Hvis du leser dette, har noe gått galt.

Den italienske forfatteren Italo Calvino bygde etter sigende romanen sin –  Hvis en reisende en vinternatt – på romanåpninger. På  selve idéen om at enhver romans første sider har en gåtefull styrke som fortsettelsen av boka sjelden ivaretar. Nettopp derfor skrev han en roman om romanåpninger. Fiffig, ikke sant?

Fiffig er også ganske beskrivende for Knut Nærums Sneglemannen. Og det er dens romanåpning jeg har valgt som tittel til dette blogginnlegget. Morsomt og rett på. Og slik må det sikkert også være i en fysisk smal sak som denne. For å få plass til den tilsynelatende lille historien. Historien som jeg opplever sveller og klistrer seg til leseren ut over sidene. Fortellingen som endrer karakter fra lett protesterende hverdagshumor til en slags underlig skogs-science-fiction.

Det hele starter med at forskeren Arne Mills mener at tingene går for fort. Og høyt tempo blir da årsaken til det meste av verdens elendighet. Etter litt tenking, finner han så ut at sneglene bør bli vårt ideal. De sakte dyra. Det er de vi bør etterstrebe å ligne. Og som sagt så gjort: Arne Mills er nemlig en mann som ikke bare tenker og forsker, han setter bokstavelig talt handling bak orda. I den grad at han til og med donerer sin egen kropp til forskningen. Han begynner sin vei mot snegletilværelsen samtidig som han flittig noterer utviklingen ned i dagboka si.

Arne Mills’ samboer Amalie Wang representerer utenforblikket og hastverksmenneskene. Hun benytter seg av de raske mediene – mail og sms – når hun beskriver sine opplevelser og sitt liv til sin venninne. Skikkelig dame-dill-dall – både i stil og innhold. Forresten… innhold? Der tok jeg kanskje litt i. 

Uansett, annenhver gang kommer Arne og Amalie til orde, og til sammen utgjør disse fortellingene historien om sneglemannen. En fortelling som forlaget beskriver som «en fortelling om hastverk og langsomhet, med en del vitser og store mengder slim.» Og ja, det ER omtrent akkurat det det er. En lettvint, morsom historie som ender i noe skikkelig kliss. Eller skal jeg si klister. For bieffekten av undertonene mellom alt det artige er faktisk at du tenker litt. Du sitter fast i kritikken mot det hektiske, forbruksfokuserte samfunnet – der alle som vil av nettopp den karusellen nok helst går til grunne.

Og sist, men ikke minst går inntektene fra Sneglemannen  til Redd Barnas kampanje ABC redder barna. (Utdannelse til barn i krigsområder. Les mer på:  www.reddbarna.no ) Oppfordringen blir derfor: spandér 149 kroner på denne – det har både du og andre stor glede av!