Monthly Archives: august 2008

Et gjesp!

Gjespende leseløveDet var kanskje ikke det mest geniale å gjøre, det å lese Camilla Läckberg rett etter Karl Ove Knausgård. Men sånn ble det nå.

Kanskje valgte jeg Sveriges såkalte krimdronning som en reaksjon på alt det svære og visjonære, på alle ordene og alle krokveiene til Knausgård. Jeg tror jeg ville ha noe rett fram, noe som drev seg selv, noe med motor. Noe lettlest.

Krim har jeg alltid likt – sånn innimellom alt det andre. Det er et eller annet tilfredsstillende ved det å «være med på» å løse en gåte, nøste opp løse tråder, få ting til å passe og se sammenhenger. Jo, jeg liker krim. Men ikke all krim. Jeg likte ikke Predikanten.

For det ble for oppskriftsmessig, for konstruert, for enkelt og for endimensjonalt. Det ble aldri riktig spennende heller. Faktisk var det hele ganske så kjedelig. Og av alle ting, så er i alle fall det forbudt i en krim. Gi meg snikende, uhyggelig, underlig, uventet, motbydelig, blodig, rart, sykt… hva som helst, bare ikke kjedelig. Ikke i en krim!

Visst jaget forfatteren leseren fra cliffhanger til cliffhanger, men overforbruk av virkemiddelet fikk det hele til bare å virke irriterende i stedet for å stimulere ønsket om videre lesing. Det var alltid et overbeleilig avbrudd på lur – og aller helst da en telefon som durte og ringte akkurat når noe skulle fortelles. Jeg kjente jeg fikk kløe og mark på samme tid.

Romankarakterene framsto i tillegg som rene prototyper i stedet for virkelige mennesker. Ingen sammensatte og kompliserte personligheter krøp under huden på leseren. De gode var gode, og de onde var onde – og alt hadde sin forklaring i den enkeltes barndom. Ferdig med den saken.

Det var ingen romanpersoner man ble glade i, ingen man har lyst til å møte igjen i en ny bok. De var rett og slett ikke… levende nok. Nesten like døde som likene, nær sagt, som til alt overmål var litt levende gjennom boka. De slapp nemlig til i kursiv skrift sånn innimellom. Nok et virkemiddel som ikke funket helt i min verden. For heller ikke ofrene kom man nær nok til å bli virkelig berørt av.

Til tider synes jeg ikke bare at dette var en beint fram dårlig krim, men at romanen faktisk tippet over i ren sjangerparodi. Alt er med, men ingen ting fungerer helt. Teflonfaktoren er skyhøy mellom disse permene, og det er virkelig ingen fare for at noe skal brenne seg fast og feste seg i leseren. Bortsett fra erkjennelsen om at en roman av Läckberg er mer enn nok, – for den lærdommen sitter.

Advertisements

16 kommentarer

Filed under Lesegodis

På nippet til det meste

Ute av verden av Karl Ove Knausgård er en mangeslungen roman med et utall av avstikkere fra den opprinnelige historien. Det kan midt i lesingen virke litt forstyrrende alle disse digresjonene man skal forholde seg til, men samtidig er de på forunderlig vis med på å gi historien perspektiv og dybde. Jeg er både litt lei dem og samtidig veldig begeistret for dem. Det er slitsomt og givende i ett.

Der Johann Grip i Den korte veien hjem sa mye mellom linjene, virker det som om Karl Ove Knausgård må ha med absolutt alt linjene. Alt som faller han inn og som kan ha relevans, må med. Kan hende det som ikke har relevans også – mest for til tider å ha forfulgt en tanke, virker det som.

Men istedet for at ting blir hengende, slik digresjoner har en lei tendens til – klarer utrolig nok Knausgård å hanke det hele inn igjen, binde historien sammen med disse tankesprangene sine, og på et eller annet vis utvide historien.

Stormen av GiorgioneJeg føler meg forført av ham – for akkurat i det jeg kjenner jeg blir lei og en smule irritert for igjen å ha blitt ledet ut i periferien, så er jeg med ett umerkelig ført tilbake på plass i historien igjen. Mer fornøyd enn noen gang.

Nå er det ikke bare digresjonene som får meg ut av historien. Det gjør også for eksempel henvisningen til Giorgiones maleri Stormen – et maleri som henger i stua hos hovedpersonens besteforeldre:

Kopien av Giorgiones maleri, som jeg selvfølgelig ikke kunne navngi før etter mange år, men som alltid har hengt der: dette arkaiske, pastorale elvelandskapet fanget i øyeblikket før stormen bryter løs. Himmelen tetner. Det er bare å vente, hadde jeg tenkt, forundret over at stormen aldri kom, at ingenting begynte der i bildet, men hele tiden var på nippet, hver eneste gang vi var på besøk.

