid par som faktisk føder en ponni. Av alle ting. Og det kan jo få både lesehester og leselamaer til å tenke både det ene og det andre – ikke sant?