Nikolaj Frobenius: Jeg skal vise dere frykten
Sara Johnsen: White man
Jørgen Norheim: Adjutanten
Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv
Einar O. Risa: ”Kanne & søn” M. Kanne & Søn
Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke
Og det er selvsagt P2-lytternes romanpris 2008 det er snakk om.
Jeg gleder meg like mye hvert år. Det unike med akkurat denne kåringen, slik jeg ser det, er at diskusjonen forut for avstemmingen og begrunnelsen for den, foregår for åpen mikrofon. Dermed blir bøkene, slik jurymedlemmene oppfatter dem, lagt frem og belyst med både sterke og svake sider. Det er interessant å høre hva som har berørt og begeistret de enkelte jurymedlemmene – og også hva som er bakgrunnen for at en bok som i utgangspunktet kanskje er svært god, ikke helt traff leseren.
Etter hvert som eliminasjonsmetoden fjerner flere og flere bøker, står valget til juryen mellom stadig færre bøker. Altså kan en bok vinne selv om ingen egentlig har hatt den som klar favoritt. Hvilket jeg mistenker ofte er det som skjer i slike kåringer.
Derfor, synes jeg, at nettopp diskusjonen i forkant er så interessant å få med seg.
I år, som tidligere år, prøver jeg å få lest noen av bøkene i alle fall, i forkant. Akkurat nå er jeg midt i Adjutanten, mens både Jeg forbanner tidens elv og Jeg skal vise dere frykten er ferdiglest. Dessuten har jeg lest hundre sider av Vente, blinke – før jeg la den vekk. Ingen favoritt den siste der. Desto mer spennende kanskje, å høre hva som får andre til å virkelig juble over den. For det har jeg skjønt er mange.
Spennende dette, altså!
LESELAMA 
Jeg gleder meg også til å høre på kåringen. Leserne som er med i juryen har ofte andre meninger og innfallsvinkler enn kritikerne, og de er vel verdt å lytte til.
Foreløpig har jeg bare lest Frobenius, men jeg holder på med Øyehaug (har akkurat begynt, så jeg vet ikke hva jeg synes om den ennå.)
Men har du noen favoritt?
Enig med deg, Lille søster – det der med at jurymedlemmene tør være uenige i de anerkjente kritikerene er veldig forfriskende. Særlig siden det nettopp er disse litteraturkritikerene som har valgt ut de nominerte bøkene, så vidt jeg forstår. Det er virkelig en morsom kåring.
Siden jeg i rettferdighetens navn ikke har lest alle bøkene, så er det jo vanskelig å ha en favoritt – men jeg liker jo veldig godt Per Petterson da. Det er jo ingen hemmelighet for lesere av bloggen min.
Frobenius var annerledes enn jeg har lest ham tidligere – så jeg lurer på hvordan det slår ut i avstemmingen. Egentlig har jeg likt ham langt bedre i «Teori og praksis», samt «Latours katalog».
«Adjutanten» har jeg som sagt akkurat begynt på, men jeg liker det jeg leser veldig godt. Jeg liker stemninga, rytmen i det og ja, hele settingen egentlig – ennå i alle fall… 😉 Håper den holder samme nivå videre.
oi, nå ble jeg letta. Begynte å føle at jeg var det eneste menneske i hele verden som synes at «Vente, blinke» ikke var noe særlig. Altfor full av klisjeer og pompøsitet og altfor mange uinteressante og uoriginale karakterer. Jeg tror Øyehaug er en altfor smart dame til å ikke være klar over dette. Hun ville antakelig leke med klisjeer og stereotyper, men det ble for mye for meg. Eller hva tenker du om den?
Av de andre nominerte bøkene har jeg bare lest Frobenius, som jeg syntes var ok. Tenker jeg får sjekke ut Adjutanten og.
Jeg har satt stor pris på novellene til Gunnhild Øyehaug tidligere, men romanen «Vente, blinke» fikk jeg ingen dreis på, gitt.
Som deg så kjente jeg også at jeg gjespet meg gjennom klisjéer og uvesentlige detaljer i den grad at jeg kjente jeg bare ble irritert på hele settingen. Det var ingen ting der jeg kjente jeg ville vite mer om. Faktisk virket det hele litt innholds- og meningsløst på meg. Og det overrasket meg faktisk, siden jeg hadde så store forventninger til denne romanen. Jeg tror jeg i utgangspunktet var en meget positivt innstilt leser.
Det er godt mulig boka er et prosjekt for å sette ting på spissen og å leke med en sjanger (Øyehaug er jo som du påpeker ei flink dame), men i så fall gikk det hele meg hus forbi i førjulsstria. Jeg lot meg såvisst ikke begeistre over en evt. ironi her. Kan hende jeg ikke så den? Jeg ga som kjent opp etter 100 sider – og selv da synes jeg at jeg hadde vært tålmodig – så jeg kan i rettferdighetens navn ikke si noe om helheten her.
Også derfor ser jeg fram til P2-diskusjonen, der jeg håper noen av jurymedlemmene har akkurat denne som sin favoritt – slik at jeg kan få et innblikk i nøyaktig hva det er jeg har gått glipp av.
For det er jo helt tydelig at veldig mange liker den, og at vi som ikke helt har fattet poenget med den er «annerledesfolket». 😉
Hadde helt samme opplevelse som deg. Jeg var også veldig begeistret for Øyehaugs novellesamling og likte diktsamlingen ganske godt. Men boka var med noen få unntak (jeg likte delen om performancekunstneren som var nybakt mor. Der følte jeg at det var noe ekte) en skuffelse. Jeg kom meg gjennom hele, men bare fordi den er ganske lettlest og ikke så lang.
Lurer på å lese den pånytt om et år for å se om jeg får et annet inntrykk da. (kanskje det fx hjelper å ikke være dødsstressa fordi man allerede har fått en epost om at boka skulle vært levert tilbake til biblioteket…)
He, he. Jeg var vel julestressa jeg da?! 😉
Spøk til side – jeg avventer en eventuell nylesning til jeg hører noe i denne diskusjonen som pirrer meg eller som får meg til å revurdere mitt synspunkt. Egentlig skjønner jeg ikke at jeg ikke likte den, for det hadde jeg som sagt i utgangspunktet trodd – og det forvirrer meg litt. Samtidig må man jo liksom være ærlig på det man synes også.
Det skal som sagt bli interessant å høre denne jurydiskusjonen.
Tusen takk for givende kommentarer Rullerusk! You made my day! 🙂
Selv takk. 🙂