                     Karl Ove Knausgård – Ute av verden, Tiden 2002 – side 507 – 508.

Bildet visualiserer godt stemningen i boka og underbygger den nærmest elektriske spenningen denne romanen har som bakteppe. Denne «på nippet»-følelsen, denne «stille-før-stormen»-følelsen, den både voldelige og uskyldige følelsen som stadig veksler som stemning. Spenningen mellom det gode og det onde – og den anspente ventingen på det som kan komme. I en verden som er preget av forfall og svunnen storhet. 

Virkemiddelet med maleriet som referanse er selvsagt ikke tilfeldig, det er bare så dyktig gjort at det hele virker tilfeldig. Og det er da leseren koser seg glugg i hjel. I alle fall gjør jeg det. Selv om altså, tematikken i denne romanen er særdeles ubehagelig. Dette er ingen kosebok, men som leser koser man seg allikevel.

11 kommentarer

Filed under Intertekstualitet, Lesegodis, Midt i boka

Gripende Grip

Den grønne, lille romanen til Johann Grip med sin talende skygge over elva (jada – her kan du legge så mye symbolikk du bare vil i tolkningen av omslaget, for det meste stemmer!) er perfekt sommerlesning. Den er lavmælt, stille og tilbakelent. Dette er en bok med lav puls og sans for de enkle gleder.

Nesten for stille og enkelt i perioder, men altså bare nesten. Historien balanserer nemlig hårfint på den riktige siden av kjedsomheten uten overtramp. Dermed blir nøysomhet og faste rutiner skildret på en nesten følt måte. Leseren må forholde seg til sakte tid og andre tankebaner, og kommer på den måten tettere på hovedpersonenes vesen.

For der Vater og Gretchen – to østerrikere som er arbeidsinnvandret til Sverige på femti- og sekstitallet – er sannelig litt av noen personligheter. I tillegg er de kjærester og særbo. Det vil si, Gretchen er samboende med sin skrøpelige 96-år gamle mor, Mutti. Hverdagen er nøysomt og praktisk ordnet og har sine meget faste rutiner. Tirsdag er for eksempel Gretchens sørgedag. Da steller hun, full av følelser, sin avdøde manns grav. Der Vater derimot, er mer pragmatisk til det hele. Også han er enkemann: «Men ikke om han kunne se den store vitsen i å gå ned til en sten og snakke med den bare fordi det var skikk og bruk!»

Egendefinerte leveregler er nøkkelen til handlingen i romanen – og det gir seg både humoristiske og etter hvert tragiske resultater.

Den korte veien hjem heter Johann Grips første roman, og jeg har registrert at det allerede er kommet en frittstående oppfølger til den: Reisen fra Karawankene. Godt er det, for Grip gir alltid mersmak.

Johann Grip begeistret meg første gang da jeg hørte dette diktet:

Hentet

Barn
har en egen måte

å bruke språket på.
I barnehagen der

sønnen min går,
blir de for eksempel «henta».

Sunniva, du er henta!
roper
de, når for eksempel
Sunniva

blir hentet, og Sunniva
slipper det hun har
i hendene

løper hvinende
nedover skråningen

rett
i armene på den

som står ved porten
og er kommet for å hente.

Når også jeg en gang
får øye på

at noen står i porten
og skal hente meg

da håper jeg
at det vil skje

nøyaktig slik.

                                 Johann Grip: Enkle dikt, Cappelen, 2003.

Jeg liker at det hverdagslige og høyst konkrete fra en hentesituasjon i barnehagen alle småbarnsforeldre kan kjenne seg igjen i, løftes opp og gjøres til noe større og samtidig enda mer universelt. Det er en dynamikk og bevegelse i diktet som både er fra liten til stor og fra glad til trist. Ja, om ikke direkte trist, så i alle fall melankolsk i det diktets jeg tar inn over seg erkjennelsen av døden. Og jeg liker håpet dette diktet rommer. Håpet om at «det å bli henta» faktisk kan vise seg å være en glede.

«Det store i det lille» er i grunn en god betegnelse både på diktet og romanen til Grip – og på hva alt egentlig handler om: detaljene som til sammen utgjør det vi kaller livet.

7 kommentarer

Filed under Lesegodis, Poesiti'