Javel, da var jeg endelig ferdig med Ian McEwans Om forlatelse. En historie om en dramatisk hendelse en sommerdag i 1935 med ringvirkninger for mange personer i tida som kommer, og langt oppover i våre dager. Dette er et familiedrama, en kjærlighetshistorie og samtidig en historie om moralske valg og konsekvenser. Om skyld og soning, om feilgrep og tilgivelse, om fortid og nåtid og om ung og gammel.
Det har tatt usedvanlig lang tid å få lest denne. Ikke fordi det ikke er en god historie, for det er det, i og for seg. Og den er ikke spesielt innviklet eller komplisert heller. Det er bare det at språket er så utrolig omfangsrikt, skildringene så nitidige og mange og beskrivelsene av de fleste detaljer så ordrike, at en leser nesten kan miste motet av mindre. Jeg kjenner jeg blir særdeles utålmodig av Ian McEwans stil. Hvorfor i alle dager kan han ikke stole på at leseren kan dikte med? Stole på at den beste historien oppstår der leseren er aktivt med i leseprosessen. Når historien dannes i hodet til leseren som et samarbeid mellom leser og forfatter, og ikke ensidig oppstår i et ordrikt nett av detaljer overstyrt av forfatteren.
Denne boken er som et overarbeidet maleri som blir grumsete av alt som skal presses inn og perfeksjoneres. Jeg kjenner jeg får flashbacks til skolestilen her. Den typen skolestil man kalte skildringer. Der det viktigste var å beskrive inngående og detaljert, snarere enn ha en handling.
Men så er det jo bare det at denne boka har en handling. Pakket inn i alle ordene et sted. I så mange ord faktisk, at jeg nesten la denne vekk. Og det verste av alt: den er ekstremt fortung. Den mest ordrike delen er merkelig nok den første også. For boka er delt opp i tre historiske hoveddeler og en samtidig sluttbolk. I hver hoveddel presenteres perspektivet til hver av de tre hovedaktørene i boka. Man kommer inn under huden på dem og får en følelse av hvordan den samme hendelsen oppleves ulikt avhengig av ståsted. Og akkurat dette grepet er noe av det jeg likte best ved Om forlatelse. Akkurat det er ganske flott gjort.
Sluttbolken er jeg derimot ikke så begeistret for. Den nøster på sett og vis alle trådene opp og gir leseren svar på «hva som skjedde» – men samtidig sår den også tvil om at svarene den produserer er de riktige. Dermed blir slutten verken det ene eller det andre for meg. Ingen åpen meddiktning og ingen klare svar. Igjen er det for mye av noe. For med ett trår bokas forfatterstemme fram og diskuterer med seg selv – hva er sant, hva er usant, hva er funnet på og hva er både óg. Og jovisst, dette grepet kunne kanskje ha vært stilig, men det blir ikke stilig – det blir bare… for mye. Igjen.
Hvis dette skal være en av Ian McEwans aller beste bøker, tror jeg at jeg har lest nok. Én holder.
LESELAMA 